For ti år siden satt hun alene på et bortgjemt kontor. Nå leder hun en nasjonal avis klar for å markere sine første ti år. Så hva nå?

Khronos redaktør, Tove Lie, går inn i et jubileumsår med Khrono og 'gønner på videre.
Khronos redaktør, Tove Lie, går inn i et jubileumsår med Khrono og "gønner på videre.

— Vi gjør ikke jobben vår om alle skal like alt, da blir vi tannløse

Publisert Oppdatert

— Det er bare å gønne på og stå på som tullinger.

Tove Lie lener seg tilbake og ler.

Det er gått drøyt ti år siden hun ble ansatt av Høgskolen i Oslo og Akershus (HiOA) for å bygge opp en lokalavis for ansatte ved høgskolen, et «spesialforum for HiOA-relatert stoff og -debatt».

Hun må ha tenkt det samme den gangen, at her er det bare å «gønne på».

Et halvår senere var Khrono ute på verdensveven, den gang med to fast ansatte, en fast tilknyttet frilanser og femti ferdige saker. Ti år senere leder Lie en avis med 17 ansatte, finansiert av elleve universiteter og høgskoler. Men når vi setter oss ned for å snakke om avisas fødsel og oppvekst, på vei inn i et år der Khrono skal markere sine første ti år, er det tydelig at redaktøren ikke har planer om å bremse opp med første.

Vi skal snart slippe henne løs på planene for framtida, men la oss først rette blikket bakover, på historien om en avis i vekst, som er tatt imot med stor entusiasme fra lesere og eiere, en historie som også er krydret med konflikter, avsløringer og pressepolitiske veivalg, på veien til å bli en nasjonal avis som også har vært kontroversiell og omdiskutert.

— Vi gjør ikke jobben vår om alle skal like alt, da blir vi tannløse, som Lie sier det underveis i praten.

Mer om det senere.

Sidesprang i forlagsbransjen

Da høgskolene i Oslo og Akershus fusjonerte i 2011 skal det ha kokt på debattsidene til den nye høgskolen.

For å gjøre historien kort: Det hjalp ikke å lukke debatten, konfliktene forsvant ikke, stengingen av debattsiden utløste protester blant ansatte. Svaret ble en egen avis, initiert av professorene ved journalistutdanningen, da de og kommunikasjonsdirektør Anne Christel Johnsgaard var fødselshjelpere for avisa.

Stillingen som redaktør ble utlyst i fagbladet Journalisten, der den ble lest av Lie, som var på jobbjakt. Også her lurte det en konflikt i bakgrunnen. Lie hadde nettopp skrevet en bok om norsk våpenindustri og levde på en sluttpakke fra Samlaget, der hun gikk på dagen som direktør, etter betydelig turbulens i forlaget. Hun sier hun brukte den første tida på å hente seg inn, tok en lang ferie, for å finne ut hva hun skulle gjøre.

— Oppholdet i forlagsbransjen var et sidesprang etter alle årene i pressa, og sidesprang er som regel ikke det lureste man driver med. Sånn var det med forlaget, det var ikke riktig, men en nyttig erfaring på godt og vondt. Mye på vondt, men jeg fikk også gjort mye bra der, synes jeg selv. Jeg ble ansatt for å modernisere og digitalisere forlaget, og omstilling møter ofte motstand, sier Lie.

Hun kom til Samlaget fra Nationen, der hun var ansvarlig redaktør, og sier hun var «ganske sikker» på at hun ville tilbake til pressa.

— Jeg husker ikke hvor mange jobber jeg søkte, men så kom denne og jeg tenkte, ja, det kan jo være morsomt, det var blanke ark.

Helt blankt var det ikke, utlysningen kom med noen honnørord som fristet Lie. Ord som redaktørplakat og «kritisk og uavhengig avis». Hun søkte, og ble ansatt.

Med røtter i Trysil

Det var ingen utpreget akademiker som kom inn for å styre Khrono-skuta. Lie er vokst opp i en arbeiderklassefamilie, med en mor som var landpostbud og en far som var skogsarbeider og tømmerhogger. I en «Anna i ødemarka»-plass i Trysil-skogen, som hun selv sier det, med henvisning til gårdsarbeider Anna Widén, som ble udødeliggjort gjennom biografien til Dagfinn Grønoset, en annen forfatter og journalist med røtter i Trysil.

