Kritkk mot Forskningsrådet

Mener forskere brenner ut nettverkene sine om ikke Forskningsrådet tar grep

Forskningsledere etterlyser selvkritikk hos Forskningsrådet, og har flere forslag til forbedringer i søknadsbehandlingen.

Professor og forskningsleder Petter Bae Brandtzæg ved Institutt for medier og kommunikasjon ved Universitetet i Oslo, mener tingenes tilstand i Forskningsrådets saksbehandling er ødeleggende for hele systemet.
Professor og forskningsleder Petter Bae Brandtzæg ved Institutt for medier og kommunikasjon ved Universitetet i Oslo, mener tingenes tilstand i Forskningsrådets saksbehandling er ødeleggende for hele systemet.
Publisert

— Man brenner ut nettverket sitt. Alle de internasjonale og eksterne aktørene man involverer blir jo leie av å være med på Forskningsrådssøknader når man år etter år får avslag og ikke en gang får substansielle tilbakemeldinger.

Det sier professor og forskningsleder Petter Bae Brandtzæg ved Institutt for medier og kommunikasjon ved Universitetet i Oslo.

Han mener at tilbakemeldingspraksisen i Forskningsrådet kan få store og utilsiktede konsekvenser om den får fortsette.

Noe må skje mener Brandtzæg, som har ett enkelt grep som kan bøte på problemet.

Tilbakemeldinger som det polske forskningsrådet

Det har stormet kraftig rundt Forskningsrådets saksbehandling den siste tiden.

Som Dagbladet skrev i sin lederartikkel tidligere i uken er det som en boble brister, etter at den ene etter den andre norske forskeren med ulik fagbakgrunn i Khronos spalter har fremmet sin kritikk mot rådet som deler ut rundt ti milliarder forskningskroner hvert år.

Nå kobler forskningsleder Brandtzæg og forskningsleder ved Institutt for kulturstudier og orientalske språk, Jacob Høigilt seg på debatten.

For som forskningsleder Brandtzæg sier er det problematisk at forskere og deres nettverk legger ned forferdelig mye arbeid i sine søknader, for så å oppleve at de som sitter og evaluerer ikke legger ned tilsvarende innsats.

— Vi som sitter og skriver søknader føler at vi gjør en skikkelig innsats og involverer kanskje 10-20 eksterne aktører for å få den på plass. Da må det også kreves en innsats av de som sitter og evaluerer disse søknadene, sier Brandtzæg.

Han har selv erfaring som ekspert eller fagfelle for det europeiske forskningsrådet (ERC), men også for det polske forskningsrådet.

Der har de gjort et viktig grep, ifølge Brandtzæg.

— Når jeg jobber i det polske forskningsrådet, så må jeg, jeg blir faktisk tvunget til å levere en tilbakemelding på så og så mange ord på hver enkelt pilar (impact, excellence og implementation, journ. anm.) som man må evaluere. Man må altså sette seg ned og argumentere hvorfor man har gitt denne søknaden en 5 eller 4 og ikke en 6 eller 7, sier Brandtzæg.

— De kan ikke slippe unna med 4-5 setninger

Erfaringene har fått Brandtzæg til å stusse.

— Det jeg opplever med Forskningsrådet er at de ikke har satt slike krav til sine evaluatorer, noe som er veldig rart med tanke på at de sikkert gir ganske god betaling i forhold til hva jeg får fra det polske forskningsrådet. De har jo veldig mange eksperter fra fjern og nær. Dette koster enorme summer antagelig, sier Brandtzæg.

Professoren mener de korte og substansløse tilbakemeldingene er ødeleggende for hele systemet.

— Man brenner altså ut kontaktnettet sitt, for man har jo ikke lyst å bli med på søknad nummer fem. Du får kanskje en femmer, hvor det står at the proposal is very good. Så tenker du, ok, very good. Men hvorfor fikk jeg ikke 7? Det står det ingenting om, men jeg vil vite hvorfor jeg ikke fikk 7, sier Brandtzæg. Og legger til:

— Jeg aner jo ikke i hvilken ende jeg skal begynne for å forbedre en slik søknad. Jeg har ikke fått noe substansiell tilbakemelding om hva som kunne blitt gjort annerledes. Dette strider også mot vurderingspraksiser i tidskrifter og journaler.

