Debatt Per Arne Bjørkum

Det er ekspertene som er problemet

I praksis fungerer bruken av ekspertene i Forskningsrådet som en geleidet nødlanding av den genuint nysgjerrighetsdrevne forskningen som kan åpne opp for en ny verden.

I dag blir unge forskere møtt med et knippe (anonyme) eksperter før de kommer i gang og så blir de møtt med et nytt knippe etter at de er ferdige med forskningen sin og ønsker å offentliggjøre den. De blir med andre ord pakket inn av etablerte eksperter i begge ender. Det er bekymringsfullt fordi historisk er det de unge som har stått for de nye ideene, skriver Per Arne Bjørkum.
I dag blir unge forskere møtt med et knippe (anonyme) eksperter før de kommer i gang og så blir de møtt med et nytt knippe etter at de er ferdige med forskningen sin og ønsker å offentliggjøre den. De blir med andre ord pakket inn av etablerte eksperter i begge ender. Det er bekymringsfullt fordi historisk er det de unge som har stått for de nye ideene, skriver Per Arne Bjørkum.
Publisert Oppdatert

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Inger Skjelsbæk sier til Khrono at hun er oppgitt over ekspertvurderingene til Forskningsrådet og at hun er spesielt bekymret for de unge talentenes mulighet til å nå opp innenfor dagens system.

I Universitetsavisa kommer Helge Holden med forslag til hvordan prosessen kan bli bedre hvis ekspertene kunne komme med konstruktive tilbakemeldinger. Holden innrømmer at det ikke er lett, fordi «skjønn og personlige vurderinger betyr mer enn vi liker» og legger til at prosessene derfor «må være mest mulig kvalitetssikret, transparente og ha aksept i fagmiljøene».

Jeg deler Skjelsbæks bekymring og mener at Holden går litt rundt grøten. Hovedproblemet er, slik jeg ser det, nemlig at man har gitt eksperter myndighet til å felle dommer over nye ideer. Vi er blitt vant til det, men det har ikke alltid vært slik.

Kanskje det aller største bidraget til den moderne vitenskap var da Galileo Galilei (1557-1642) tok et oppgjør med datidens eksperter, dvs. aristotelikerne og den katolske kirke. Galilei banet vei for vitenskapen ved å insistere på at det ikke er plass for autoriteter i vitenskapen. Nye ideer bryter nemlig med rådende tenkning/logikk og kan derfor ikke vurderes på en meningsfull måte. Det finnes ifølge Richard Feymann (1918-1988) simpelthen ingen autoriteter på nye ideer.

Grunnen er den kreative prosessen som fører til at ny kunnskap, til forskjell fra mer kunnskap om det man vet mye om, ikke er et resultat av logisk tenkning. Det kan være vanskelige å ta inn over seg, ettersom det ferdige produktet, en lov eller en teori, har en logisk/matematisk struktur (som kan evalueres). Starten på det hele, nye ideer, er imidlertid a-logisk, dvs. den er ikke bundet av logikken.

Det betyr at hvilke ideer, eller hvilke spørsmål, som fører til hvilke svar, ikke er synlig for noen. Heller ikke for de som kommer med dem. En ny ide er ikke en ferdig teori og kan derfor/heller ikke forsvares, eller rettferdiggjøres. Det er imidlertid det Forskningsrådet ber søkerne om å gjøre og som ekspertene så på toppen av det hele blir bedt om å vurdere.

Det tok for eksempel Isaac Newton (1642-1727) over 20 år fra han fikk ideen om at det var en kraft som holdt månen i bane rundt jorda til han publiserte sin teori om tiltrekning mellom legemer i Principia (1687) - og han var like ved å gi opp. To år før han publiserte teorien, var han så langt fra svaret at det det ikke var noe å publisere - slik han så det. Det kan nemlig se håpløst ut til tider. Det ligger i sakens natur. Det er ingen å spørre. Men plutselig faller bitene på plass, slik det gjorde for Newton. 18 måneder senere ble teorien publisert.

