Plan S-toppen om korona: «Et argument for åpen forskning»

Brussel (Khrono): — En er jo aldri fornøyd før en har med seg alle land i verden, det vi vil ha er en virkelig global koalisjon.

Johan Rooryck understreker ordene global koalisjon, som for å gni det inn. De trenger store land, og de trenger land i sør, på laget, sier han.

Koalisjonen han snakker om er Coalition S, som står bak Plan S. Snart to år etter at planen ble rullet ut møter Khrono Rooryck i sentrum av Brussel, like før byen blir stengt ned på grunn av koronautbruddet.

Fra nyttår skal all forskning finansiert av aktørene bak Plan S, deriblant Norges Forskningsråd, gjøres åpent tilgjengelig. Om alt går etter planen.

Er det en tidsfrist de vil klare?

— Ja, er det umiddelbare svaret fra Rooryck.

Vil ha store land inn i koalisjonen

Rooryck er «open access champion» for Coalition S, med ansvar for utvikling og implementering av planen. Han er også professor i lingvistikk ved Universitetet i Leiden og sjefredaktør for tidsskriftet Glossa.

Plan S-generalen var også sjefredaktør for Elsevier-tidsskriftet Lingua, før redaktører og redaksjonsråd i språktidsskriftet marsjerte ut av redaksjonslokalene i 2015 og startet Glossa som et åpent tidsskrift, i en protest mot forlagsgigantens prispolitikk.

Så hva nå for den globale koalisjonen han snakker om? Hva er strategien, å få europeiske land som Tyskland på laget, eller store land som India og USA?

— Det er begge deler. Vi vil både ha flere europeiske land om bord og de store landene, India, Kina og ideelt USA, sier han og viser til rykter om at Det hvite hus nå umiddelbar åpen tilgang til all offentlig finansiert forskning i USA.

— Vi må ikke nødvendigvis ha disse landene som medlemmer, så lenge som politikken deres er på linje med det vi vil.

Vil ha annen prissetting

— Hvorfor har dere ikke lyktes med å få med dere store land som India?

— For land som India og Kina handler det om pris. Historisk er dette land som har betalt relativt lave abonnementspriser, når du går over til åpen tilgang må du betale publiseringsavgifter, og de er bekymret for at disse vil bli langt høyere enn det de har betalt med abonnement. Dette er ting det må forhandles om.

Rooryck viser til at om du betaler 2700 euro i publiseringsavgift — eller article processing charge (APC) — i Tyskland, må du betale samme sum i India. Det skiller seg fra abonnementsprisene, som ofte har vært justert kjøpekraftsparitet (KKP), altså hvor mye du får for pengene i ulike land.

Han forteller at de har begynt å se på samme mulighet for publiseringsavgiftene ved åpen publisering, slik at du ikke betaler det samme om du er i India som du betaler i for eksempel Tyskland.

— På samme som du ikke betaler samme pris for en flaske cola i Norge og India, bør du ikke betale det samme for en APC i Oslo og New Dehli. Abonnementsprisene har vært lavere priset i land som India, afrikanske og sør-amerikanske land, men av en eller annen grunn er APC priset likt verden over. Det gir ingen mening, selv aspirin er ikke likt priset verden over, sier han.

Kritikken mot «big deals»

Norge har det siste året signert kontrakter om åpen publisering med en rekke forlag, deriblant de fire største akademiske forlagene, Elsevier, Wiley, Springer Nature og Taylor & Francis. Det er snakk om såkalte «publiser og les»-avtaler, som skal være i tråd med intensjonene i Plan S.

Det har vært kritikk mot slike «big deals».

— Noen få, store forlag tar en helt uforsvarlig profitt fra universitetene. Og Elsevier er blant de verste. De kommer aldri til å gi fra seg det profittnivået de ligger på, slik OsloMet-rektor Curt Rice sa det til Khrono da avtalen med Elsevier var i boks våren 2019.

Hva med Rooryck, ser han problemet?

— Ja, jeg mener det er et problem, men vi må huske at dette er et overgangssystem, sier han og viser til at det er argumentert med at det skal forhandles for å få ned prisene når overgangsperioden er over.

