Han langer ut mot «skandaløse» publiseringspriser og ber forskere publisere mindre. Han er arkitekten bak Plan S. Og det er en ting han angrer på.

Robert-Jan Smits har skrevet bok om arbeidet med Plan S.

— Vi må bli kvitt besettelsen «publiser eller forsvinn»

Publisert Oppdatert

Eindhoven (Khrono): — Da jeg ble spurt den gangen ville jeg ikke si at det sto for navnet mitt. Så jeg fant på shock, speed og solution, for ikke å «show off».

Robert-Jan Smits lener seg tilbake og nipper til en cappuccino han fikk servert noen minutter tidligere. Fra sjefskontoret på Technische Universiteit Eindhoven, sør i Nederland, kan han følge med på hvordan livet vender tilbake på campus.

Det er gått mer enn tre år siden Smits skremte fletta av forlagsgiganter som fryktet for profitten og fikk kritikk fra forskere som advarte mot å svekke den akademiske friheten. Smits hadde presentert en plan for at all forskning finansiert av en koalisjon av forskningsråd og andre finansiører, skulle publisert åpent, med såkalt Open Access (OA), som det heter på stammespråket.

Smits var styrmann da Plan S ble sjøsatt. Og han lurte en hel verden til å tro at S sto for Shock. Det gjorde det ikke, Plan S var noe så prosaisk som navnet på en fil på styrmannens datamaskin.

S sto for Smits.

Historien fortelles i den ferske boka «Plan S for Shock», der Smits, som nå er president ved det tekniske universitetet i Eindhoven, borer inn i historien bak planen, fra han startet arbeidet i 2018. Bak seg hadde han åtte år i den mektige posisjonen som generaldirektør for forskning og innovasjon i EU-kommisjonen. Med et mandat signert EU-kommisjonens leder Jean-Claude Juncker, skulle han nå banke på plass en plan for åpen publisering.

Noen år senere er det mer enn en plan. All forskning finansiert av aktørene bak Coalition S, skal nå publiseres åpent.

Arroganse, vantro og frykt

Til tross for at S sto for Smits, heter altså boka «Plan S for Shock».

— Så hva er sjokket?

— Jeg tror ikke noen ventet at det skulle bli en koalisjon av finansiører, som sto opp og sa vi har fått nok, nå vil vi pålegge åpen publisering etter tretti år med prat og overbevise forlagssektoren om å endre forretningsmodell.

Han tror ikke vitenskapelige forlag, som opererer på et internasjonalt millardmarked, ventet det.

— Det var sjokket. Wow! Hva skjer? De fem store har mer eller mindre monopol innen vitenskapelig publisering, noen tidsskrifter har en profittmargin på 30-40 prosent, marginer Wallmart, Amazon og Google bare kan drømme om. De ventet ikke at det kunne bli bygd en slik koalisjon.

Men det var ikke det eneste sjokket, om vi skal tro Smits. Han viser til at det gikk kort tid før koalisjonen var stablet på beina og sier det var en fart som overrasket mange. Smits innrømmer at heller ikke han så for seg at det skulle gå så raskt.

I boka beskriver han tallrike møter for å stable på beina en koalisjon. Smits beskriver også spente møter med de største forlagene. Han sier han ble møtt av en arrogant holdning fra enkelte, som sa de hadde avskrevet Europa og ville konsentrere seg om land som Kina og India. Andre mente han ikke ville lykkes med å få på plass en koalisjon, eller få støtte i akademia.

— Det var en kombinasjon av arroganse og vantro, men også en frykt, sier han.

Med medlemsskap i golfklubben

At det vakte frykt i enkelte forlagskorridorer er ikke så overraskende. Noen få store forlag, som Elsevier, med hovedsete i Amsterdam noen mil nord for Eindhoven, har delt det meste av markedet for vitenskapelig publisering mellom seg.

I boka viser Smits og medforfatter Rachael Pells til at skattebetalerne hvert år bidrar med over to billioner dollar til forskning og utvikling globalt, mens de bare har tilgang på en brøkdel av de 2,5 millioner vitenskapelige artiklene som produseres årlig. De peker også på kommersielle forlag som gjør offentlige midler til privat profitt, og at de fem største forlagene innen vitenskapelig publisering i 2017 hadde en omsetning på 19 milliarder amerikanske dollar.

Robert-Jan Smiits angrer på at han ikke presset på hardere for et tak på publiseringsavgifter. Her fra et besøk i Oslo i 2017.

«Det er en offentlig skandale som sjelden får den oppmerksomheten den fortjener i offentligheten», mener de.

Og profittmarginene er som sagt høye.

