konfutseinstitutter

Kinas myke makt i hardt vær

Nær 50 konfutseinstitutter er stengt. I Sverige er det nå slutt. I Bergen holder instituttet stand, tross påstander om sensur. Kinas myke makt er i hardt vær.

Siden 2004 er det opprettet over 500 konfutseinstitutter. Her er Carrie Feyerabend fra Confucius Institute of Chinese Opera (CICO) ved Binghamton University (BU) i en forestilling fra november 2018.
Siden 2004 er det opprettet over 500 konfutseinstitutter. Her er Carrie Feyerabend fra Confucius Institute of Chinese Opera (CICO) ved Binghamton University (BU) i en forestilling fra november 2018.
Publisert

«Fyrsten er som vinden, folket som gresset. Gresset som vinden blåser på, må bøye seg.»

Konfutse (551–479 fvt.)

Fakta

Konfutseinstitutt

  • Kinesiske kultursenter opprettet som samarbeid mellom Hanban (hovdkvarter for Konfutse-sentrene i det kinesiske utdanningsdepartementet), en kinesisk institusjon og en vertskapsinstitusjon.
  • Er opprettet ved flere hundre universiteter verden over siden 2004.
  • Norge har ett konfutsesenter, i Bergen, som samarbeid mellom Universitetet i Bergen, Høgskulen på Vestlandet og Beijing Sports University.
  • Formålet er ifølge senteret å øke kompetanseniåvet om Kina, språket og kulturen i tillegg til å promotere utveksling, utdanning, vitenskap, sport, kunst og næringsliv.

— Jeg har tidligere kalt konfutseinstituttene for en gjøkunge innen akademia, men jeg tror det er mer presist å kalle det en propagandasentral og lytterpost.

Kraftsalven kommer fra Harald Bøckman, tidligere forsker ved Senter for utvikling og miljø ved Universitetet i Oslo og en av Norges fremste Kina-eksperter.

Det har nå gått mer enn femten år siden kinesiske myndigheter rullet ut storstilte ambisjoner for institutter i den kinesiske filosofens navn. De skulle ha tusen slike institutter i 2020.

Kinesiske lærere skulle sendes til universiteter over hele verden for å undervise i det kinesiske språket. Økonomisk og politisk makt skulle understøttes av «myk makt», slik Bøckman har formulert det.

Femti institutter stengt

Ambisjonen om tusen institutter ble ikke nådd, men siden 2004 er det blitt opprettet over 500 konfutseinstitutter.

Ett av dem ligger i Bergen.

— At de ikke har nådd målet sitt, skyldes nok en kombinasjon av byråkratisk megalomani og økende motstand internasjonalt, mener Bøckman.

For noe har skjedd.

De siste årene har det blåst kraftig rundt flere av konfutseinstituttene, fortellinger om kultureksport og språkopplæring er blitt sauset sammen med spionmistanker, stormaktspolitikk og anklager om trusler mot akademisk frihet.

Det er slikt som har bidratt til at det er blitt lagt ned nær femti institutter i Europa og Nord-Amerika.

I Norge har en rekke universiteter og høgskoler takket nei til kinesiske initiativ om å opprette konfutseinstitutter. Senest i fjor bestemte Høgskolen i Innlandet seg for å ikke ta imot invitasjonen, som ble begrunnet med at instituttene ligger for tett på det kinesiske maktapparatet. Med lignende begrunnelser har Universitetet i Oslo, NTNU, UiT Norges arktiske universitet og Universitetet i Sørøst-Norge tidligere avvist forespørsler om å etablere Konfutseinstitutt ved deres institusjoner.

I Bergen huser Universitetet i Bergen og Høgskulen på Vestlandet dermed Norges eneste konfutseinstitutt.

I Sverige har det vært flere — men nå er det slutt. I disse dager settes punktum for femten år med konfutseinstitutter i Sverige.

Stenger i Sverige

I 2005 gikk de i front da det første instituttet i Europa åpnet ved Stockholms universitet. Nå er det over for det siste av fire slike institutter ved svenske universiteter.

