Utdanning og ulikhet

Fillerister høyere utdanning i USA: «Det er bedre å bli født rik enn å bli født smart»

Utdanningssystemet bidrar til å styrke reproduksjonen av privilegier knyttet til rase og klasse, advarer forfatterne av fersk bok om amerikanske colleger.

— Noe av det du ser i gatene i Washington nå er at landet fungerer veldig ulikt for folk, det er spesielt sant for afrikansk-amerikanere og folk med lav inntekt, sier Anthony Carnevale.
— Noe av det du ser i gatene i Washington nå er at landet fungerer veldig ulikt for folk, det er spesielt sant for afrikansk-amerikanere og folk med lav inntekt, sier Anthony Carnevale.
Publisert Oppdatert

Brussel (Khrono): — De er nå del av en ulikhetsmaskin, tannhjul i en maskin som produserer ulikhet på en svært forutsigbar måte.

Den verbale knyttneven mot amerikanske universiteter kommer fra Anthony P. Carnevale, økonom, professor og leder for Georgetown University Center on Education and the Workforce i Washington.

I den ferske boka «The Merit Myth: How our colleges favor the rich and divide America», gransker Carnevale og medforfatterne rollen høyere utdanning spiller i et USA der den økonomiske ulikheten øker.

De langer ut mot den offisielle fortellingen om et utdanningssystem som gir alle like muligheter, og beskriver tvert imot et system der ulik tilgang til høyere utdanning «tjener til å styrke reproduksjonen av privilegier knyttet til rase og klasse, fra en generasjon til en annen». Et system der noen velstående har kunnet kjøpe seg plass på eliteskoler, slik «Operation Varsity Blues» avdekte så sent som i 2019.

Dette er dette systemet Carnevale beskriver for Khrono på telefon fra Washington, med bølgen av protester mot rasisme og politivold, etter drapet på George Floyd, som bakteppe.

Skifte på starten av åttitallet

Utdanningssystemet spiller ikke en birolle når ulikhetene øker, tvert imot mener Carnevale. «I flere tiår har samfunnets inndeling etter klasse og rase, mellom de med collegeutdanning og de uten, økt i takt», skriver de i boka og hevder collegene «er blitt hjørnesteinen i en ulikhetsmaskin».

Så hva betyr det?

— Dette ville ikke ha vært sant om vi snakket om 70-tallet, det begynte å bli sant fra midten av åttitallet i USA, åpner Carnevale og fortsetter:

— Tilgang til colleger bestemmer i stor grad hvilke økonomiske muligheter du skal ha for resten av livet. På 70-tallet levde vi i en verden da high school (videregående) var nok til å få en god jobb, det ga tilgang til 70 prosent av de gode jobbene. Dette er blitt snudd opp ned, det er ikke helt 70 prosent, men 65 prosent av de gode jobbene er nå avhengig av college.


Ifølge Carnevale kom det et dramatisk skifte på starten av åttitallet, i kjølvannet av den økonomiske resesjonen i 1981 og 82, med Ronald Reagan i Det hvite hus. Fra 1983 beskriver han et skifte der kvalifiseringen for jobber skiftet fra videregående til høyere utdanning.

Samtidig økte ulikhetene.

— Nær 70 prosent av økningen i ulikhet siden midten av åttitallet i USA kan knyttes til forskjeller i tilgang til collegeutdanning med en reell verdi på arbeidsmarkedet. Så det er blitt en hjørnestein i den økende ulikheten. Dette var ikke bestemt, dette er ikke en historie om kjeltringer og good guys, økonomien endret seg, sier han.

Bedre å bli født rik enn smart

— Dere skriver at collegene brukes som «portvakter av eliten»...

— Dette ville ikke ha vært et spørsmål om alle ble født med samme muligheter til å få en collegeutdanning. Men det er ikke tilfelle.

Carnevale peker på resultatene fra tester av barn i tidlig skolealder. Disse viser ifølge økonomen at det på veien fra barnehage til en god jobb ikke er nok å være smart. Ifølge beregninger de også beskriver i boka, har et barn fra en lavinntektsfamilie med topp testresultater bare 31 prosents sjanse til å bli uteksaminert fra college og få en god jobb innen midten av tjueåra. Et barn med lave testresultater, fra en familie blant den fjerdedelen med høyest inntekt og utdanning, har 71 prosents sjanse for det samme.