Hun var den første i familien som tok høyere utdanning, med unntak av en på farsida, som ble rakettforsker i Sverige.

Lie forteller at hun måtte lete fram vitnemålet da hun søkte på redaktørjobben i 2012.

— Det er første gang noen har spurt om vitnemål, det skjer jo når man søker i staten. Det viste seg at jeg hadde jo ingen grad heller. Jeg trodde jeg var cand.mag, men jeg var ikke det.

Hun manglet tre vekttall, som det het den gang, fra Universitet i Trondheim. Begynte senere på journalistutdanningen, men droppet ut. Men når det skulle ansettes redaktør så de annen vei, på en redaksjonell erfaring fra aviser som Klassekampen, Ny Tid og Nationen.

— Jeg opplevde ikke at akademiske meritter var så viktig, de var ute en redaktør. Jeg tror det var klokt av Høgskolen i Oslo og Akershus å ansette en erfaren redaktør, som hadde vært ute en vinternatt.

Lie sier reaksjonene stort sett var versjoner av «er ikke dette en for liten jobb for deg, dette må jo bli for kjedelig?».

— Jeg kjente det gikk en faen i meg, jeg skulle søren meg vise dem, vi kan lage verdens beste universitets- og høgskoleavis.

— De fikk nok litt bakoversveis

— Så hvordan var det å komme inn i akademia og skulle være tett på maktkamper og diskusjoner på toppen? Hvordan har du opplevd sektoren?

— Det var jo en bratt læringskurve. Vi skulle ikke være et tidsskrift og ikke drive forskningsformidling, vi skulle være en nyhetsavis. Det kan jeg jo lage, men jeg kunne lite om sektoren fra før. Men jeg tenker det var en bra start å begynne lokalt. Vi satte oss ned og tenkte «hva er nyheter her, hva kan studenter og ansatte være opptatt av?». Fordelen når du kommer til det offentlige akademiske Norge er at du har innsynsrett på det meste, så de fikk nok litt bakoversveis på høgskolen når vi ba om å være til stede på styremøtene, få se alle styrepapirene, det var ingen som hadde spurt før. Det var upløyd mark.

— Jeg tror dessverre det er mange saker vi burde ha tatt, som vi ikke vet om enda, så jeg vil gjerne at folk tipser oss, sier Tove Lie fra sofakroken hjemme på Tøyen..
— Jeg tror dessverre det er mange saker vi burde ha tatt, som vi ikke vet om enda, så jeg vil gjerne at folk tipser oss, sier Tove Lie fra sofakroken hjemme på Tøyen..

Når Lie snakker om denne historien snakker hun konsekvent om «vi». For hun var altså ikke alene. Hun fikk budsjett til å ansette en journalist og hentet inn Eva Tønnessen, utdannet dataingeniør, med oppvekst i en akademikerfamilie. Tønnessen forlot jobben som reportasjeleder i Nationen for å jobbe med sin gamle kollega, i en jobb som var alt annet enn sikker.

I tillegg kom Hege Larsen, med bakgrunn fra Dagens Næringsliv, inn og jobbet først deltid som fast tilknyttet frilanser og senere som fast ansatt.

Det er disse tre som er «vi» i Lies fortelling om de første Khrono-årene. I tillegg til noen mer løst tilknyttede frilansere og etter hvert en viktig studentredaksjon.

Nyheter, nyheter, nyheter

Men først var det altså bare Lie, en redaktørplakat og en formålsparagraf for avisa, på et kontor innerst inne i en gang på Høgskolen i Oslo og Akershus, lengst mulig unna ledelsen, for å være uhilda.

På et halvt år ble det stablet på plass design, navn og tekniske løsninger.

— Det viser seg at ting kan gå raskt i staten, selv om en ikke tror det, hvis man bare planlegger og står på, sier Lie.

— Det tar tid å jobbe seg inn på et felt. Dere skrev ferdig femti saker før oppstarten. Sett i ettertid, om du skal være ærlig, hvor gode var disse sakene?

