Forlagsmakt, forsker­prekariat, fusk og fanteri

Det vil være en «katastrofe» for EUs forskningsprogram om Storbritannia forlater EU.

Advarselen kom fra Máire Geoghegan-Quinn, EU-kommisær for forskning og innovasjon.

Vi skriver januar 2013. I London har statsminister David Cameron servert et løfte om å holde folkeavstemning om britisk EU-medlemskap innen utgangen av 2017, om partiet vinner neste valg. I Brussel peker Geoghegan-Quinn på at britene har stor suksess i EUs forskningsprogram og sier de får «valuta for pengene».

Samtidig, på et kontor i Oslo, innerst i en gang ved Høgskolen i Oslo og Akershus, har redaktør Tove Lie startet planleggingen av en avis som skal lanseres våren samme år. Det starter som en lokalavis for høgskolen i det nedsnødde nord, men ti år senere er det blitt en nasjonal avis, med et blikk ut mot verden.

Så hvordan så det internasjonale nyhetsbildet ut i sektoren da Khrono startet opp? Hva er blitt diskutert? Hvilke trender har preget sektoren internasjonalt disse ti årene? Det er selvsagt så mangt, vi skal ta en rask reise gjennom noe av det.

Brexit og rangeringsstrid

Det endte som kjent med at britene forlot EU etter en folkeavstemning.

EUs rammeprogram lever videre, det er få tegn på katastrofe. Britisk deltakelse i Horisont Europa ble dessuten skrevet inn i avtalen landet signerte med EU i desember 2020, etter Brexit. Men to år senere er det fortsatt ingen assosieringsavtale i sikte, på grunn av strid om Nord-Irland-protokollen. I Brussel avviser EU-kommisjonen advarsler mot å ta forskning som gissel i den politiske striden. I London spikres det en Plan B.

les også

«De fleste vi har snakket med er mot brexit. Jeg er overrasket over at det har gått så langt.»

De første månedene av 2013 var krydret med flere velkjente debatter.

Fra Tyskland rapporterte Times Higher Education om akademikere som boikottet tyske universitetsrangeringer. Ti år senere er rangeringene mektigere enn noen gang. Ikke minst i USA, der U.S. News sin årlige rangering av jusutdanninger før jul ble rystet i grunnvollene da flere amerikanske prestisjeuniversiteter trakk seg fra rangeringen.

Avisa rapporterte også om universiteter som «revurderer Kina-finansierte konutseinstitutter». Debatten hadde blusset opp i Canada, der et universitet stengte ned instituttet etter klager fra menneskerettighetsaktivister, mens andre hadde avvist slike institutter. Åtte år senere kunne Khrono fortelle at «Kinas myke makt er i hardt vær». Da var nær 50 konfutseinstitutter stengt i Europa og Nord-Amerika.

— Jeg har tidligere kalt konfutseinstituttene for en gjøkunge innen akademia, men jeg tror det er mer presist å kalle det en propagandasentral og lytterpost, sa Harald Bøckman her i avisa.

Varslet åpen publisering

Vi skal tilbake til Kina, men først et par andre nyheter fra starten av 2013.

Fra Washington varslet Obama-administrasjonen i februar 2013 at all offentlig finansiert forskning måtte gjøres åpen tilgjengelig, også kjent som Open Access, innen ett år etter publisering. Nær ti år senere, høsten 2o22, tok de det et steg videre da Det hvite hus slo fast at embargoen på ett år står for fall, innen 2026 skal de ha på plass en politikk som gjør all offentlig finansiert forskning åpent tilgjengelig umiddelbart. Det skjedde etter langvarig strid.

les også

Plan S-toppen om korona: «Et argument for åpen forskning»

Dette var en av mange nyheter om åpen publisering disse ukene i starten av 2013. I Paris publiserte avisa Le Monde et opprop fra forskere som sa «oui» til åpen publisering. Også i Storbritannia var det debatt om det samme. Der blusset det også opp en debatt om rettigheter og lisenser ved åpen publisering, en velkjent debatt for lesere av Khrono de siste årene. Og debatten om åpen publisering har som kjent flyttet seg ikke bare i USA. For forskere her hjemme har Plan S trådt i kraft, med krav om at all forskning finansiert av blant andre Forskningsrådet og EU skal publiseres åpent. S står forøvrig for Smits, etter arkitekten bak planen, Robert-Jan Smits.

