«De fleste vi har snakket med er mot brexit. Jeg er overrasket over at det har gått så langt.»

London (Khrono): — Jeg har egentlig ikke bekymret meg så mye. Vi visste det var en mulighet da vi startet her, men jeg trodde aldri brexit skulle skje, jeg trodde det skulle komme et politisk skifte som gjorde at det ikke gikk gjennom.

Det er en historisk dag i London. Mer enn tre år etter folkeavstemningen der 52 prosent stemte for at Storbritannia skulle gå ut av EU, er det nettopp det som skjer.

Rundt et bord på Ground Cafe, på hovedcampusen til Queen Mary University of London, på østkanten av byen, sitter tre norske studenter. Ellinor Høgberg, Renate Davidsen Klungland og Sara Giovannini. Høgberg og Klungland studerer juss her ved Queen Mary, et universitet med røtter tilbake til 1785. Giovannini studerer internasjonal utvikling ved London School of Economics (LSE).

De kom alle til London etter folkeavstemningen, Giovannini kom like etter, de to andre kom året etter. Alle tre er ferdige til sommeren.

Sitatet over tilhører Høgberg, men alle gir uttrykk for at de ikke hadde ventet at britene faktisk skulle gå ut av EU.

— De fleste vi har snakket med er mot brexit. Jeg er overrasket over at det har gått så langt, sier Høgberg.

De fleste vi har snakket med er mot brexit. Jeg er overrasket over at det har gått så langt.

Ellinor Høgberg

— Det har jo litt med London å gjøre, de fleste her stemte for å bli, avbryter Klungland før Giovannini følger opp:

— Da jeg kom hit i 2016, høsten etter avstemningen, tok jeg et fag som het «british politics», nesten alt var om brexit, og lærerne var sånn «brexit, nei det kommer aldri til å skje». Jeg har nok også hatt litt av de samme følelsen. Så tror jeg også at folk i mitt miljø er lei, de vil bare ha det unnagjort, nå har vi snakket om brexit i tre og et halvt år.

Flere tusen studenter

De er tre av svært mange norske studenter i Storbritannia, det er flere av dem her enn i noe annet land utenfor Norge. Hvert år reiser rundt 300 norske studenter og ansatte ved universiteter og høgskoler til Storbritannia med stipend fra EU-programmet Erasmus +, ifølge ferske tall fra Utenriksdepartementet (UD).

I tillegg reiser rundt 5000 til Storbritannia utenom EU-samarbeidet. Det er ikke enestående for Norge, Storbritannia er en universitetsstormakt som trekker til seg studenter fra hele Europa. Mer enn 200.000 studenter fra ulike europeiske land studerer i London og andre britiske byer, nesten 30 prosent av alle mobile studenter i EU.

Det gjør situasjonen for studentene til et sentralt spørsmål for forhandlingene mellom EU og Storbritannia de neste månedene. For som vi har skrevet tidligere: Brexit-dramaet er ikke over selv om skilsmissepapirene er undertegnet og landet ved midnatt norsk tid går ut av EU. Nå starter det et nytt kapittel. I en overgangsperiode fram til nyttår skal det forhandles fram en avtale mellom Storbritannia og EU.

På forskningsfeltet er medlemskap i Erasmus + et kjernespørsmål, i tillegg til deltakelse i EUs neste rammeprogram for forskning og innovasjon, Horisont Europa, og mobilitet for forskere og studenter.

Dels som et svar på det siste, mobiliteten for forskere, og usikkerheten rundt britisk deltakelse i forskningssamarbeider, annonserte den britiske regjeringen mandag denne uka et «global talent visa», som skal være på plass fra 20. februar.

— Når vi går ut av EU vil jeg sende en klar melding ut om at Storbritannia er åpen for de mest talentfulle hjernene i verden og står klare for å støtte dem i arbeidet for å gjøre ideene deres til virkelighet, sa statsminister Boris Johnson da det ble lansert.

«Noe mer komplisert»

I en pressemelding fra norske UD understrekes det at Erasmus-studentene ikke våkner opp til en ny hverdag etter dagens brexit. De som vil reise under overgangsperioden kan gjøre som planlagt. Om Storbritannia ikke fortsetter i Erasmus + etter 2020 er situasjonen en annen.

«Norske elever og studenter vil ikke kunne reise på studieopphold i Storbritannia med stipend fra Erasmus+ og lærestedene vil ikke kunne finansiere felles prosjektsamarbeid med midler fra Erasmus+ fra 2021 hvis Storbritannia ikke er med i programmet», skriver UD.

For de andre, de flere tusen som studerer utenom Erasmus +, heter det at mulighetene deres for å studere ved britiske universiteter og retten til studiestøtte, ikke berøres av brexit. På sikt kan likevel ting endres, ifølge Ansa-president Hanna Flood.

«Etter 2020 kommer det et nytt immigrasjonssystem som fortsatt er ganske ukjent», skriver hun i en mail til Khrono.

Hun fortsetter:

«Det er nok sannsynlig at man som student må gjennom en noe mer komplisert prosess i fremtiden, men fra britisk side har vi blant annet hørt fra Storbritannias ambassadør til Norge at norske studenter fortsatt vil være velkomne. Storbritannia kommer fortsatt til å ha en geografisk og kulturell nærhet til Norge, i tillegg til at de huser noen av verdens beste utdanningsinstitusjoner».