Først stengte Stockholms universitet sitt institutt i november 2014. Så fulgte først Blekinge Tekniska Högskola og deretter Karlstads universitet.

Før jul varslet også Luleå tekniska universitet (LTU) at instituttet, som åpnet tilbake i 2011, skulle stenges. 30.juni går oppsigelsestiden formelt ut.

— At de ikke har nådd målet sitt, skyldes nok en kombinasjon av byråkratisk megalomani og økende motstand internasjonalt, sier Harald Bøckman.
— At de ikke har nådd målet sitt, skyldes nok en kombinasjon av byråkratisk megalomani og økende motstand internasjonalt, sier Harald Bøckman.

Samtidig kan Borlänge kommune fortelle Khrono at virksomheten ved et institutt i samarbeid med kommunen avsluttes med vårsemesteret. Falkenbergs gymnasieskola forteller på sin side at deres Confusius Classroom, som er instituttenes motsvar på gymnasnivå, stengte i forbindelse med skoleavslutningen nå i juni.

Så hva skjedde? Og hva er egentlig disse instituttene? Og hvem var Konfutse, eller Confucius?

Ifølge Bøckman handler det som sagt om såkalt «myk makt».

Myk maktutøvelse

— Siden de første konfutseinstituttene ble lansert i 2004, har disse utviklet seg til å bli kinesiske myndigheters viktigste framstøt for myk maktutøvelse innen undervisning og kulturformidling, sier han.

Forfatter Torbjørn Færøvik er inne på det samme. Den myke makten kobles gjerne til et annet begrep, sier han.

— De snakker om «Kinas fredelige fremvekst», de to begrepene henger sammen.

Ifølge Færøvik handler det om å profilere Kina på best mulig måte ute i verden.

Torbjørn Færøvik er kritisk til konfutseinstituttene.
Torbjørn Færøvik er kritisk til konfutseinstituttene.

— For femti år siden forsøkte de å gjøre det ved hjelp av formann Mao, det gikk ikke så veldig bra. Mao fordømte Konfutse, under kulturrevolusjonen var han ute, statuer og templer ble rasert av rødegardistene, men Maos etterfølgere har trykt Konfutse til sitt bryst. Han vært død i 2500 år, men han lever enda. Han lever veldig i kinesernes bevissthet.

Flere av budene til den kinesiske filosofen er ifølge Færøvik «skrevet inn i ryggmargen» til mange kinesere.

— Han var opptatt av at menneskene skulle finne sin plass i samfunnspyramiden, og adlyde øvrigheten. Den gang var det keiseren eller kanskje godseieren, nå passer filosofien som hånd i hanske for dagens ledere. De er også opptatt av at folk skal adlyde, finne sin plass, ikke protestere. Dagens ledere har pusset støvet av konfutsetempler over hele landet.

Det handler også om politisk stabilitet, sier forfatteren.

— Men Konfutse mente også at om forholdene ble riktig ille og keiseren ikke innfridde, skulle folk ha en siste mulighet til å gjøre opprør, han lukket ikke døren helt for den muligheten. Men i hovedsak er det en lydighetsfilosofi.

— Desinfiserer sine hender

Kinesiske myndigheter har fastholdt at instituttene er harmløse, skapt for å «styrke vennskap og samarbeid mellom Kina og resten av verden», gjennom undervisning i kinesisk språk og kultur. Tilsvarende institutter fra andre land, som Goethe-instituttet, Institut Francais og British Council, gjør det samme.

For universitetene peker kritikerne på en viktig forskjell. Konfutseinstituttene skiller seg ut ved at de inngår formelt samarbeid med universitetene. Arbeidet koordineres av Hanban, et organ som ligger direkte under det kinesiske undervisningsdepartementet. De sender lærere til samarbeidsuniversitetene, i for eksempel Bergen.

Men truer det i seg selv den akademiske friheten at et universitet har et slikt institutt?