• Les Khronos intervju med Smits om Plan S-historien: — Vi må bli kvitt besettelsen «publiser eller forsvinn»

Debatten som aldri kom

Mer om publisering senere.

Før vi går til noen store trender, la oss tillate oss et sidespor:

Starten på 2013 bød på det som kunne ha blitt en underholdende debatt mellom to akademiske storheter. I den spanske avisa El Mundo, referert i flere aviser, går Peter Higgs — mannen som først postulerte Higgs-bosonet, som ble oppdaget ved Cern i 2012, og i 2013 fikk Nobelprisen i fysikk — ut mot biolog Richards Dawkins. Higgs kritiserer det han mente er en «fundamentalistisk» tilnærming i Dawkins religionskritikk. Dawkins ville dessverre ikke kommentere kritikken fra Higgs, så vi gikk glipp av det helt store slaget mellom mannen bak «The God Particle» og mannen bak «The God Delusion».

Oh lord!

Flere tar høyere utdanning

Så hva med de store trendene som har preget disse ti årene?

— Veksten i unge folk som tar høyere utdanning.

Dette er første svar fra Simon Marginson på telefon fra Oxford når vi spør hva som har preget akademia internasjonalt disse årene. Marginson er leder for Centre for Global Higher Education ved University of Oxford og sjefredaktør for tidsskriftet Higher Education.

Han understreker at det ikke er likt over hele verden, men at det alt i alt går opp, og at det har konsekvenser:

— Det betyr at du trenger mer fasiliteter, du trenger stadig flere lærere, du trenger bygninger, mer undervisning på nett. Det betyr mer ressurser, offentlig og privat. Det har vært den viktigste trenden.

Så, har man maktet å få de økte ressursene som trengs? Nei, er det klare svaret fra Marginson. Alt i alt har ressurser per student falt, fordi studenttallet har vokst mer enn ressursgrunnlaget.

— Vi har funnet måter å gjøre ting billigere på, en av dem er undervisning på nett, problemet med det er at det ikke er like lett tilgjengelig for fattige, som ikke har båndbredden, ikke har datamaskiner hjemme, eller plass og tid til å jobbe på nett, sier han.

les også

Fyrer løs mot «sjokkerende» mangel på penger til Kina-studier

Gikk forbi USA

Et land som over lang tid har hatt stor vekst i høyere utdanning er Kina, noe Marginson beskrev allerede flere år før Khrono så dagens lys. Men det er ikke bare i utdanningen veksten har kommet.

For drøyt tre år siden slo vi fast at «Kina puster USA i nakken» etter en voldsom vekst i publiseringer fra forskere i Kina. Tallene for 2018 viste Kina sto for 16,4 prosent av all vitenskapelig produksjon i verden, bare USA lå foran, med 18 prosent. Da tallene for 2019 var klare kunne vi slå fast at Kina hadde gått forbi USA, med 466.000 artikler, mot 440 for USA. Året etter viste tallene at forskere i Kina sto for 18,3 prosent av den vitenskapelige produksjonen, mens USA sto for 15,7 prosent.

Høsten 2022 viste en analyse at Kina også hadde gått forbi USA på listen over de ti prosent mest siterte forskningsartiklene. Analysen viste en voldsom endring de siste ti årene, ti år tidligere var ikke Kina i nærheten av USA i antall artikler på lista over de mest siterte.

les også

Rapport om universiteter: For økonomisk avhengige av internasjonale studenter

Marginson understreker at det ikke er det eneste landet der en har sett vekst. Det har vært en slående vekst i en rekke land, spesielt i Sørøst-Asia, sier han og legger til at han tror vi bare ser starten på et stadium hvor dette kommer til å endre flere ting.

