Kristian Bjørkdahl, UiO
Byråkratisk bullshit-bingo i søknader, mener forsker
Noen er bekymret for politisert forskning. Det vi egentlig bør bekymre oss for er byråkratisert forskning, mener postdoktor Kristian Bjørkdahl.
Publisert
OBS! Denne artikkelen er mer enn tre år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.
Har søknadsskriving om økonomisk støtte fra Forskningsrådet blitt mer og mer bullshit-bingo?
Ja, mener postdoktor og undervisningsleder ved Senter for utvikling og miljø (SUM) ved Universitetet i Oslo, Kristian Bjørkdahl. Han tar opp temaet i en kronikk i Uniforum.
Er Norge tjent med å kun ha ett felles forskningsråd?
Nei, mener Bjørkdahl, samtidig som han tror at det verken er politisk vilje eller ønske i Norge om gå fra ett til tre eller fem ulike forskningsråd.
Endret søknadssjanger
De siste 20 årene er det satt en ny struktur for Forskningsrådet som har blitt mer byråkratiserende, mener Bjørkdahl. Han er mer redd for byråkratisering av forskningen enn av politisering som andre er bekymret over.
— Søknadsskriving har alltid vært en egen sjanger, men den har endret seg. Formen var friere før. Man aksepterte mer variasjon, og det var mer variasjon, sier Bjørkdahl til Khrono.
Han mener at så lenge byråkratene legger føringer for søknadene, blir det mindre faglighet og mindre variasjon.
«I noen grad er det fortsatt slik at en som skriver en forskningssøknad skriver for fagfeller: Det er forskere som skriver og forskere som vurderer. Men forskerne i begge ender av denne prosessen har blitt innhyllet – for ikke å si omtåket – av gjennomprofesjonaliserte forskningsbyråkrater. Dette er ikke forskningsbyråkratenes skyld, for de utøver sin profesjon bedre enn noen gang», skriver Kristian Bjørkdahl i kronikken.
Han mener at når denne «bullshiten» har funnet veien fra Forskningsrådets maler til søknadene selv, er det fordi byråkratene som er kilde til elendigheten nettopp ikke legger faglige kriterier til grunn.
Byråkrati mer plass
«De tar opp stadig mer av plassen, men de gjør det – av prinsipp – med byråkratens språk, metoder og formål. På tross av forskningsrådsbyråkratenes intensjoner, er altså resultatet av denne byråkratiske profesjonaliseringen ganske pervers», skriver han, og mener det er en «organisatorisk isomorfisme» som har gjort at utenom-akademiske hensyn etter hvert spiller en helt forvokst rolle i planlegging, gjennomføring, formidling og rapportering om forskning.
Når Forskningsrådet har begynt å operere med CV-maler, er det helt naturlig innenfor en byråkratisk logikk, hvor standardisering er en bra ting, mener postdoktoren. Men det gir langt mindre mening innenfor en forskningslogikk, hvor ulike fag har ulike kriterier for hva som er tungtveiende erfaringer eller hva som regnes som hedersbevisninger peker han på.
— Det samme kan man si om søknadsmalen, hvor forskningen bedømmes langs tre akser: Excellence, Impact og Implementation. Dette er akkurat så ryddig og standardisert som forskningsbyråkratene gjerne vil ha det, men ingen av disse begrepene har sitt opphav i forskningen selv, og de står heller ikke i et produktivt forhold til kvalitetskriterier og formål i ulike akademiske fag. De er dermed et godt eksempel på at forskningsbyråkratenes rammeverk spiser seg inn i de faglige vurderingene, mener Bjørkdahl.
«Noen er bekymret for politisert forskning. Det vi egentlig bør bekymre oss for er byråkratisert forskning. Jeg mener dette ikke som et skummelt framtidsscenario, men som en etterrettelig beskrivelse av noen nåtidige realiteter», konkluderer han i kronikken.
Tilbake til «gamle dager»?
— Men vil du tilbake til «gamle dagers» forskningssøknader?
— Nei, hvis vi leser historieverket Avhengig av forskning, som setter seg fore å fortelle de norske forskningsrådenes historie fra etterkrigstiden frem til i dag forteller det om «gamle dagers» kameraderi i prosessen, og det vil være unaturlig å gå tilbake dit.
Han er imidlertid ikke overbevist om at ett samlet forskningsråd er et gode, men han tror likevel ikke at en oppsplitting kommer til å skje og at noen vil ta tak i det politisk.
— Men jeg tror det hadde vært en god løsning. Hva «impact» betyr er helt forskjellig for de ulike fagområdene. Jeg mener man hadde stått seg på å innrette forskningsbyråkratiet til hver sine fagfelt. Det er ingen mening i at dette skal behandles likt, sier Kristian Bjørkdahl.
