Forskningsrådet må endres

Er Forskningsrådet viktig? Ja, men ikke så viktig som man skulle tro. Mesteparten av norsk forskning finansieres ikke gjennom Forskningsrådet. For det første finansierer næringslivet ca. 40 prosent. Finansiering fra utenlandske kilder utgjør ca. 9 prosent, mens andre kilder utgjør ca. 5 prosent. Resten, ca. 46 prosent, finansieres av det offentlige. Mesteparten av de offentlige bevilgninger går også utenom Forskningsrådet og blir sendt direkte til universiteter, høyskoler, helseforetak og institutter i all hovedsak som lønn, til annen drift, bygg og vitenskapelig utstyr (ca. 36 prosent). Det er bare i underkant av 11 prosent av den totale forskningen som finansieres gjennom Forskningsrådet. Andelen har vist en klart nedadgående trend siden 2009 da den var på 13 prosent. Det kan være en indikasjon på at heller ikke departementene er spesielt imponert over Forskningsrådets arbeid.

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Debatten som har pågått i Khrono er knyttet til hvordan vi fordeler de ca. 9 mrd. kr som finansieres gjennom Forskningsrådet.

Svaret er at vi har laget et gigantisk byråkrati der departementene hvert år pålegger Forskningsrådet ca. 500 målsettinger som skal nås. I tillegg har regjeringen 3 overordnete mål og 5 langsiktige prioriteringer. I 2020 oversatte Forskningsrådet dette til 6 mål, 13 ulike policyer og 16 strategier. Så var det 15 porteføljestyrer og nærmere 2 000 fageksperter som til slutt skulle avgjøre hvem som fikk midler.

Hvordan havnet vi her? Årsaken er å finne i to forhold. Det ene er Forskningsrådets historie. Den går tilbake til opprettelsen av det første forskningsrådet (NTNF) i 1946. Da mente en fløy at forskningen måtte underlegges industriens behov, mens den fløyen som vant fram mente at man først måtte utbygge den grunnleggende forskningen i dybde og bredde. I all ettertid har forskere derfor hatt en sentral rolle i Forskningsrådet. Et overveiende flertall av de som sitter i styret og i de 15 porteføljestyrene kommer fra forskningsinstitusjoner. Ikke bare det; i vedtektene til Forskningsrådets direktør står det at hennes oppgave er å forberede og iverksette saker for styret, og hun rapporterer til styret, -ikke departementet. Forskeres kritikk mot Forskningsrådet er derfor kritikk mot andre forskere som sitter med makten i Forskningsrådet. Er forskere misfornøyde bør de jo la seg representere av andre forskere.

Så vet alle at det er forskjell på å være deltidsdeltaker, slik forskerne er i Forskningsrådets styrer, og ha hele sin identitet knyttet til Forskningsrådet, slik de fast ansatte har. Maktforholdet mellom deltidsdeltakerne og de fast ansatte er derfor uklart. Dermed er hele strukturen uklar og Forskningsrådet blir aldri et slagkraftig organ, men et hinder som må overkommes for alle som søker forskningsmidler.

kritikken mot Forskningsrådet

Vil se Forsknings­rådet i kortene:
— Viktig for tilliten

Den andre årsaken er en nærmest religiøs tro i Forskningsrådet på at dersom man skal sikre at forskningen har relevans og kvalitet så må man fagfellevurdere akkurat slik Forskningsrådet nå gjør. Artiklene i Khrono dokumenterer svakhetene ved fagfellevurderingene, men troen klarer ingen å rokke ved. Fagfellevurderinger, slik de utføres i Forskningsrådet, fungerte greit i etterkrigstiden da vi hadde (for) få forskere. Nå utføres det 30 000 forskerårsverk av nærmere 75 000 personer hvert år. Å bruke den samme metodikken i dag er meningsløst. Når man i tillegg vet at Forskningsrådet bare forvalter anslagsvis 20 prosent av de offentlige forskningsmidler, og at de øvrige forskningsmidlene kvalitetssikres innenfor de ulike forskningsutførende institusjonene, blir dagens praksis en anakronisme.

Men hva er løsningen? Noen har antydet at man, i stedet for prosjektbevilgninger, burde gi alt i grunnbevilgninger til forskningsinstitusjonene, og så la det være deres ansvar å sikre kvalitet og relevans i forskningen. Det ville likne hvordan ressursfordelingen skjer i andre offentlig og private institusjoner, og det ville likne hvordan offentlige forskningsmidler fordeles utenfor Forskningsrådet. Rektor ved Universitetet i Oslo går i Khrono imot dette med to argumenter. Det ene er at dagens system sikrer fri forskning fordi forskere kan få tak i forskningsmidler utenom linjeorganisasjonen. Det andre er at det vil være en for stor administrativ oppgave for universitet å fagfellevurdere alle egne søknader. Jeg har til nå vært for valgt rektor til universitet og høyskoler ut fra den forestilling at rektor skal sette retning og krav til institusjonens videre akademiske utvikling. Hvis rektor først og fremst skal drive administrasjon, kan man like gjerne ansette noen som har vist seg dyktige på dette, framfor en professor som kanskje aldri tidligere har vært administrator. Man kan bare håpe at UiO ikke er representativ for alle akademiske institusjoner i dette spørsmålet.

Debatt ● Fridtjof Fossum Unander

Gode innspill om vurdering av forskningsprosjekter

Trenger vi et forskningsråd? Definitivt! Men vi trenger ikke et forskningsråd som vurderer enkeltsøknader fra et stadig økende antall forskere i Norge. Det vi derimot kunne ha nytte av er et forskningsråd som kunne sikre kvaliteten i forskningsutførende enheter. Hvilke forskningsutførende enheter er gode i Norge, og hvilke har et forbedringspotensial, og hvorfor? Grunnbevilgningenes størrelse burde avspeile svarene på slike spørsmål.

Kunnskapsdepartementet har årlig etatsstyringssamtaler der mål og strategi diskuteres med universiteter og høyskoler. Forskningsrådet deltar ikke i disse samtalene. Dette til tross for at Forskningsrådet er statens forskningsstrategiske organ. Det sier en hel del. Jeg har selv erfaring fra et departementalt forskningskontor, og er overbevist om at Kunnskapsdepartementet ikke er bemannet til å ha slike samtaler uten kompetent støtte. Forskningsrådet kunne hatt slik kompetanse, og være en nyttig medspiller for departementet, universiteter, høyskoler og institutter, men da må Forskningsrådet endres betydelig.