— Når vi ser på forskning og høyere utdanning er Kina nå like store som USA, sier Marginson før han peker på at også et relativt lite land som Singapore har gjort det bra.

— Du ser også at ikke bare i Japan, som vokste på 1970 og 80-tallet, men også et land som Malaysia er blitt sterkere og viktigere innen høyere utdanning og forskning de siste tretti årene. Også Indonesia begynner å vokse, sier han, og legger til at sektoren styrkes også i Midtøsten, i Nord-Afrika og Latin-Amerika.

Fra samarbeid til «ikke-samarbeid»

Marginson beskriver Kinas vekst som en ekstraordinær prestasjon.

Oxford-forskeren har tidligere beskrevet hvordan det utviklet seg et stadig tettere samarbeid mellom Kina og USA på forskningsfronten, etter at Deng Xiaoping staket ut en ny kurs for Kina, fra 1978. Han har blant annet pekt på en voldsom vekst i antallet artikler skrevet i samarbeid mellom forskere i USA og Kina. Mens det i 2006 var 5406 felles artikler, hadde det økt til 43.968 artikler ti år senere.

«Det er ingen tvil om at Kinas internasjonaliseringsstrategi med USA er blitt brukt til å bygge Kinas FoU-kapasitet. Begge sider så dette som en god ting, selv om de kan ha hatt ulike forventninger», skriver Marginson i en artikkel fra 2020 før han legger til at samarbeidet ikke lenger er en «one-way street».

Han beskriver også en annen endring.

«Etter en lang periode med samarbeid med Kina har amerikansk utenrikspolitikk endret seg. USAs politikk og institusjoner forbereder seg på en lang geostrategisk kamp», skriver han i artikkelen Higher Education and the New Cold War.

Overfor Khrono sier han at USA gikk over til å se på Kina som rival på innen teknologi og forskning, det endret også politikken til «ikke-samarbeid», også innen forskning.

les også

Her blør universitetene — titusener av jobber kan ha gått tapt under pandemien

Vestlig akademisk kinasjokk

I takt med en voksende kinesisk middelklasse har det også vært en voldsom vekst i kinesiske studenter som studerer i andre land, ikke minst engelskspråklige. I 2020 viste en oversikt fra Unesco om at det var snakk om 928.090 kinesiske studenter som studerte utenfor Kina.

USA var på topp med over 300.000, deretter fulgte Australia med over 128.000 og Storbritannia med over 96.000.

«Vestlig akademisk kinasjokk når studentene blir hjemme», skrev vi i 2020. Da studentene ble hjemme under pandemien fikk det store konsekvenser for universiteter som var mer eller mindre avhengige av internasjonale studenter. Marginson spådde den gang at pandemien ville få konsekvenser ikke bare for hvor mange som reiste ut, men også hvor de reiste.

les også

Fillerister høyere utdanning i USA: «Det er bedre å bli født rik enn å bli født smart»

Han spådde at kartet ville tegnes med tanke på hvor folk forflytter seg. «Den normale jernloven» der den sterkeste har overtaket i konkurransen, «vil bli endret av nasjonale politiske faktorer», mente han. Engelsktalende land vil beholde sin «stellar power of attraction» innen global høyere utdanning i uoverskuelig fremtid, spådde professoren, men mente «Øst-Asias stjerne stiger».

I dag sier han at det alltid vil være en andel i Kina som ser en fordel i å reise ut for å utdanne seg, men han tror veksten avtar.

— På sikt er inntrykket at det å reise ut for å ta utdanning ikke er like favorisert i Kina, både av myndighetene og familiene. Det er ikke like mange som vil gjøre det som i dag, men noen vil alltid gjøre det, sier han og legger til at det aldri har vært en avgjørende faktor, det er et lite mindretall som har reist ut.

