Ubalanse i systemet skaper flere «tapere» enn nødvendig i Forskningsrådet

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

I Norge, som i de fleste andre land, fordeles en del av forskningsmidlene gjennom konkurranse. I alle slike systemer er det noen innebygde utfordringer. Blant alle de vurderinger som gjøres, vil det måtte være noen som ikke treffer. Systemet kan også overbelastes med for mange søknader. Og noen svake vurderinger, sammen med mange avslag, kan utfordre tilliten til systemet. Her er noen refleksjoner knyttet til slike problemstillinger som et apropos til den debatt som vi har hatt i Khrono.

Å sikre ekstern finansiering er viktig for å realisere større prosjekter og i søknaden legger man gjerne fram sine beste og mest kvalifiserte ideer for ekstern bedømming. Selv om det svært ofte er stor enighet om hva som er godt og dårlig, ligger det i alt faglig skjønn muligheter både for uenighet og for feilvurderinger. Får man avslag med en vurdering man mener er feil, stilles det gjerne spørsmål ved hele systemet. Historier om det søkere mener er svake vurderinger, kan vanskelig kommenteres men spørsmålene om hvordan systemet er satt opp og fungerer, er viktige. Debatten om metoder og kvalitet i søknadsbehandling må ønskes velkommen som impulser til forbedringer av systemet, men også som kilde til større forståelse for systemets arkitektur.

Jeg tror man kan få mer ut av dialogen med institusjonene og den enkelte søker, om det også settes opp møtearenaer der en mer inngående kan belyse og drøfte konkrete problemstillinger i søknadsbehandlingen. Dette kan lede til forbedringer og gi økt forståelse og tillit. Målinger har vist at det er høy tillit til Forskningsrådets arbeid, men flere muligheter til systematisk drøfting av arbeidsmåter, avveininger og veivalg vil kunne styrke tilliten ytterligere. Kanskje kunne man arrangere en årlig «debrief» mellom Forskningsrådet og institusjonene om systemet og praktiseringen, gjerne på bakgrunn av systematiske tilbakemeldinger fra søkere og fageksperter som har deltatt.

Det aller meste av forskningsfinansieringen kanaliseres som grunnbevilgninger utenom konkurransearenaer for prosjekter, men en andel av finansieringen går gjennom fordelingsprosesser der prosjektene velges ut fra kvalitet og relevans. Slik er det i alle land og måten slike fordelingsprosesser organiseres på, er også svært lik. Man finner stort sett de samme metodene, selv om det også kan være betydningsfulle variasjoner, gjerne knyttet til hvor mye ressurser man vil legge inn i prosessen. Forskningsrådene i ulike land har en løpende dialog om utfordringer og løsninger i dette arbeidet.

Forskningrådet har opplyst at man i fjor mottok 2400 søknader om forskerprosjekter. Alle vil se at det er en formidabel oppgave å fordele så mange søknader til akkurat de rette fagpersonene og sette sammen gode «paneler» som i fellesskap skal bedømme prosjektene og gi dem riktig karakter. Søknadsvurdering er det internasjonale fagfellesskapets dugnad, og alle forskere har opplevd hvor stor etterspørselen er etter tid til slik «peer reviewing». For å kunne sette sammen gode paneler for de ulike søknadene, må man ha omfattende kunnskap om fagfeltet og man må lykkes med å få ja fra de rette fagekspertene.

Jeg vet at Forskningsrådet har svært kompetente, hardtarbeidende og samvittighetsfulle fagpersoner i disse prosessene. Men det er umulig å unngå at det ut av alt dette panelarbeidet vil komme noen vurderinger som søkerne vil finne svake og ukvalifiserte. Spørsmålet er hvordan man med en gitt ressursbruk, kan sikre at systemet samlet gir gode vurderinger slik at det i all hovedsak er de beste søknadene som får tilslag.

