Kamp mot papirmøller: — Publiseringspress er en viktig faktor

Brussel (Khrono): Kunstig intelligens har gjort det mulig å produsere falske forskningsartikler på industrielt nivå.

Som Khrono skrev fredag tok det oss bare minutter å omskrive en artikkel av rektor Curt Rice ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU), ved hjelp av et gratis program på nett. Da vi kjørte den falske versjonen gjennom verktøyet universitetet bruker for å avsløre plagiat, ble ikke vår grove plagiering ble oppdaget.

Overraskende?

— Egentlig ikke, sier Helene Ingierd, direktør for De nasjonale forskningsetiske komiteene, til Khrono.

— Det er kjent at det er blitt et stort problem internasjonalt med papirmøller og produksjon av falske artikler. Det er blitt en ganske stor industri, i hvert fall i enkelte land, fortsetter Ingierd før hun legger til:

— Det er ikke grunn til å tro at det er stort problem i Norge.

— Uredelighet i stor skala

Problemet med såkalte «paper mills», eller papirmøller, har vært kjent lenge. Men nå advares det mot at kunstig intelligens har gjort det mulig å produsere falske artikler på et annet nivå enn før.

— Her er det snakk om grov vitenskapelig uredelighet i stor skala, sier Ingierd. Hun mener det grunnleggende sett vil være skadelig for både kvaliteten på forskningen og tilliten til den.

Det er ikke bare omfanget av svindelen som er godt kjent, også problemet med å oppdage det har ifølge direktøren vært diskutert en god stund. Teknologien ligger litt etter, sier hun.

les også

Det tok oss noen minutter å plagiere Curt Rice og lure universitetets kontroll

Verktøyet Khrono brukte på vår falske artikkel, er det samme som flere norske universiteter bruker for plagieringskontroll. Det er ikke nok å bare lene seg på tekniske kontroller basert på kunstig intelligens, mener Ingierd:

— En må ha på plass andre typer kvalitetskontroll i tillegg, så lenge disse systemene viser seg å være utilstrekkelige.

Peker på publiseringspress

Ingierd peker samtidig ikke bare mot teknologien.

— Det er viktig å ha mekanismer på plass for å kunne oppdage og tilbaketrekke falske artikler og annen type uredelighet, men det handler også om å bygge gode kulturer for å unngå at denne typen ting skjer, at forskere selv forstår at det ikke er i tråd med god vitenskapelig praksis, sier hun.

Ingierd mener vi har et godt system for forskningsetikk i Norge og viser som eksempel til at det er lovfestet at alle PhD-studenter skal få opplæring i forskningsetiske normer. Ansvaret for å møte uredeligheten er delt, legger hun til.

— Forlagene har et veldig stort ansvar når de mottar artikler, for å kvalitetssikre og eventuelt tilbaketrekke om de oppdager falske artikler, eller annen type vitenskapelig uredelighet. Men også forskere og institusjoner har et ansvar for at forskningen er i henhold til forskningsetiske normer, som dessuten er lovfestet i Norge.

— Vi har en del på plass, men det krever stor kompetanse å oppdage disse falske artiklene, og teknologien ligger jo som sagt også litt etter.

Det handler dessuten om mer grunnleggende problemer, mener hun.

— Det handler blant annet om et publiseringspress i forskningssystemet, som gjør at slike utfordringer kan bli så store. Å tenke større enn bare å finne teknologi for å oppdage truslene er avgjørende. Vi jobber ganske godt med det i Norge, det er langt på vei gode systemer på plass. Så er det et ledelsesansvar på institusjonene å fremme forskningsetiske normer, gjøre det godt kjent blant studenter og ansatte og lage et rom for at de kan utøves.

Tvilsom praksis rundt medforfatterskap

— Betyr det at man må få slutt på publiseringsjag for å bli kvitt problemet?