Før vi forlater pandemien: Den har selvsagt preget akademia på mange måter, vi kunne ha skrevet en egen oppsummering om den, men det skal få ligge denne gangen. Forskere opplevde forøvrig mer tillit, men mange opplevde også trusler.

Ti år etter DORA

Det har vært en generelt høy vekst i vitenskapelige publiseringer siden Khrono startet opp, med en påfølgende debatt om «publiser eller forsvinn»-kultur og regimet for hvordan forskning og forskere evalueres.

San Francisco Declaration on Research Assessmenten, også kjent som DORA-erklæringen, så dagens lys få uker etter at Khrono ble startet våren 2013. Det skulle bli slutt på ensidig vekt på innflytesesfaktoren til tidsskrifter og andre kvantitative målinger, såkalte tellekanter. Ti år senere er det nettopp stablet på beina en europeisk koalisjon — COARA — som skal jobbe for en reform av regimet for forskningsevaluering.

— I think it's a mess, sier Marginson når vi ber ham kommentere veksten i publikasjoner og overgangen til åpen publisering.

Han beskriver hvordan markedsmakten er konsentrert til noen store forlag.

— De har maktet å skape en situasjon der åpen publisering er definert som å betale store summer for retten til åpen tilgang, det er ikke åpen tilgang, dette er bare ord, sier han og viser til den store profitten hos disse forlagene.

les også

ERC varsler endringer i søknader og evalueringer

Det er ikke bare publikasjonsveksten som har vakt debatt disse ti årene, men også framveksten av røvertidsskrifter, eller tidsskrifter i gråsonen, som tjener på å publisere mest mulig med minst mulig arbeid, i en forretningsmodell der tidsskriftsinnktene flyttes fra abonnementer til forfatterbetaling.

Med publiseringsjaget har de ti årene også vært merket av en debatt om forskningsfusk og en framvoksende industri av artikkelfabrikker, såkalte «paper mills», som selger forfatterskap og artikler til forskere på jakt etter flere publikasjoner.

Kunstig intelligens har gjort det mulig å publisere falske artikler på et helt annet nivå enn før, noe Khrono viste da vi plagierte NMBU-rektor Curt Rice og lurte universitetenes plagiatkontroll på noen minutter. Det var før chatboten ChatGPT tok det til nye høyder.

Den akademiske friheten

En annen debatt som har preget akademia både i Norge og internasjonalt disse ti årene er debatten om akademisk frihet og ytringsfrihet.

— For å være litt brutal er dette, så vidt jeg vet, første gang siden 1943 at styresmaktene i et europeisk land har lagt ned et universitet av politiske grunner. Forrige gang var da Josef Terboven stengte universitetet i Oslo, sa Nick Sitter, professor ved norske BI og Det sentraleuropeiske universitet (CEU) da Khrono beskrev hvordan CEU ble tvunget til å flytte til Wien fra Budapest, der den akademiske friheten har stått under press i et Ungarn der Viktor Orban og Fidesz har hatt makten siden 2010.

— Det ble bare mer og mer bisart, sa prorektor Zsolt Enyedi til Khrono da han skulle beskrive det som hadde skjedd.

Khrono har de siste årene skrevet om press på akademisk frihet i en rekke land, deriblant Hviterussland og Tyrkia.

Det har vært debatt om ytringsfrihet og akademisk frihet i flere land. I Storbritannia møtte utdanningsminister Gavin Williamson motstand etter at han presenterte forslag som skulle styrke ytringsfriheten ved universitetene. Motstand kom blant annet fra organisasjoner som jobbet med ytringsfrihet og mente det kunne få motsatt effekt.

Akademikere, studenter og besøkende som mente de fikk innskrenket ytringsfriheten skulle kunne saksøke universitetene, for eksempel om de mente de var utsatt for scenenekt, som også har vært tilbakevendende i debatten disse ti årene, sammen med kanselleringskultur, ikke minst i USA.