Dette er eksempler på ting som ikke endrer seg over natten, skriver hun og legger til at «det er fortsatt gode grunner til å velge Storbritannia som studiedestinasjon».

Etter at de kom til enighet føler jeg det ikke er like mye drama, like mye stress, men det henger kanskje sammen med at folk er lei.

Sara Giovannini

Drømmen om London

Rundt bordet på Ground Cafe oppsummerer de norske studentene årene i London. Klungland, som også er leder av Ansa i London, var aldri i tvil om at det var hit hun skulle.

— Det var drømmen, sier hun og forteller at planen er å bli i byen etter at hun er ferdig med studiene.

— Det største problemet for mange nå tror jeg er økonomien, krona har svingt veldig, det er uforutsigbart.

Giovannini sier hun var usikker før hun reiste, og at det handlet om brexit.

— Jeg fikk skoleplass i februar 2016, før folkeavstemningen, det tok litt tid før jeg bestemte meg, jeg hadde fått skoleplass i Oslo også. Så kom brexit, og da var jeg skikkelig usikker. Så jeg snakket med Ansa, som sa at det uansett ikke kom til å skje med en gang, så det var ikke noe stress.

Ingen av dem tror brexit vil få konsekvenser for dem selv. Spørsmålet er hva som skjer på sikt, mener de.

— Det kommer til å svekke britiske universiteter ganske mye, sier Giovannini. Hun peker på at de norske studentene betaler langt mer i skolepenger enn studenter fra EU-land og spør hva som skjer om også EU-studentene skal betale like mye som de norske betaler i dag.

— Jeg tror mange ikke vil ha mulighet til å betale dobbelt så mye som i dag, mange vil komme til å velge andre land, som Tyskland og Frankrike, mener hun.

— Det gjør det kanskje lettere for britiske studenter å komme inn, sier Høgberg.

— De skyver på en måte internasjonalt studenter fra seg, mener Klungland.

Felles uttalelse fra universiteter

På dagen da Storbritannia forlater EU serverte en rekke nasjonale og internasjonale organisasjoner innen høyere utdanning en bønn inn i forhandlingene. Ved siden av organisasjoner som European University Association (EUA) og den britiske universitetsorganisasjonen Universities UK, er den også signert av det norske Universitets- og høgskolerådet.

Vi vil fortsette å arbeide sammen etter at Storbritannia forlater Den europeiske union, skriver de og ber nasjonale regjeringer og EU-kommisjonen om å «work swiftly to agree a basis for continued collaboration through the UK's full association to Horizon Europe and Erasmus+».

Med Boris Johnson vet man aldri hva som kan skje, kanskje finner de ut at nei, vi ønsker ikke dette likevel.

Renate Davidsen Klungland

En rask avtale om dette må komme på plass før utgangen av 2020, for å sikre et sterkt samarbeid de neste tiårene, mener de.

Den politiske viljen for å få det til er på plass på begge sider av den engelske kanalen, ifølge brexit-ekspert Thomas Jørgensen i den europeiske universitetsorganisasjonen EUA.

Alt er åpent. Beth Thompson i forskningsstiftelsen Wellcome mener en også må være forberedt på at en ikke lykkes med å få en avtale. Thompson er Head of Policy & Advocacy i Wellcome.

— Jeg håper virkelig ikke det skjer, men jeg tror det er en mulighet vi må være forberedt på, sier hun i et større intervju med Khrono om veien videre for forhandlingene på forskningsfeltet.

Thompson mener det er to muligheter Storbritannia må være forberedt på, samtidig som de forhandler om en avtale. En ting er som sagt at de ikke lykkes med å få på plass en avtale.

— Det andre vi må være forberedt på er at vi får en avtale men at den kommer langt senere, etter at det neste rammeprogrammet har startet, sier hun.

Stemningen har endret seg

Rundt bordet på Ground Cafe er de ikke overbevist om at forhandlingene vil lykkes.

— Det kan jo gå seg til, alt etter politisk miljø og endringer. Med Boris Johnson vet man aldri hva som kan skje, kanskje finner de ut at nei, vi ønsker ikke dette likevel, sier Klungland.

Mens Klungland peker mot London, peker Giovannini mot Brussel.

— Jeg håper jo også at det går seg til, men så er det den frykten i EU om en dominoeffekt, at hvis britene går ut og alt går bra, at de får beholde alle godene og alt funker, så kan man få flere land som vil ut av EU.

For EU kan det være nødvendig å sette hardt mot hardt for å holde sammen, mener hun.

Stemningen rundt brexit har endret seg på campusene i London, om vi skal tro de tre norske studentene.

— Jeg føler det har roet seg, sier Giovannini. Det var ifølge den norske studenten «panikkstemning» på et tidspunkt, da alt ble utsatt og det var usikkert hva som kom til å skje.

— Etter at de kom til enighet føler jeg det ikke er like mye drama, like mye stress, men det henger kanskje sammen med at folk er lei, sier hun.

Høgberg fortsetter:

— Du har mye forhandlinger, en ser at det ikke vil gå like ille som mange kanskje fryktet. Det var jo et punkt da folk i London og rundt i landet hamstret medisiner og rasjoner.

Det var mye usikkerhet, sier Klungland:

— Nå er det mer sikkert, det er mer informasjon fra myndighetene, flere initiativ for å får det til å funke best mulig.