— Dette er jo offentlige midler, hvordan har de kunnet ha disse profittmarginene uten at noen har sagt stopp?

— De utviklet et smart system, med et mål for å vurdere akademisk kvalitet, «om du publiserer i vårt tidsskrift, er du automatisk best». Det akademiske samfunnet tok det som en enkel indikator, om du publiserer i Lancet eller Cell, Nature eller Science, da er du best av de beste. Det var litt som å si at om du er medlem av en golfklubb er du automatisk en god borger, alt er perfekt så lenge du viser medlemsskapet i golfklubben.

Smits sier han også la merke til noe annet, som han mener er en grunn til at de slapp unna med det så lenge.

— Som forsker ved dette universitetet betaler du ikke regningen for alle abonnementene biblioteket vårt har til disse tidsskriftene, regningen er betalt av sentraladministrasjonen. Jeg har snakket med enkeltforskere og nevnt prisen bibliotekene må betale for disse abonnementene, de ante det ikke. Forskere som jobber for offentlige penger er uten en ide om hvor mye penger som går til bibliotekene for å betale for disse abonnementene.

Han mener det ville ha vært bedre om regningen gikk til hver enkelt forsker.

— Da ville de ha sagt «oh my god, jeg vil ikke bruke så mye penger av lønna på et abonnement». Det er en kombinasjon av ting som gjorde at systemet kunne være slik i 30 år.

— The proof of the pudding is in the eating

I boka argumenterer Smits or at Plan S har tvunget forlagene til å revurdere forretningsmodellen.

Samtidig tjener forlagene stort på «big deals», der land og institusjoner inngår såkalte «publiser og les»-avtaler med forlagene, som skal sikre åpen publisering også i det som i utgangspunktet er abonnementstidsskrifter. Norge har inngått slike avtaler med alle de fire største forlagene.

— Hvorfor skal det inngås slike avtaler, de er ofte veldig dyre?

— Det er et godt poeng. I boka er det en diskusjon om overgangsavtalene, eller big deals, er løsningen eller ikke. Det er rene open access-forlag og plattformer som mener det ikke er en god bruk av offentlige midler og at løsningen er å la markedet bestemme, big deals sees som svært sakte overgang til åpen publisering.

Selv mener Smits at slike overgangsavtaler er en god løsning, forutsatt at det settes en tidsfrist, en dødlinje for når overgangen til åpen publisering skal være på plass. Han viser til de såkalte hybridtidsskriftene, som er delvis åpne og delvis abonnementsbaserte. Han sier forlagene kom med denne modellen som svar på at åpen publisering vant fram og at det selges inn som et verktøy for å få til en overgang. Da han selv ble spurt om hva han mente spurte han når overgangen skulle være på plass.

— De sa «åh, det kan vi ikke si». Jeg visste selvsagt at de ikke kunne si det, for dem kunne hybridtidsskriftene fortsette i evighet, da kunne de drive double-dipping, få inntekter fra begge sider. Hybridtidsskrifter og overgangsavtaler er bare nyttig om det er en veldig klar dødlinje.

— Det ble satt en dødlinje for overgangsavtale, ut 2024. Tror du de faktisk vil endre forretningsmodell innen da?

— The proof of the pudding is in the eating, som britene sier. Jeg tror at det vil skje, spesielt fordi India og Kina, til alles store overraskelse, også omfavner OA-modellen. Vil det bli hundre prosent? Åtti? Jeg tror det blir rundt 75-80.

Røvertidsskrifter og profittjegere

I debatten om open access er det blitt advart mot røvertidsskrifter og profittjegere som ser muligheter i forfatterbetaling for publisering. Det er også blitt stilt spørsmål ved praksisen til en forlagsgigant som MDPI.

Så hva sier Smits? Ser han en fare at det går på kvaliteten løs når når profitthungrige forlag får penger for hver artikkel som publiseres?

Han svarer med å vise til en nyhet som sprakk i Tyskland da Plan S ble lansert. Avsløringer av at tyske forskere hadde publisert i røvertidsskrifter førte til gransking.

— Jeg tror ikke det er tilfeldig at folk ville knytte Plan S og OA til røvertidsskrifter, for å gi Plan S et «bad image». Jeg tror det var orkestrert, jeg har til og med en mail fra en som sa at han hadde bevis for at det var orkestrert. Men det til side. Om du ser på prinsippene for Plan S står det klart at du bare kan publisere i sertifiserte OA-tidsskrifter av høy kvalitet, som er er nevnt i DOAJ (register for fagfellervurderte OA-tidsskrifter, red anm.).