Det er forøvrig ikke bare i Storbritannia politiske vedtak har stått i sentrum for debatter om akademisk frihet. I Danmark vakte det for eksempel debatt da Folketinget vedtok at universitetene måtte sikre at «der ikke forekommer ensretting, at politik ikke forklædes som videnskap».

les også

Hun vil granske «islam-venstre» på universitetene. Det har skapt storm

Ble lempet på sjøen

Flere store hendelser de siste ti årene har slått inn i universitetssektoren.

En av dem er Metoo-bevegelsen, som for alvor satte seksuell trakassering og overgrep på dagsorden. I 2021 kunne for eksempel Khrono fortelle om Terry Karl, professor ved Stanford University, som fikk en beklagelse fra Harvard University nær 40 år etter at hun i et brev til universitetsledelsen fortalte at hun var blitt utsatt for seksuell trakassering av en mannlig kollega gjennom lang tid. Andre steder ble det gjennomført granskinger som førte til store erstatninger.

I Frankrike ble blant annet eliteskolen Science Po rystet etter anklager om voldtekt og seksuelle overgrep, rektoren måtte gå etter å ha kjent til anklagene siden 2018. I Storbritannia har universitetene stått under press for å slutte med å bruke taushetserklæringer til å legge lokk på seksuell trakassering.

«Rhodes must fall» krever britiske studenter med fingeren rettet mot en statue av imperialisten Cecil Rhodes på University of Oxford. Kravet var ikke nytt, det sto i sentrum for Rhodes Must Fall-kampanjen i 2015, som startet i Sør-Afrika, der protester førte til at en statue av Rhodes ble fjernet fra Universitetet i Cape Town.

Det ble ny kraft i kravene om «avkolonisering» av det offentlige rom med demonstrasjonene mot rasisme og politivold, etter drapet på George Floyd i USA. Statuer ble halshugd. Satt fyr på. Revet ned. Lempet på sjøen. Flyttet til museum. Og det vakte debatt, slik Khrono skrev om. Samtidig gikk akademikere til streik mot rasisme.

Forskerprekariatet

En siste debatt fra de siste ti årene før vi lander.

«Den kontinuerlige kampen for å komme inn i en akademisk forskerkarriere, i et miljø preget av høy konkurranse, fører til et regime av lange dager, avhengighet av seniorforskere, mangel på synlighet og anerkjennelse, stress på grunn av usikkerhet og misnøye med jobben, begrensninger i den akademiske friheten og en forverret fysisk og mental helse».

Dette skrev forfatterne bak en rapport fra OECD, som ble offentliggjort i 2021.

De beskrev det de kalte forskerprekariatet, definert som postdoktorforskere på midlertidige kontrakter, uten trygge ansettelser i sikte, ofte med ufrivillig deltid og ubetalt overtid.

Det var ikke den første rapporten som fortalte om harde arbeidsforhold for postdoktorer og andre på midlertidige eller usikre kontrakter, verken internasjonalt eller i Norge.

«Mange land opplever nå framveksten av et dobbelt arbeidsmarked, med en krympende beskyttet forskerelite og et stor utrygg forskerklasse som nå utgjør flertallet i de fleste akademiske systemer,» het det i OECD-rapporten.

les også

De var rike, berømte og betalte millioner for å få barna inn på eliteskoler

Se hva som skjer

Det er mye vi skulle ha skrevet mer om, vi kunne ha fortsatt, nærmest i det uendelige, men vi må dessverre gå inn for landing. De første ukene av 2013 var som sagt krydret med flere velkjente debatter i akademia, som har fortsatt gjennom de ti årene.

Så hvor står vi om ti år? Diskuterer vi fortsatt forlagsmakt, rangeringer, publiseringsjag og midlertidighet?

Du skal få slippe spådommene her. Om du vil vite hva som skjer er det bare å lese Khrono.