For som han sier, får du en såkalt «major revision» etter å ha sendt inn en artikkel til et tidsskrift, så får man detaljert tilbakemelding på hvordan man kan endre artikkelen for å komme på trykk.

— Forskningsrådet burde tvinge sine eksperter til å skrive hva det er som mangler og hvordan ting kunne blitt gjort annerledes. De kan ikke slippe unna med bare 4-5 substansløse setninger om excellence. For det gjør de i dag, sier Brandtzæg.

Professor Petter Bae Brandtzæg er i full gang med å arbeide videre med forskningssøknaden som han fikk avslag på i desember, frem mot fristen i februar. Men som han selv sier: — Jeg aner jo ikke i hvilken ende jeg skal begynne for å forbedre en slik søknad. Jeg har ikke fått noe substansiell tilbakemelding om hva som kunne blitt gjort annerledes.
Professor Petter Bae Brandtzæg er i full gang med å arbeide videre med forskningssøknaden som han fikk avslag på i desember, frem mot fristen i februar. Men som han selv sier: — Jeg aner jo ikke i hvilken ende jeg skal begynne for å forbedre en slik søknad. Jeg har ikke fått noe substansiell tilbakemelding om hva som kunne blitt gjort annerledes.

Systemsvikt

Brandtzæg får støtte fra sin forskerleder-kollega, professor Jacob Høigilt ved Institutt for kulturstudier og orientalske språk.

— Det er systemsvikt. Disse problemene kjenner vi igjen år etter år og det er for mange som opplever dette til å bare avskrive det. Jeg opplever at veldig mange kjenner seg igjen, men at det er en viss nervøsitet rundt det å gå ut med det, sier Høigilt.

Høigilts kritikk går i det samme som både Brandtzæg, fysikkprofessor Gaute Einevoll og historiker Stein Tønnesson har vært inne på.

— Det folk blir forbanna over, er for det første at deres søknader havner i åpenbart feil panel og for det andre at evalueringene holder lav kvalitet. Ekspertene har enten ikke lest skikkelig eller så er de sleivete. Dette kan Forskningsrådet gjøre noe med, både hvordan de saksbehandler og hvilke eksperter de velger ut, sier Høigilt.

Professor og forskningsleder ved Institutt for kulturstudier og orientalske språk ved UiO, Jacob Høigilt, sier han opplever at flere er enige i hans kritikk, men at det er en viss nervøsitet rundt det å gå ut og snakke om det.
Professor og forskningsleder ved Institutt for kulturstudier og orientalske språk ved UiO, Jacob Høigilt, sier han opplever at flere er enige i hans kritikk, men at det er en viss nervøsitet rundt det å gå ut og snakke om det.

Historier om tilfeldighet

Han trekker frem flere historier ved hans institutt. Som for eksempel personen som søkte med et rettssosiologisk prosjekt. Vedkommende fikk overraskende lav karakter og var nysgjerrig på hvem som hadde vurdert søknaden.

— Det viste seg at alle i panelet var migrasjons- og velferdssosiologer. Kanskje ikke så rart at de ikke så noen verdi i et rettssosiologisk prosjekt. Det er vanskelig å vite hva som er innovativt innenfor et felt man ikke kjenner til, sier Høigilt.

Eller forskeren som søkte med et prosjekt om digital kulturarv, hvor kildene i prosjektet skulle være historiske, feltarbeid og intervjuer.

— Da var det tydelig at fagfellen ikke kjente eller følte seg hjemme i dette med intervjuer, for vedkommende etterlyste mer detaljer om kildene, sier Høigilt.

Forskningsleder Høigilt forteller også om opplevelser, slik som Tønnesson, hvor forskere har opplevd å få høy karakter på det de selv synes var det svakeste i søknaden og motsatt.