— Det var nok mange lettbeinte saker, når jeg leser dem nå blir jeg nesten litt flau. Men det var ordentlig, det var nyhetsvrier, vi fant tall og rapporter. En av de aller første sakene jeg lagde, som jeg har tenkt at vi kanskje skal lage på nytt, handlet om kunsten å ansette en professor. Noen saker var bra. Det skulle også være hyggelige saker, oppslagssaken vår den første dagen handlet om en professor som hadde fått penger til å starte sitt eget aksjeselskap. Da var det noen av dem som hadde gledet seg til det kom en avis, og tenkte at nå skulle vi endelig «ta ledelsen», som lurte på hva dette var for noe.

— Dere er tre damer på femti pluss som bygger opp denne avisa.

— Ja, det er veldig kult. Jeg var bare 49 da jeg begynte, men fylte femti rett før vi lanserte i april. Ingen av oss hadde jobbet rent nett før, vi hadde alle papiravisbakgrunn. Men vi hadde til sammen rundt 100 års aviserfaring. Denne avisa er bygd opp på redaksjonell intuisjon, det ligger ingen stor strategiplan bak. Vi tenkte journalistikk, og nyheter, nyheter, nyheter.

Fikk pris etter et drøyt år

Etter et drøyt år «på lufta» ble avisa tildelt fagpresseprisen for 2014.

Juryen pekte blant annet på to saker som hadde preget det første Khrono-året. Det ene var saken rundt førsteamanuensis Einar Belsom, som fryktet for jobben etter å ha varslet om det han mente var ulovlig og urettferdig sensurmetode ved eksamen.

Det andre var den såkalte «kjøttgryte»-saken, om de felles dagbøkene 1941-42-kullet ved Statens lærerinneskole i husstell på Stabekk, skrev i 60 år etter at de gikk ut fra skolen.

— Hvor viktige var disse sakene for å forme avisa?

— De viser jo bredden i den lille avisa, men vi fikk i tillegg prisen fordi vi hadde kommet som en kule, som en hundre prosent digital avis. I fagpressa var ikke det så vanlig, det var mye papir, mens vi startet opp uten papir og satset på kvalitet, også på bilder og videoer. Kjøttgryta var jo også en fin videoreportasje, i tillegg til tekstreportasjer.

Hva angår Belsom-saken mener Lie den hadde fortjent mer oppmerksomhet.

— Det er kanskje den styggeste varslingssaken vi har hatt, en alvorlig og prinsipielt viktig sak, som bare vi skrev om. Den handlet også om ytringsfrihet.

Takker Røe Isaksen

— Når kom tanken om å gjøre det til en nasjonal avis?

— Den kom også ganske fort. Det har jeg takket Torbjørn Røe Isaksen og Bjørn Haugstad for, sier Lie med henvisning til at Isaksen høsten kom inn som kunnskapsminister i Solberg-regjeringen, med nåværende NTNU-direktør Haugstad som statssekretær.

Med Isaksen og Haugstad i kunnskapsdepartementet kommer strukturreformen, som medfører sammenslåing av flere universiteter og høgskoler, seilende. Fra redaksjonslokalene ved Høgskolen i Oslo og Akershus følger allerede gjengen i Khrono med på postlistene i Kunnskapsdepartementet.

Høgskolen de var lokalavis for hadde ingen planer om fusjonere med noen andre, men de retter likevel blikket mot en reform det var begrenset interesse for i andre aviser.

— Vi begynte bare, tenkte at nei, nå prøver vi og ser om det er noe interesse for dette. Det var det og vi var i ferd med å bli nasjonale, samtidig som vi tok vare på det lokale. Vi fikk gode kontaktnett på andre høgskoler, som skulle fusjoneres inn. Og vi dekket konfliktsakene de ulike stedene, for det var jo mye konflikt og styr. Så Solberg-regjeringen ga oss en flying start på vei til nasjonal avis, før det var bestemt at vi skulle være det. Det er jo lettere å få tilgivelse enn tillatelse.

Veien til nasjonal avis

— Dette er en av mange sektorer i samfunnet. Hvorfor skal det brukes statlige midler på å ha et nasjonalt organ for akkurat denne sektoren?