— Konfutseinstituttene er i lovs form underlagt «sentralen» i Beijing, kalt Hanban, som er et organ som samordner interessene til flere aktuelle kinesiske ministerier, påpeker Bøckman og retter fingeren mot Universitetet i Bergen:

— Ledelsen ved UiB desinfiserer sine hender ved å ha fått inn en passus om «akademisk frihet» i en revidert avtale med Hanban, men det er et åpent spørsmål hva kineserne legger i det. Det kinesiske topp-universitetet Fudan i Shanghai, som UiB samarbeider tett med, har fremdeles «akademisk frihet» som sitt grunnlag, men nylig ble begrepet «tankefrihet» fjernet fra universitetets statutter, og «akademisk frihet» flyttet ned til under «patriotisme».

Instituttet i Bergen ble etablert i 2007. Forbindelsen ble dermed opprett før Norge ble boikottet av Kina i forbindelse med tildelingen av Nobels fredspris til regimekritikeren og akademikeren Liu Xiaobo.

Hele veien har Høgskulen på Vestlandet finansiert direktørstillingen til Rune Ingebrigtsen, som var mannen kineserne tok kontakt med for å etablere instituttet. Ingebrigtsen har hatt kontakt med Kina helt tilbake til 1970-tallet da han var student der.

Men det var først da Norge etter forhandlinger kom ut av «fryseboksen», at stormen nådde Bergen, da Khrono fortalte om en rapport fra Den norske ambassaden i Beijing.

Bråket i Bergen

«Konfucius-institutter – et redskap i Kinas myke maktutøvelse», het rapporten. Den pekte på faren for sensur, selvsensur og kompromittering av den akademiske friheten som ifølge rapporten har ført til at Konfutse-institutter i blant annet USA, Canada, Frankrike Sverige er blitt nedlagt fordi arbeidsformen er «kommet i konflikt med lærestedenes grunnleggende verdier, som akademisk frihet».

Harald Bøckman og Torbjørn Færævik var også den gang blant de hardeste kritikerne. Prisen for samarbeidet er selvsensur, uttalte Færøvik den gang, og kalte Konfutse-instituttet i Bergen for en «vanskapning».

Rektor ved Universitetet i Bergen, som selv har æresdoktorat i Kina, forsvarte samarbeidet med at det var annerledes enn eksemplene rapporten pekte på: I Bergen er instituttet organisert som en norsk stiftelse, og dette sikrer uavhengighet og akademisk frihet etter norsk lov, var argumentet.

Rektor ved Universitetet i Bergen har hardnakket forsvart samarbeid med konfutsesenteret, og blant annet hevdet at samarbeidsmodellen er helt ulik andres. Her fra signereing av samarbeidsavtale sammen med president ved Peking University, Hao Ping i 2019.
Rektor ved Universitetet i Bergen har hardnakket forsvart samarbeid med konfutsesenteret, og blant annet hevdet at samarbeidsmodellen er helt ulik andres. Her fra signereing av samarbeidsavtale sammen med president ved Peking University, Hao Ping i 2019.

Da UiB og Høgskulen på Vestlandet skulle fornye avtalen med Hanban, det kinesiske undervisningsdepartementet, i 2019, ville man fra Bergen likevel ha et nytt punkt inn i avtalen:

I paragraf 4 heter det nå at ingenting skal være til hinder for akademisk frihet og at man fra Bergen skal ha retten til å bestemme innholdet i pensum. UiB oppga ikke noen annen begrunnelse for frihetsparagrafen enn at de ville formalisere enn viktig verdi.

Torbjørn Færøvik sier han ikke er motstander av at det opprettes konfutseinstitutter — problemet oppstår når de opprettes innenfor rammen av et universitet, mener han.

De må gjøre det på samme måte som for eksempel Goethe-instituttene, som er frittstående. Men de insisterer på å være etablert på campus og ha formalisert samarbeid med universitetene i land de kommer til, da synes jeg det er betenkelig, sier forfatteren.

Han peker også på at universitetene dermed ikke kan velge sin egen arbeidskraft.

— I dette tilfellet er arbeidskraften utsendt fra innenriksdepartementet i Beijing. De som plukkes ut er ikke hvem som helst, sier han, de må ifølge Færøvik gjennom en godkjenning før de kan reise og har rapporteringsplikt til myndighetene.