— Det dataene forteller oss, og de gjør det om og om igjen, er at det er bedre å bli født rik enn å bli født smart i USA.

Universitetssystemet forsterker den ulikheten en ser allerede i de første tolv skoleårene, sier Carnevale. Men skillet handler ikke bare om du går videre til college eller ikke, det handler også om hvilke institusjoner du går på, sier han og peker på opptakssystemet.

— De rikeste barna går på de collegene med mest penger å bruke på dem, som har den høyeste uteksamineringsraten og den beste forbindelsen til gode jobber. Resten ender i institusjoner med få ressurser og lave uteksamineringsrater. Det er på en måte drop out-maskiner, sier han og viser til skiftet på åttitallet:

— Førti år er ikke så lenge i en nasjons historie, men det er svært lang tid i noens liv. Vi har flere generasjoner som er produkter av dette systemet, og det er blitt et stort problem.

Peker på protestene mot rasisme

Ifølge Carnevale og medforfatterne kommer bare fem prosent av studentene ved de 500 collegene på topp fra familier blant de 25 prosentene på bunn i samfunnet, målt i familieinntekt. På disse skolene er uteksamingeringsgraden på 82 prosent.

Mens en elite av velstående hvite ser disse som et middel for å «beskytte avkommet mot faren for nedadgående sosial mobilitet» blir «svarte, latinamerikanere og hvite fra arbeiderklassen i økende grad klemt inn i underfinanisierte toårige høgskoler og fireårige høgskoler med åpent inntak, der bare 49 prosent uteksamineres», skriver de.

Carnevale peker også på protestene mot rasisme og politivold i USA.

— Noe av det du ser i gatene i Washington nå, som du også har sett under Covid-19-krisen, er at landet fungerer veldig ulikt for folk, det er spesielt sant for afrikansk-amerikanere og folk med lav inntekt. Vi ser generasjoner av folk som ikke har noe reelt håp om å gjøre det bedre. Så har vi en eliteklasse som er nær uendret fra en generasjon til en annen, og stort sett er hvit.

Frustrasjon på bunnen av det amerikanske samfunnet øker, legger han til.

Da nynazister marsjerte inn på campus

I «The Merit Myth» åpner de med en scene fra University of Virgina i 2017. Høstsemesteret hadde nettopp begynt da en gjeng nynazister marsjerte inn på den vanligvis så fredelige campusen og ropte rasistiske slagord.

70-80 prosent av de som er på disse campusene kommer fra øvre middelklasse, de ser like ut, snakker likt, kler seg likt, går likt.

Anthony P. Carnevale

Bildene fra dagen etter er kjent. En høyrekstremist kjører bilen sin inn i antirasister i Charlottesville og dreper Heather Meyer.

«Fotografier og videoer fra den helgen viste bilder de fleste amerikanere forbinder med nazistenes fremvekst i Tyskland på tredvetallet, og Ku Klux Klans terrorisering i sør», ikke USA i det tjueførste århundre og definitivt ikke med universitetene, skriver Carnevale og medforfatterne.

De stiller spørsmål ved universitetenes rolle og skriver at de må ta sin del av ansvaret for det som skjer.

— De er en del av systemet, av ulikhetsmaskinen, sier Carnevale.

I boka hevder de at universitetene «blir drevet av, tjener og holder oppe en elite der medlemmene ser det som i sin interesse å utelukke andre deler av befolkningen fra politisk og økonomisk makt».