— Jeg mener det er mulig, men jeg mener det er langt viktigere at vi har mer innsyn i prisstrukturen ved publisering, vi vet knapt noe om hva det koster å publisere en artikkel.

Kan gigantene presses?

— Men hvordan skal du få giganter som Elsevier til å akseptere lavere profitt? Er det mulig?

— Jeg vet ikke om det er mulig å tvinge dem, jeg tror bare det er mulig om du har en virkelig global allianse, ikke bare av forskningsfinansiører men også bibliotekkonsortier, som deler informasjon om avtaler de har med forlag. Så kan man sammen forhandle dem ned, det er den eneste veien.

I dag kan de utnytte at hvert land har sine avtaler, der de betaler ulike priser, sier han.

— Det er på ingen måte knyttet til den faktiske produksjonskostnaden.

De såkalte overgangsavtalene med forlagene omfatter forøvrig ikke alle tidsskrifter et forlag gir ut. I tillegg til disse kommer en ordning med overgangstidsskrifter (transformative journals) som forplikter seg til å gå over til open access. Etter Khronos intervju med Rooryck ble det kjent at Springer Nature vil endre publiseringsmodell for de fleste engelskpråklige tidsskriftene, deriblant Nature, som skal bli «transformativ journal».

Det kommer etter forhandlinger mellom Coalition S og forlagene. Koalisjonen har myket opp i flere av kravene til slike tidsskrifter.

Les mer om overgangstidsskriftene og endringene her.

Strid om åpen tilgang i USA

I USA har det lenge gått rykter om at Det hvite hus vurderer umiddelbar og åpen tilgang til all offentlig finansiert forskning. Det har utløst voldsomme protester fra blant annet amerikansk forlagsindustri, inkludert forlag som Elsevier. I et brev til president Donald Trump hevdet de at det vil «underminere amerikansk vitenskap, forskning, intellektuell eiendom og global konkurransedyktighet».

— Hvordan ser du på argumentene deres?

— De overspilte, det var overdrevet, sier han og viser til at enkelte som hadde skrevet under, senere trakk støtten sin til brevet.

— Det var så overdrevet at det utløste debatt i USA om open access (OA), og det er en god ting, en utilsiktet konsekvens av protesten deres. Jeg er uenig med alt som ble skrevet i den uttalelsen, de sier at amerikansk konkurransedyktighet vil gå ned, jeg tror ikke et øyeblikk på det. De hevder forlagsindustrien vil lide under dette, men vi vet at det er suksessfulle OA-forlag som tjener penger på det. De eneste som virkelig protesterer er forlag som fortsetter å klamre seg til en forretningsmodell som hører hjemme i et annet århundre. Jeg mener dette vil være et bra steg, også for amerikansk konkurransedyktighet. USA har det mest effektive og kraftfulle universitetssystemet i verden, om noe akademisk system kan tjene på umiddelbar og full åpen tilgang vil det være det amerikanske.

Protesten fra forlagene utløste også et motsvar fra en rekke nobelprisvinnere. «Påstandene fra forlagsbransjen er helt enkelt absurde», sa nobelprisvinner i medisin i 2013, Randy Schekman, til Khrono.

Mener Covid-19 er argument for åpen tilgang

— Det gjenstår å se hva som skjer i USA. Men til noe annet, også universitetene preges nå av koronakrisen. Er alt som skjer nå et argument for åpen tilgang?

— Ja, det er et argument for åpen tilgang. Forlag har gjort forskning tilgjengelig på grunn av dette utbruddet, men hvorfor skal ikke det samme gjøres for andre sykdommer, som kanskje ikke har epidemisk omfang, men likevel er viktige? Hvor trekker du linja?

For medisinsk forskning er umiddelbar tilgang til forskning spesielt viktig fordi du kan vise at det redder liv, mener Rooryck.

— Om informasjonen er tilgjengelig tidligere kan det resultere i at liv reddes, det er derfor en «no brainer» for medisinsk forskning å publisere med åpen tilgang. Argumentet er ikke like lett for alle felt, som samfunnsvitenskap og humaniora, fordi vi ikke redder liv. Men også der mener jeg det vil være bra, det er mange som er interessert i resultatene fra denne forskningen.

Striden om lisenser

Et av de store stridsspørsmålene i Plan S-debatten er bruken av lisenser. Aktørene bak koalisjonen krever at det skal brukes en såkalt Creative Commons/CC-lisens.