Peer review, det at fagfeller med relevant kompetanse bedømmer søknaden, regnes som beste praksis. Dette kan gjøres ved å få individuelle fageksperter til hver enkelt søknad. Da må man gjerne ha minst tre eksperter. Dette er en svært arbeidskrevende metode ved mange søknader. En mindre ressurskrevende metode er å fordele søknadene på fagpaneler. Her kan fagekspertene i fellesskap diskutere og bedømme søknadene.

Utfordringen er selvsagt å sette sammen fagpaneler som er optimale for søknadene de skal vurdere. Full match kan man sjelden få, og det innhentes da som regel supplerende vurderinger fra enkelteksperter. En generell utfordring for alle slike komiteer er å få alle deltakerne engasjert inn mot alle søknadene. De fleste forskere har selv sittet i slike komiteer og kjenner denne utfordringen. Den innebygde faren er at én person kan sette for mye av tonen, gjerne fordi søknaden representerer personens eget kjerneområde. Da får man ofte en god og riktig vurdering, men samtidig er en slik praksis sårbar. De beste vurderingene får man etter en reell diskusjon i fagpanelene, og det er dette denne arbeidsformen tilstreber.

Hva slags system man vil sette opp, er avhengig av hvor mye ressurser man vil bruke. Og her er det ikke bare tale om ressursene som brukes av den institusjon som behandler søknadene, men også ressursene som fagfellesskapet skal legge inn i slikt arbeid. Det vil måtte skje avveininger mellom det optimale, ideelle system og et alternativ som har høy nok kvalitet. Slike avveininger må være åpne og de må kunne utfordres i debatt.

Forskningsinstitusjonene kan selv bidra til å gjøre den eksterne finansieringen bedre. Når bare hver tiende søknad kan innvilges, er det en ubalanse i systemet. Ubalansen overbelaster søknadsbehandlingen og skaper flere «tapere» enn nødvendig. Denne ubalansen kan ikke forklares med for lite penger i systemet. Forskningssystemet har vokst og det samme har midlene som går gjennom konkurransearenaer. Men etterspørselen etter ekstern finansiering vokser også. Mange institusjonene gir sine ansatte en stående utfordring om å skaffe eksterne midler.

Men hva kan institusjonene gjøre annet enn nettopp å pushe på for å øke søknadstallet? Jeg tror det er flere ting å gjøre, (og noe gjøres nok allerede). Man kan fokusere på de ressursene som allerede er i systemet. Den største pengestrømmen til forskning i Norge er grunnbevilgningen til UH-sektoren og man kan organisere anvendelsen av disse ressursene på måter som begrenser søknadsfokuset.

Men et enda viktigere grep kan være at institusjonene tar større eierskap til søknadsarbeidet og organiserer prosessene rettet mot viktige utlysninger. Dette gjøres jo i forbindelse med senterutlysningene, og denne arbeidsmåten kan kanskje tas mer i bruk. For noen år siden fortalte en prorektor for forskning ved et utenlandsk universitet meg (og norske rektorer) om hvordan en sterkere intern organisering av søknadsarbeidet resulterte i færre søknader, men økt tilslag og mer penger inn.

La meg føye på to andre kommentarer til det at mange legger ned mye arbeid i søknader som får avslag. Men søknadsarbeid er vel sjelden bortkastet selv om man ikke får tilslag. Det er kommet mange tilbakemeldinger om at det å jobbe med prosjektsøknader bidrar til å utvikle perspektiver og ideer på en måte som ellers ikke ville skjedd. Så kan man legge til at verdien av dette søknadsarbeidet ville blitt enda større hvis man fikk gode og fyldige tilbakemeldinger også ved avslag. Men dette er nok alle forskningsråds akilleshel. Det er få som kan melde at dette er helt på plass.

Jeg tror samtidig de fleste innser hvor utrolig ressurskrevende det ville være å legge opp systemet slik at uansett rangering, så kan alle påregne fyldige tilbakemeldinger. Men om det var en bedre balanse i systemet, med høyere tilslagsprosent, ville mulighetene for gode tilbakemeldinger også være bedre.