100.000 for å publisere en artikkel

— Når vi først snakker om forfatterbetaling. Du skriver i boka at du argumenterte for at det skulle settes et tak på publiseringsavgifter (APC), på 2000 euro. Hvorfor skjedde ikke det?

— Det var mange som sa at vi ikke skulle gå inn på prising, det er ikke jobben til Plan S eller finansiørene, la markedet bestemme. Jeg angrer fortsatt på at jeg ikke presset det gjennom. Målet var ikke å ha et tak for alltid, bare for å stabilisere markedet. Min frykt var at om Plan S ble felles gode og koalisjonen vokste, ville mange gå inn i OA-businessen og kreve skandaløse priser. Vi ser nå at Nature krever over 9000 euro for en artikkel, det er skandaløst.

Springer Nature presenterte høsten 2020 en modell der de krever 9500 euro, rundt 100.000 kroner, for å få publisert en artikkel i Nature og 32 andre tidsskrifter i samme familie, som nå finansieres gjennom abonnementer. Smits mener dette ikke vil bli normalen.

Selv sier forlaget at prisen speiler at de har egne redaktører og at de avviser hele 92 prosent av artiklene de får inn. Smits kjøper ikke argumentet. Han mener det er forlagenes ansvar å løse hvordan de kan gjøre jobben for 2-3000 euro. Det er mulig å gjøre en kvalitetsjobb til en lavere pris, sier han og forteller om liten vilje hos forlagene til å vise fram kostnadene. Han sier at ingen av de store forlagene ville gi det han ba om.

— Det var bare et forlag som var villig til å gi det til meg, det viste at for 2-3000 euro kan du gjøre en seriøs jobb. Det er en rettferdig pris. At det kommer inn et høyt antall forespørsler om å publisere er ditt problem som bedrift.

— Vis meg de fem beste artiklene dine

Smits retter inn siktet mot en annen debatt:

— Det akademiske samfunnet burde publisere mye mindre, sier han og sender ballen i fanget til universitetslederne:

— Om det er en ledig stilling som professor burde du ikke spørre han eller hun som søker om å vise fram alt de har publisert, du burde si «vis meg de fem beste artiklene dine». Vi må bli kvitt fetisjen om at jo mer du publiserer jo viktigere er du.

— Så hvordan skal du få folk til å publisere mindre i et system der det påvirker finansiering og jobbmuligheter? Skal du endre hele systemet?

— Vi må bli kvitt besettelsen «publiser eller forsvinn». Vi må gå for kvalitet, folk må publisere mindre, ikke mer.

Smits former fingrene som en saks og klipper gjennom kontorlufta.

Vi må gå for kvalitet, folk må publisere mindre, ikke mer.

Robert-Jan Smits

— Mange forskere kutter publikasjonene i biter for å ha mange, jo flere jo bedre. Det er derfor jeg mener at finansiører og vi på universitetene ikke må be om å få se alle publikasjonene når vi rekrutterer, men bare de fem beste. Det andre spørsmålet er «hvorfor mener du de er best?» Det tredje spørsmålet er vanskeligere: «Hvor mye har det bidratt til samfunnet?»

— Er det mulig å svare på?

Smits drar på det.

— De to første spørsmålene er rimelige, det siste er kontroversielt. Jeg er ikke redd for å spørre, men det er kontroversielt i akademia.

Vil ha en kulturendring i akademia

Smits drar det over til hva som skal belønnes og anerkjennes i akademia.

— Om du vil gjøre karriere i akademia er den viktigste indikatoren fortsatt antallet publikasjoner i såkalte «high impact journals». Du belønnes ikke for undervisningen, ikke for kunnskapen du overfører til industrien, ikke for problemer du løser for samfunnet, ikke for forskningsformidling eller at du deltar i den offentlige debatten.

Det må endres, mener han.

— Om jeg går ut på gata her og spør en person hva rollen til universitetet er vil vedkommende svare «å undervise». Så hva burde folk belønnes for? Kvaliteten på undervisningen. Om jeg sier at folk her belønnes for antallet publikasjoner i tidsskrifter som er for dyre for folk å kjøpe vil mannen i gata vil si «går mine skattepenger til det?». Vi trenger en kulturendring i akademia.

— Du skriver flere steder om det du kaller en besettelse rundt såkalt «journal impact factor».

— Det var aldri ment å være the et mål for kvalitet, det var ment for akademiske biblioteker for å se hva de burde abonnere på. Men det er blitt en besettelse.

Han advarer mot å bruke publisering i et prestisjetungt tidsskrift som eneste mål.