— 70-80 prosent av de som er på disse campusene kommer fra øvre middelklasse, de ser like ut, snakker likt, kler seg likt, går likt. De kjenner ikke til andre folk i samfunnet, de kommer fra nabolag der de andre ikke bor, de går på skoler der de med lav inntekt og minoriteter ikke går. De tror at de har fortjent sin plass, for om du er en god student, får gode karakterer, gjør leksene dine, går på en god skole og får en god jobb, så har du gjort det som skal til, sier han og fortsetter:

— Det er vanskelig å kritisere dette, men på den andre siden, det folk forstår dårligere og dårligere er at de grunnleggende sett er forutbestemt til elitestatusen sin. Selv om du er fra en arbeiderklasseby eller går på skole med en mangfoldig elevmasse — noe som er sjelden, de fleste videregående skolene er svært homogene — så er den siste dagen du ser de andre den dagen du er ferdig på high school.

Rollen til eliteuniversitetene

Rasismen har dype røtter i utdanningssystemet.

— Det er en lang historie, som Carnevale sier det og beskriver hvordan amerikanske eliteuniversiteter lenge bare var for hvite protestanter, adgangstester for å komme inn eksisterte ikke.

— De fryktet at mange jøder ville gjøre det bra på testene, sier han.

Carnevale viser til James Bryant Conant, en mektig figur i amerikansk historie, som ble rektor ved Harvard på tredvetallet, og blant annet skulle spille en rolle i utviklingen av atombomben under andre verdenskrig.

— Han mislikte at bare hvite protestanter, mest menn, fikk en ledende utdanning i USA. Så han bygde testsystemet, og sa at «om du kan score bra på testen, burde du slippe inn på en eliteskole». Han var selv en arbeiderklassegutt fra Dorchester, en arbeiderklasseforstad til Boston i Massachusetts. Han slo fast at det nå skulle være basert på evner og prestasjoner, ikke hvor mye penger foreldrene dine tjente, eller om de var katolikker, protestanter eller jøder. Han tok et steg i riktig retning, men i dag sorterer systemet ut fra klasse og rase.

— Så hva er rollen til eliteuniversitetene i dag, gjør de noe for endre dette?

— Svaret er grunnleggende sett nei. Vi har universiteter som kunne ha gjort det om de ville, som Harvard, Yale og Princeton, de har så mye penger at de ikke trenger å kreve skolepenger i utgangspunktet. De kunne bestemme seg for å være agenter for muligheter og sosial mobilitet. Men for disse handler det ikke om profitt, de konkurrerer seg imellom om hvem som skal være nummer en, det handler om prestisje. Om Harvard går ned fra første til andre eller tredje, da kan jeg forsikre deg om at rektor vil få sparken.

Økonomen beskriver et system der også de universitetene på nivået under eliteuniversiteter som Ivy League-skolene, jakter på studenter fra familier som kan betale skolepenger. I boka tar de til orde for at alle colleger skal ha minst 20 prosent studenter fra lavinntektsfamilier, med det føderale stipendet Pell Grant.

The Merit Myth

— Covid-19 har slått hardt inn i universitetene. Men hva betyr det for universitetene og ulikhetene på sikt?

— Det ga systemet et sjokk, og blottla de økonomiske og rasemessige ulikhetene i USA, bokstavelig talt, med tanke på hvem som blir syke og dør. Men det har også vist hvem som er i jobb og hvem som er arbeidsløs. Covid-19 ga oss et øyeblikksbilde av hvordan USA virkelig fungerer, sier han og spår det vil styrke trender man allerede så før pandemien slo inn.

— Til slutt: «The Merit Myth», hva er det?

— Myten er at i en individualistisk kultur som vår, og USA er mer individualistisk enn noe europeisk land, er utdanning det perfekte instrument for å regulere muligheter. Fordi det handler om individuelt ansvar er det rettferdig. Om jeg går på college, får en god grad, en god jobb, blir president eller whatever, så har jeg fortjent det. Og jeg kan bevise det, for jeg var våken til sent og studerte, jeg gjorde jobben. Denne troen ligger dypt i den amerikanske kulturen, i hele vesten, men kanskje mer her enn noe annet sted.

Det er en myte, slår han og beskriver hvordan individene sees på som den grunnleggende enheten i samfunnet, mens all kontekst ignoreres.

— Det amerikanske systemet, selv rettssystemet, vil ikke innrømme at kontekst betyr noe. Vi har ikke klassepolitikk her, vi later som om vi ikke har det. Men Covid-19 er et slags fotografisk negativ som viser at vi har det.