Spørsmålet er hvilken.

I Plan S anbefales primært den mest åpne varianten, CC BY, som både gjør at forskningen er tilgjengelig for kommersielt bruk og at den kan bearbeides. Det åpnes for unntaksvis publisering med CC BY-ND, som ikke tillater bearbeiding. Det åpnes derimot ikke for lisensen CC BY-NC, som ikke tillater kommersielt bruk.

— En så vid lisens til bearbeidelse av forskningsresultater som CC BY gir henger dårlig sammen med regler om forskernes akademiske frihet og integritet og kan komme i strid med forskernes rettigheter, sa Torger Kielland, førsteamanuensis ved Det juridiske fakultet ved Universitet i Bergen, til Khrono om den mest åpne lisensen tidligere i år. Kielland står bak en utredning om lisenser i Plan S.

Siden da har det gått en debatt om dette i Khrono.

Har fulgt debatten i Khrono

Rooryck er kjent med debatten i Khrono, han har fulgt den, sier han. Ser han problemet ved at noen kan bearbeide for eksempel en historisk artikkel som de vil eller ta deler av den inn i en annen sammenheng.

— Jeg ser problemet, og jeg ser ikke problemet. På et vis er dette mulig også i dag. Folk stjeler ideer, de krediterer ikke skikkelig. Jeg tror problemet med CC BY heller er at noen kan ta artikkelen og publisere den i en samling, som de kan tjene penger på. Bortsett fra det er du forpliktet til å kreditere og skrive hvor du har fått ideene fra.

— Så du frykter ikke for den akademiske friheten?

— Nei, jeg frykter ikke for den akademiske friheten.

— Hva med retten til å publisere hvor du vil?

— Ingen har rett til å publisere hvor de vil. Det eneste stedet du har lov til å publisere hva du vil er i et røvertidsskrift. De fleste tidsskrifter avviser mellom 50 og 70 prosent av alt de mottar. Jeg tror jeg har en relativt avslappet publiseringsstrategi som redaktør, vi avviser omtrent 50 prosent av artiklene. Jeg har aldri hatt en forfatter som sier til meg, «hør her mister, du er kanskje sjefredaktør, men jeg har rett til å publisere hvor jeg vil, så jeg krever retten til å publisere i ditt tidsskrift».

Det er ikke slik verden fungerer. Du har ingen gudegitt rett til å publisere i akkurat det tidsskriftet du vil, sier Rooryck og legger til at det er derfor man har redaksjoner og redaktør som bestemmer om du får publisere et sted.

Hvem skal bestemme lisens?

— Det åpnes unntaksvis for CC BY-ND. Hvem bestemmer om det skal tillates?

— De som har finansiert forskningen. Jeg tror de vil være ganske avslappet rundt det, om det er gode grunner er det ingen grunn til at de skal motsette seg det.

— Men dere tillater altså ikke NC, som ikke tillater kommersielt bruk, hvorfor ikke?

— Dette er diskusjon som går tilbake til før jeg begynte, jeg vet det var en lang diskusjon om dette. En bestemte seg for CC BY fordi det var anvendelig for den største gruppen artikler. Spørsmålet er om det vil være nyttig i noen sammenhenger, et område der det har vært diskusjoner om det er for bøker.

— Det argumenteres med at forskning betalt av samfunnet må være åpent tilgjengelig. Men hvorfor skal offentlig finansiert forskning være gratis tilgjengelig for eksempel for et privat selskap som tjener godt på å utvikle og selge medisiner?

— Dette er en annen debatt, jeg vet ikke hvor jeg står med tanke på det. Men det gjelder for all offentlig infrastruktur. Det selskapet som selger mest cupcakes fordi de klarer å utnytte tuneller og veier som er blitt bygd i Norge med offentlige penger, som gjør at de kan kjøre lastebilen fra Oslo til Tromsø for å selge cupcakes der til lavere pris fordi veiene og broene er så gode, de tjener også på offentlig infrastruktur. Så argument er gyldig for mer enn akademisk publisering, det gjelder alle som nyter godt av offentlig infrastruktur. Noen selskaper profitterer på dette, andre gjør det ikke.