— Jeg tror flere sektorer hadde hatt godt av det. Om du ser på medieutviklingen hadde de store avisene tidligere spesialmedarbeidere på mange områder, det er det blitt mindre av. Om det er oppsiktsvekkende nok kan de ha en sak fra universitetene og høgskolene, men det er ingen av de nasjonale mediene som følger sektoren veldig systematisk, Morgenbladet og Klassekampen gjør det innimellom. Det brukes jo uhorvelig mye penger her, noen bør passe på.

I 2019 ble Khrono for alvor en nasjonal avis. Flere institusjoner kom inn. Først forpliktet ni universiteter og høgskoler seg til en treårig avtale om finansieringen av en nasjonal avis, i dag er elleve institusjoner inne og finansierer Khrono. Avisa har nå kontorer i Oslo, Trondheim, Brussel og Bergen, der På Høyden, den gamle avisa ved Universitetet i Bergen, gikk inn i Khrono.

Reisen mot nasjonal avis har ikke vært uten konflikter, ikke minst var det sterk misnøye blant ansatte ved UiB da Khrono slukte På Høyden. Da sak om nedlegging av På Høyden ble diskutert i 2018, kunne avisa rapportere at universitetsstyret verken var fornøyd med prosess eller innhold i saken om nasjonal universitetsavis. I Uniforum, lokalavisa ved Universitetet i Oslo, er det blitt stilt spørsmål ved mangfoldet etter at både OsloMet og Universitetet i Bergen har mistet sine lokalaviser.

Skal dekke egne eiere

— Khrono skal drive journalistikk på egne eiere, man sitter tett på, i Oslo har man fortsatt kontor på OsloMet. Har det vært smertefritt å skulle dekke sine egne eiere?

— Det har jo vært krevende og det er en balanse her. Men jeg tror som sagt det var lurt at de ansatte en erfaren redaktør. Jeg tror vi er en av få aviser som har som oppdrag å drive kritisk journalistikk på egne eiere. VG har ikke det med Schibsted. Det har vært viktig for meg å gjøre det uten at det er stor misnøye med oss. Det er fort gjort å gå i fella der man er kritisk for å være kritisk, da blir man negativ. Å være en kritisk avis uten å være negativ er viktig.

Tove Lie tror flere sektorer hadde hatt godt av en egen avis.
Tove Lie tror flere sektorer hadde hatt godt av en egen avis.

En skal skrive de upopulære sakene, understreker Lie, men sier det skal gjøres på et vis som gjør at når vi treffer kildene i kantina dagen etter må en kunne si «hei, du er blitt ryddig behandlet selv om du har gjort noe dumt, som du fortjener kritikk for».

— Det tror jeg vi har fått respekt for. Så er det jo noen som har syntes det har vært vanskeligere enn andre, da har jeg sagt «ring, så kan vi snakke». Det er ikke profesjonelle aviseiere vi har, men det de har skjønt at det er omtrent som med forskningsfrihet. Vi har redaksjonell frihet, du kan ikke styre hva forskerne skal forske på og du kan ikke styre hva journalistene skal skrive om.

I samtale med seg selv

— Har du opplevd at rektorer eller andre har forsøkt å gå inn og styre?

— Ja, det har jeg. Men jeg har ikke opplevd det noe oftere her enn i de andre meningsbærende avisene jeg har vært i, når det har vært konfliktsaker. Noen har forsøkt å styre og si nei dette må dere ikke skrive om, andre har vært smartere og sagt «nå kommer det en veldig kritisk rapport om oss om to dager, dere får den på forhånd så dere kan gå nøye inn og se».

Lie er også bevisst på selvsensuren.

— Det er lett å tenke «å nei, vi kan ikke gjøre det, det blir så helsikes, å nei, han rektoren eller direktøren er så hyggelig, vi kan ikke», men vi må. Vi har jobbet mye med det internt i redaksjonen. Det er fort gjort å havne i den grøfta, men det må vi ikke.

— Er det en fare for at en ikke blir kritisk nok fordi man vet at om man virkelig ryster ledelsen ved et universitet, så kan de si at de ikke gidder å være med?

— Det har hendt at noen har sagt det, ikke ofte, men i starten var det kanskje litt mer sånn.

— Man sa man ville droppe avisa?