... frykten for å mislykkes synes å være større enn entusiasmen over å kunne lykkes med noe stort.

Per Arne Bjørkum

Det er slik forskning skjer. Det er ikke stein-på-stein bygging. Det er «kaos» inntil det plutselig kommer en åpning. Da Einstein en gang ble spurt om han visste hva han holdt på med, svarte han benektede, og la til at om han hadde visst det, ville det ikke vært forskning. Det betyr at ingen kan være eksperter på pågående forskning - uansett på hvilket stadium den befinner seg.

Problemet med å vurdere nye ideer kan kanskje best illustreres med Albert Einsteins (1879-1955) inngang til det som skulle bli hans spesielle relativitetsteori (1905). Mens alle andre beundret James Clerk Maxwells (1831-1879) elektromagnetisme fra 1865, var den unge Einstein ikke fornøyd. Man fikk riktig svar, men Einstein likte ikke måten de fikk dem på.

Det var nemlig to måter å komme frem til det samme svaret på. Maxwell hadde én likning for hvor mye strøm som ble skapt hvis magneten beveget seg inne i en elektrisk spole, og en annen likning hvis det var spolen som beveget seg over magneten. Dette likte ikke Einstein. Det burde være nok med én likning, fordi det eneste som betydde noe var den relative bevegelsen mellom magneten og spolen.

Einsteins innvending kom på et tidspunkt da ekspertene var så imponert over de fire likningene til Maxwell at noen lurte på om det var Gud som hadde skrevet dem. De var så vakre, så symmetriske. Den unge Einstein (han jobbet på et patentkontor uten doktorgrad), mente midlertid at de ikke var symmetriske nok! Da Einstein ved en anledning la ved teorien i en søknad om jobb, fikk han til svar at de ikke forsto noe av innholdet.

Vi kan derfor bare lure på hva Forskningsrådets eksperter ville sagt om en søknad der mangel på symmetri i en likning (som ga riktig svar) ble brukt som hovedargument for å få pengestøtte. Det er mulig å se at Einstein hadde et poeng, men ville de se poenget/verdien av å bruke penger på å rydde opp i det? For at Einstein skulle fått støtte innenfor Forskningsrådets system, ville det ikke vært nok med én ekspert av Max Planck sitt kaliber, men flere.

Samme året som Einstein hadde publisert den spesielle relativitetsteorien, publiserte han en oppfølger der han la frem formelen E = mc2. Han var usikker, men han mente at formelen var en logisk konsekvens av det han nettopp hadde publisert om at den målte tiden, lengden (men ikke høyden!) og masse var avhengig av hastigheten.

Einstein fikk aldri Nobelprisen for dette arbeidet. Det var ikke lett å se mulig nytteverdi av det, hvilket var et krav for å få prisen. Nå danner den spesielle relativitetsteorien, sammen med den generelle relativitetsteorien (1915) og kvantemekanikken (som Einstein også var med på å utvikle, selv om han var skeptisk) grunnlaget for GPS-systemet. Lærdommen er at det er først i ettertid vi kan se at det er en logisk vei/struktur fra Michael Faradays (1791-1867) eksperiment i 1831, Maxwells elektromagnetisme, de to relativitetsteoriene og kvantemekanikken, til dagenes GPS-system.

Kritikken mot Forskningsrådet

Eksemplet med Einstein skulle være nok til å se den enorme nytteverdien av - for logikken ubegripelige - nye ideer. Det er bare noen få av dem som fører til noe, men det har vist seg å være nok. I forskning lærer man nemlig av sine feil. Man er faktisk avhengig av at mange feiler, men blindsporene må dokumenteres. Da reduseres veivalgene. Det er derfor ikke bare lov å feile i forskning, det er faktisk «ønskelig»! Dette er en type «ønske»-tenkning som ikke kan overføres til livet ellers eller til politikk. Forskningen som samlet aktivitet lider derfor under dagens angstbiterske kontrollsystem, der frykten for å mislykkes synes å være større enn entusiasmen over å kunne lykkes med noe stort.