Stemningsskiftet

La oss skru klokka litt tilbake, til torsdag 17. februar 2005, da det svenske nyhetsbyrået TT annonserer at det samme dag åpner et nytt senter for studier i kinesisk ved Stockholms universitet: Nordiska Konfuciusinstitutet. Det første av sitt slag i Europa.

— Målet med instituttet er å øke det kulturelle og akademiske utbyttet mellom Kina og de nordiske landene, sier rektor Kåre Bremer.

Nær ti år senere, i desember 2014, er tonen en annen. Dagens Nyheter melder at «kontroversielt institutt legges ned». Det er blitt kritisert for koblingene til den kinesiske staten, skriver avisa.

Det som skjedde i Sverige hang nøye sammen med en stadig mer kritisk debatt rundt instituttene andre steder i verden.

Året før skjøt den fart da McMaster University i Canada sa farvel til et institutt på egen campus. Beslutningen kom etter at en tidligere lærer skulle ha blitt tvunget til å lyve om forholdet sitt til Falun Gong for å bli ansatt. Hun fortalte også at hun var blitt trent i Beijing til å unngå sensitive tema i klasserommene, ifølge The Globe and Mail.

Senere samme år oppfordret fagforbundet for kanadiske universitetsansatte andre universiteter om å gjøre det samme. Året etter argumenterte American Association of University Professors (AAUP) for at også universiteter i USA burde følge etter.

«Uforenlig med regelverket»

I en gjennomgang av instituttenes vekst internasjonalt viste den finske allmennkringkasteren Yle nylig til at det samme år stormet rundt Hanban-direktør Xu Lin, som på en konferanse i Portugal skal ha gitt medarbeiderne ordre om å rive ut flere sider fra programbladet der en utdanningsstiftelse i Taiwan ble nevnt. Senere det året ble Xu Lin tvunget til å gå av etter et kontroversielt intervju med BBC.

Det var også det året Stockholms universitet avsluttet sitt samarbeid. I 2015 ble rektor Widding ved universitetet intervjuet i Universitetsläraren om beslutningen. Koblingene til den kinesiske staten var problematiske, mente hun.

Rektoren viste også til at avtalen med Hanban endret seg. I den opprinnelige avtalen hadde universitetet ansvar for all virksomhet, og rektoren utpekte ledelsen. Den nye avtalen var «ikke forenlig med hvordan svenske universiteter drives», sier hun i intervjuet. Nå skulle ledelsen utpekes av universitetet og Hanban i samarbeid, instituttet skulle også bli økonomisk selvstendig og kunne ta studieavgifter.

Det var uforenlig med regelverket for høyere utdanning.

Det formelle var bare en side. Rektoren viser også til at instituttet ble opprettet i en tid da Kina åpnet seg mot omverdenen.

— Det var positivt, og en avgjørende grunn til at vi besluttet å opprette instituttet, for å øke dialogen på universitetsnivå mellom Kina og Sverige, sier hun.

Selv om det fungerte problemfritt ved Stockholms universitet var det ikke et langsiktig alternativ for universitetet å ha et institutt som var drevet av en annen stat.

Forsøker å påvirke

De siste årene har debatten rundt instituttene blusset opp på nytt. Ikke minst vakte det oppmerksomhet da konfutseinstituttet ved Vrije Universiteit i Brussel ble lagt ned etter at belgiske medier rapporterte om at direktøren Xinning Song var mistenkt for spionasje og derfor ble nektet innreisevisum til EU.

I Finland ble instituttet ved Universitetet i Helsinki tidligere i år gransket av programmet Spotlight på Yle. De beskrev flere forsøk på å påvirke den akademiske friheten.

Forskere de intervjuet fortalte at kinesiske myndigheter forsøker å påvirke vinklingen i tema som er følsomme fort landet.

Professor og direktør for konfutseinstituttet ved universitetet, Julie Chen, nevner tre tabuer overfor Spotlight: Taiwan, Tibet og Tiananmen. Chen representerer universitetet, og er selv fra Taiwan.

— De fleste som driver institutt forstår at når du har en partner på den kinesiske siden, er det bedre å ikke arrangere diskusjoner om disse tre, sier hun.