— Man gir altså også gode karakterer på sviktende grunnlag. Et prosjekt fikk tilbakemelding om at det ville komme til stor nytte for journalister og politikere. Det er litt festlig, for det var ikke skrevet i skissen noe spesifikt om at resultatene skulle formidles til verken journalister eller politikere. Dårlig lesning, preg av tilfeldige og vilkårlige kommentarer er kjedelig, sier Høigilt.

— Jeg er overrasket over at lederne i Forskningsrådet overhode ikke ser noen svakheter i disse prosessene. Systemet fungerer åpenbart ikke, og da er det rart at at ledelsen ikke ser det. Jeg har aldri sett at Forskningsrådet tar selvkritikk, sier professor Jacob Høigilt.
— Jeg er overrasket over at lederne i Forskningsrådet overhode ikke ser noen svakheter i disse prosessene. Systemet fungerer åpenbart ikke, og da er det rart at at ledelsen ikke ser det. Jeg har aldri sett at Forskningsrådet tar selvkritikk, sier professor Jacob Høigilt.

Press på ekstern finansiering

Både Brandtzæg og Høigilt har flere års erfaring fra instituttsektoren, fra henholdsvis Sintef og Prio, der søknadsskriving og søken etter forskningsfinansiering er en helt sentral del.

Men de opplever på samme måte som NTNU-professor Aksel Tjora, at dette i større og større grad tar plass i livet til universitets- og høgskoleansatte, som i utgangspunktet allerede har finansiert forskningstid i sine stillinger.

— På universitetet er man mer og mer oppfordret og avhengig av å søke ekstern støtte for å vokse og realisere interessante prosjekter. Skal man få gjort noe som monner, så har ekstern finansiering fått en enormt viktig plass. Vi kan ikke bare velge å «opt out». Vi er til en hvis grad avhengige av disse pengene, sier Høigilt.

Tips oss!

Har du opplevelser om søknadsprosessen til Forskningsrådet du vil dele med Khrono? Kontakt vår journalist, Ragnhild Vartdal, på [email protected] eller telefon 97566292.

Reagerer på mangelen på selvkritikk

Bølgen av kritikk og historier som har kommet frem den siste tiden, viser at det ikke bare er Høigilt og Brandtzæg som er frusterte over tingenes tilstand.

— Det har vært kritikk mot Forskningsrådet før, men nå har det tatt helt av, fordi mange opplever frustrasjon. Fokuset på forskningsfinansiering er større enn noen sinne. Og det er også vanskeligere og vanskeligere å få penger, fordi flere og flere søker. Nå har vi nådd et toppunkt i frustrasjon, det har blitt for krevende rett og slett, sier Brandtzæg.

De to forskningslederne mener det er mye forbedringspotensiale i Forskningsrådets prosesser.

— Jeg er overrasket over at lederne i Forskningsrådet overhode ikke ser noen svakheter i disse prosessene. Systemet fungerer åpenbart ikke, og da er det rart at at ledelsen ikke ser det. Jeg har aldri sett at Forskningsrådet tar selvkritikk. Det reagerer jeg på, sier Høigilt og peker blant annet på uttalelsene fra områdedirektør Fridtjof Fossum Unander i et innlegg i Khrono.

— Som Gaute Einevoll skrev i sitt innlegg, bør vi kunne kreve at det er transparens, at vi vet hvordan de jobber og at det finnes dokumentasjon på det. Vi bør også ha en klagemulighet som man har veldig mange andre steder. Det må også bli en bedre screeningprosess når det kommer til de eksterne ekspertene, sier Høigilt.

Brandtzæg foreslår at Forskningsrådet går over til en modell som er mer lik den i CHANSE og flere andre utlysninger i EUs rammeprogram.

— Det disse gjør er å ha utlysinger som en totrinnsrakett. Først skriver man en kort skisse om hva man tenker å gjøre i et prosjekt, så tar man det derfra. I stedet for å sitte og bruke månedsverk og ha organisasjoner og eksterne aktører på plass, og ha et fiks ferdig prosjekt oppe og gå i første runde. Det er en uheldig prosess, sier Brandtzæg.

Powered by Labrador CMS