Kritikk og frykt for den akademiske friheten

Motstanden mot Plan S kom ikke bare fra forlagsgiganter som fryktet for profitten, den er blitt møtt med kritikk fra forskere som advarer mot å svekke den akademiske friheten, blant annet på grunn av muligheten til å publisere hvor en vil.

— Ser du at de har et poeng?

— Når det gjelder akademisk frihet, nei. Vi sier at du kan publisere hvor du vil, men vi vil ikke at du skal publisere bak betalingsmur. Om du etterpå vil publisere samme artikkel i et abonnementstidsskrift, kjør på, vi kommer ikke til å betale for det. Gjør det tilgjengelig for alle, uten embargo. Hva er nytten for samfunnet med å ha resultatene av forskning låst inn i et skap i 12 måneder før det låses opp og det er tilgjengelig. Hva er nytten for samfunnet med å låse noe inne i et skap. Jeg aner ikke. Ingen kan forklare det for meg.

Kritikken har ikke bare handlet om muligheten til å publisere hvor en vil, men også om lisenser, såkalte CC-lisenser. I Plan S anbefales den mest åpne varianten, CC BY, som tillater både at forskningen gjøres tilgjengelig for kommersielt bruk og at den kan bearbeides. Det åpnes også for unntaksvis publisering under CC BY-ND, som ikke tillater bearbeiding.

I 2020 advarte en norsk utredning mot at en så vid lisens kunne komme i strid med forskernes rettigheter.

— Vi ser den samme diskusjonen rundt data, alle vil bruke de andres data, men ikke gjøre egne data tilgjengelig, sier Smits og viser til en pågående debatt om deling av data.

— Det tjener alle å dele og gjøre data tilgjengelig. Gjennom CC BY gis det en anerkjenning, det er ikke slik at du gir bort alt og ikke får noe tilbake, det er regler. Det er også et element her at det er offentlige midler som betaler. Forskersamfunnet er privilegert. Folk jobber hardt, men har gode lønninger, de har mye frihet og jeg mener prisen for dette er å dele ting til nytte for samfunnet og for vitenskapelig framgang.

Den nye oljen eller vindkraft?

— Data ble ekskludert fra Plan S, hvorfor?

— Data er ekstremt komplekst. Jeg fryktet at om jeg inkluderte det ville jeg ikke kunne få på plass Plan S så raskt. Jeg ville ha en enkel plan for publikasjoner og visste at det ville ha blitt for kompleks og tatt for mye tid å inkludere data, jeg ville ha dette gjort i løpet av et år.

— Du kaller data «den nye oljen» i boka.

— Jeg burde ikke beskrive det som den nye oljen, for olje er ikke fornybart. Jeg gjorde en feil, olje du brenner er borte, det er bedre å sammenligne data med vindkraft, det fortsetter for alltid.

Smits stanser opp et øyeblikk før han fortsetter:

Vi må være ekstremt forsiktige så ingen på et gitt tidspunkt låser data generert med offentlige midler bak betalingsmur.

Robert-Jan Smits

— Den store frykten jeg har er at forskersamfunnet gjør de samme feilene med data som man gjorde med publikasjoner, der selskaper som Elsevier mer og mer blir tjenesteleverandører for data, at de sier «gi meg dataene dine, jeg tar vare på dem, jeg lagrer dem». Det kan føre til en situasjon der dataene er eid av forlagene, ikke lenger av forskerne, og at du må betale en høy pris for å få tilgang til dine egne data.

Han legger til at for publikasjoner må du i enkelte abonnementstidsskrifter overføre rettighetene til forlaget.

— Det betyr at om du vil gjøre videre forskning på din egen forskning må du be om tillatelse. Det er en latterlig situasjon. Vi må være forsiktige så vi ikke gjør den samme feilen for data. De kommersielle forlagene har en rolle i åpen publisering, også for data. At de tilbyr datatjenester er strålende, men vi må være ekstremt forsiktige så ingen på et gitt tidspunkt låser data generert med offentlige midler bak betalingsmur, så vi må betale for tilgang til dem.

Vil gjøre deling til normalen

— Det har vært mye snakk om deling av data under pandemien, tror du det vil endre noe?

— Det var en amerikansk forsker som fortalte meg at det aldri har vært så mye samarbeid mellom amerikanske og kinesiske epidemiologer som under konflikten mellom Donald Trump og Xi Jinping, til tross for den politiske spenningen var det mye deling og samarbeid. Selv de store kommersielle forlagene gjorde data og og artikler umiddelbart tilgjengelig. Om covid-19 nå er over, la oss ikke gå tilbake til «the old days», la oss gjøre deling til normalen, sier Smits.

Powered by Labrador CMS