— Ikke helt. Men i starten hadde vi en del kritisk dekning av Høgskolen i Oslo og Akershus, jeg ville gjerne ha en stilling til da strukturreformen og alt dette begynte, da var det noen som sa at jeg kunne glemme å komme til dette rektoratet og be om en ny stilling akkurat nå, så mye «dritt» som det hadde vært. Men det er jo ikke Khrono som lager konfliktsakene, de er der.

Lie sier det fortsatt er noen som kan komme til henne når det skal være eiermøte og si at hun kanskje ikke skal ha en konkret sak på trykk akkurat da.

— Det skal vi virkelig ikke tenke på, det er kanskje ekstra viktig å ha den der og da. Vi skal ikke styre unna bråkesaker fordi det er ubehagelig, hvis de er viktige nok. Men vi skal ikke ha dem kun for å ha dem.

— En avis er ikke bare de kritiske sakene. Den amerikanske forfatteren Arthur Miller kalte en god avis en nasjon i samtale med seg selv. Føler du at du har lyktes med det?

— Ja, det synes jeg jo. Nå hender det innimellom, særlig i sosiale medier, at vi blir beskyld for clickbait og for å være tabloide, «helt Se og Hør og VG». Er det noe Khrono virkelig ikke er, så er det tabloid. Men vi skal ha en miks mellom lette saker og andre saker. Jeg sitter nå og får inn bursdagshilsener til Khrono, mye handler om samtalen, hvordan vi er blitt et samlingssted.

Skal bli egen forening

— Ser du endringer eller trender i sektoren som gjør at det ser annerledes ut nå enn da Khrono startet?

— Det ser veldig annerledes ut, vi hadde mange flere institusjoner å forholde oss til i starten, den største praktiske, politiske endringen er alle fusjonene, sier Lie og peker på akademisering av profesjonsutdanninger og en tøffere hverdag for vitenskapelig ansatte, som andre utviklingstrekk.

Det siste året beskriver hun som «veldig gøy».

— Det er morsomt å være Khrono når en har en statsråd som røsker opp i grunnvollene og lager debatt.

Lie går over til å beskrive en vekst ikke bare i antall ansatte, men også i antall sidevisninger, eller «klikk», som det også kalles.

— Selv Khrono er opptatt av «klikk»?

— Vi blir jo målt på spredning. Styret får trafikktall. Fordelen med oss er at vi bare trenger å tenke på innhold, vi trenger ikke å tenke på penger. Men de er opptatt av at vi skal bli mest mulig lest og sitert.

— 17 ansatte, det holder?

— Jeg tenker at vi ikke å trenger å vokse så mye mer, ikke for å gjøre det vi gjør i dag.

— Hvordan ser de neste årene ut for Khrono, bortsett fra å fortsette som i dag?

— Det er mye som skjer rundt oss nå. Det er vedtatt en langsiktig finansiering. Vi skal skilles ut til en forening, fra januar 2024. Det gjør at det på alle mulige måter blir lettere å følge alle prinsippene i redaktørplakaten, det er veldig fint. Det betyr også at vi kan invitere inn flere eiere. Det står også i strategiplanen at vi skal se til Norden. Muligheten for en nordisk satsing skal nå utredes, men det kommer ikke til å skje veldig fort. Så er vi i gang med en internasjonal satsing. Vi er i Brussel og gjør nybrottsarbeid på det internasjonale feltet.

Med skrekkblandet fryd

Det har blåst kraftigere rundt noen saker enn andre, for Lie har det vært viktig å gå inn i vanskelige saker, orke å stå i det. Det er ingen saker hun gremmes over, sier hun.

— Det er jo mulig jeg har dårlig hukommelse og har glemt det, sier hun og ler.

Hun er mer bekymret for saker som ikke er plukket opp.

— Jeg tror dessverre det er mange saker vi burde ha tatt, som vi ikke vet om enda, så jeg vil gjerne at folk tipser oss. Vi har også fått tips på saker der folk ikke vil stå fram, som derfor ikke kommer for en dag.

Lie mener avisa har posisjonert seg bra i sektoren.

— Når Khrono ringer er det litt skrekkblandet fryd, «hjelp hva galt har jeg gjort nå», og samtidig litt stas og komme i avisa. Da er vi der vi skal være, folk skal ikke bli livredde, det skal være stas.

Powered by Labrador CMS