— Ja, litt enkelt sagt er publiseringspress en viktig faktor her, sier Ingierd og legger til at flere studier rundt publiseringsetikk knytter problemer som avdekkes til publiseringsjag.

Hun viser til prosjektet Research Integrity in Norway (RINO), et samarbeidsprosjekt mellom Universitetet i Bergen, De nasjonale forskningsetiske komiteene og Høgskulen på Vestlandet. Da den tredje og siste delrapporten ble lagt fram høsten 2019, pekte Ingierd på nettopp publiseringsjag og konkurranse om forskningsfinansiering som faktorer som bidrar til tvilsomme praksiser.

Det samme trekkes fram i internasjonale studier, sier hun.

Hun peker på tvilsom praksis rundt medforfatterskap som et problem de avdekte for Norges del gjennom prosjektet. Det handler ifølge Ingierd om at man enten gir medforfatterskap til noen som ikke har bidratt substansielt og ikke oppfyller kravene til forfatterskap, eller utelukker forfattere som burde ha vært inkludert.

— Det er et større problem ut fra vår undersøkelse enn for eksempel forfalsking, fabrikkering og plagiering, som er sjeldne fenomener, internasjonalt og nasjonalt.

Ingierd peker på at nær 30 prosent av de som deltok i RINO-prosjektet, oppga at de kjente til at kollegaer har brutt med forfatterskapsnormer de siste tre årene.

— Det er ganske høyt, sier hun.

Siterer artikler som er trukket

Stadig flere artikler blir trukket tilbake, men mange av dem lever videre etter at de er trukket, blant annet ved at de siteres av forskere som ikke vet at de er trukket, slik en undersøkelse blant nesten 400 anestesileger nylig viste.

— Det er viktig at artikler som fortsatt ligger ute, men er trukket eller korrigert, blir merket, sier Ingierd.

les også

Utestengte studenter øker. Mars 2022: 407 saker

Hun viser til Committee on Publication Ethics (COPE), som nylig kom med en rapport som beskriver hvordan papirmøllene arbeider. De har ifølge Ingierd retningslinjer som er godt kjent i Norge for hvordan en skal håndtere mistanke om uredelighet og tilbaketrekking av artikler. Hun sier de anbefaler å følge disse retningslinjene.

— Retningslinjene finnes, men det er jo ikke alltid de følges.

— I en fagfellevurdering i Norge i dag, er det noen som går gjennom siterte artikler og sjekker om de er blitt trukket?

— Jeg vet ikke om det er vanlig. Jeg tenker det vil være en god fagfellevurdering å gjøre det, men om det faktisk gjøres vet jeg ikke, sier Ingierd.

Kamp mot essaymøller

Det er ikke bare papirmøllene sektoren kjemper mot internasjonalt, men også såkalte «essay mills», selskaper som selger essays til studenter. I 2019 viste Financial Times til en liste britiske og australske myndigheter hadde delt mellom seg, som inneholdt navnene på 2000 nettsteder som tilbyr det de beskriver som «contract cheating». Avisa viste også hvor lett det var å få kjøpt slike essays.

les også

Akademisk svindel er big business. Med­forfatterskap selges for millioner

De viste til at myndighetene i Australia, Sør-Afrika, Irland og 17 delstater i USA hadde tatt grep mot svindelen, og at Storbritannia var på vei med lovgivning for å forby disse selskapene fra å operere og reklamer i landet.

Nylig ble det også kjent at australske myndigheter som en del av krigen mot disse selskapene har blokkert tilgangen til 40 nettsteder som til sammen hadde nesten en halv million besøk hver måned.

— Er det grunn til å tro at slike «essay mills» brukes av norske studenter?

— Vi har ikke noen oversikt over omfanget av det, men når det er et fenomen som brer om seg internasjonalt, er det grunn til å tro at også norske studenter kan stilles overfor den problemstillingen. Men jeg vet ikke hvor stort problem det eventuelt er i Norge, sier Ingierd.