Det er viktig å være klar over at de som har gitt oss det aller meste av det vi vet om naturen, slapp å søke om penger ved å legge frem et gjennomarbeidet prosjektforslag. De kom til institusjoner eller havnet i posisjoner der det var nok (private) penger. Og om de kom frem til noe, kunne de publisere resultatene uten fagfellevurderinger. Manuskriptene ble sendt til et tidsskrift der redaktøren avgjorde om det skulle publiseres. Det var for eksempel Max Planck (1858-1947) som sørget for at Einstein fikk publisert sine artikler om den spesielle relativitetsteorien og den fotoelektriske effekt (1905).

På 1800-tallet var det til enhver tid kun noen få tusen aktive forskere i verden. Det er derfor bemerkelsesverdig at disse «få» talentene kom frem til over halvparten av våre litt over 50 naturlover. Det tyder på at antall forskere kanskje ikke er så viktig, men at de rette talentene slipper til.

I dag er vi mange millioner forskere og det er ikke penger til alle, så det er mulig å forstå behovet for en rangering. Men hvordan finner vi frem til dagens unge talenter opp i alt dette? I dag blir de møtt med et knippe (anonyme) eksperter før de kommer i gang og så blir de møtt med et nytt knippe etter at de er ferdige med forskningen sin og ønsker å offentliggjøre den.

De blir med andre ord pakket inn av etablerte eksperter i begge ender. Det er bekymringsfullt fordi historisk er det de unge som har stått for de nye ideene. Kvantemekanikken, som ble utviklet på 1920-tallet, var for eksempel drevet frem av forskere som var i 20-årene. Hadde de ikke kommet med noe nytt før de rundet 30, fikk de «panikk».

Situasjonen for dagens unge forskerne er derfor grimmere enn den var i Middelalderen og da Galilei brøytet vei for den moderne vitenskapen. Den gang risikerte naturfilosofene kun å bli stoppet idet de skulle publisere. Den katolske kirken måtte nemlig godkjenne innholdet, men den hadde ikke kontroll på nye ideer, slik vår tids eksperter har. Faktisk så opprettet kirken universitetene for å gi forskerne et fristed.

Dagens eksperter har imidlertid rasjonelle grunner til å stille opp for å kontrollere dagens forskere. De er nemlig forvaltere av den etablerte kunnskapen. Deres jobb er derfor å forsvare det de vet, det de foreleser om og praktiserer, mens forskernes oppgave er å så tvil om det de står for - og som står i lærebøkene. Det er derfor også en iboende interessekonflikt mellom eksperter og (unge) forskere. Eksperter og forskere har med andre ord ulike roller i samfunnet, og de bør holdes adskilt også av den grunn.

Jeg har ikke lagt frem en løsning på hvordan man skal «styre» forskningen, men det kan være noe å hente ved å lese om under hvilke betingelser forskerne som kom frem til det aller meste av det vi vet om naturen jobbet. Min konklusjon er at forskersamfunnet har vært usedvanlig flinke til å styre seg selv. Noe de gjorde frem til 2. verdenskrig. Da gikk det offentlige mer inn i forskningen - og tok styring over nye ideer fra vugge til grav. Det er et system jeg håper forskerne aldri vil akseptere. Galilei vil rotere i graven.

Måten Forskningsrådet bruker eksperter på er selvfølgelig godt ment, og man må kunne anta at de som stiller opp gjør nok så godt de kan, men i praksis fungerer det som en geleidet nødlanding av den genuine nysgjerrighetsdrevne forskningen som kan åpne opp for en ny verden - noen tiår frem i tid.

Powered by Labrador CMS