Færøvik peker på noen av de samme tabuene.

— Det er tema lærerne ikke vil drøfte med elevene, som det ikke er tillat å berøre. Sånn sett er det begrensinger på undervisningen, muligheten for fri debatt er muligens ikke den beste, men jeg har ikke vært flue på vegen der, så jeg vet ikke noe om det, sier han.

Det er uansett mange muligheter til å påvirke selv om undervisningen i seg selv foregår innenfor bestemte rammer, mener han.

— Jeg legger merke til at rektoren ved UiB avviser enhver antydning om at konfutseinstituttet der driver med noe av politisk art. Det er mulig, men lærerstaben har en arena også utenfor klasserommene, av mer uformell karakter. De har ulike konkurranser for stipend til Kina for lovende elever, ved UiB skal de for eksempel skrive sin fortelling om Kina, hvordan de ser på Kina. Det ligger i kortene at om du kommer med en negativ fortelling vil du ikke bli belønnet eller få stipend til Kina, sier han.

Kina vs. USA

Men handler striden bare om det som skjer på instituttene?

Yle slår fast at utviklingen i det minste henger delvis sammen med en stormaktspolitikk preget av økte spenninger mellom Kina og USA. De viser til at flere amerikanske senatorer og kongressmedlemmer har rettet seg direkte mot universiteter for å få dem til å stenge instituttene. Selv om det dels overskrider de politiske blokkene virker det i overveiende grad å ha engasjert republikanske politikere, skriver de.

— I en viss grad har nok hauker i Washington bidratt med sitt, men kritikken har i stor grad blitt reist og formulert fra forskjellige miljøer innen videregående- og høyere utdanning, særlig i USA og Canada, men også i Europa, sier Bøckman til Khrono.

— Hva med frykt for Kina, hvordan spiller det inn?

— Kinas økende makt og tidvis aggressive holdning overfor omverdenen har forståelig nok ført til økende frykt for landets økende innflytelse globalt. Nettopp i en slik situasjon er det viktig å fortsette det akademiske samarbeidet med kinesiske universitetsmiljøer, men det må skje på basis av gjensidig uavhengighet og likeverd.

Prorektor Hanna Snellman ved Universitetet i Helsinki sier til Yle at instituttet og samarbeidet med Hanban er viktig for å at de skal kunne opprettholde så omfattende undervisning i kinesisk. Det er instituttets eneste oppgave, sier hun.

Så hva kan universiteter i Norge få igjen for et slikt samarbeid?

— Språkundervisning, men av svært varierende kvalitet, sier Bøckman og fortsetter:

— Resten passer bedre på Friundervisninga. Det er typisk at Hanban åpenbart har hatt en strategi om å fokusere på å etablere seg på høyere læreinstitusjoner som gjerne vil starte med kinesisk-undervisning, men som ikke helt vet hva de går til eller hva det innebærer. Resultatet gir seg selv.

Torbjørn Færøvik stiller spørsmål ved hvorfor ikke et universitet som UiB kan bruke norsk arbeidskraft i språkundervisningen.

— I Norge er det etterhvert utdannet ganske mange unge lovende sinologer som behersker kinesisk, men de får ikke de jobbene de håper på fordi det kommer kinesere fra Shanghai og Beijing og snapper opp jobbene foran. Så de blir stående på sidelinjen.

— Offisiell propaganda

Femten år med Konfutse er over på svenske campuser. I Bergen er det ingen planer om å avslutte samarbeidet.

— UiBs rektor har holdt en høy profil i sitt forsvar av konfutseinstituttet. Men du trenger bare ta en titt på instituttets nettsted, for å se at de viderebringer den offisielle kinesiske propagandaen når det passer dem, sier Bøckman og fortsetter:

— Våren har vært preget av bekymring og omsorg for koronaofrene, først for dem i Wuhan, og deretter tilsvarende omsorg for nordmenn, skrevet i tradisjonell lyrisk-politisk stil, med forsendelser av tradisjonelle kinesiske medisiner og munnbind, alt etter den offisielle kinesiske propagandastrategien overfor utlandet under koronautbruddet.