Om Forskningsrådets skrøpelige søknadsregime: Symptomer, diagnoser og resepter

Andreas Føllesdal

Professor ved UiO, leder for PluriCourts (SFF)

Khrono har en interessant rekke gode bidrag om problemene med Forskningsrådets søknadsmekanismer, og om mål og strategier for å forbedre dem.

Her er ytterlige refleksjoner om symptomer, diagnose og noen resepter, ut fra mine egne erfaringer som søker, «fagekspert», paneldeltaker og konsulent.

Noen utlysninger Forskningsrådet tilbyr er lotterier som er for irrasjonelle til at fornuftige og dyktige forskere bør kjøpe lodd. Forskningsrådets rutiner skaper negative kvalitetsspiraler. Og Forskningsrådets monopoltendenser hindrer fullstendige analyser og snarlige løsninger.

Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Symptomer

Det er minst tre hovedsymptomer på at noen av dagens utlysninger svikter målet om å identifisere og finansiere god forskning.

For noen søknadstyper er kvalitetssikringen og dermed Forskningsrådets rangering av søknader tvilsom – slik Inger Skjelsbæk, Stein Tønnesson, Gaute T. Einevoll og andre viser, på tvers av forskningsfelt.

I tillegg er prosessen særdeles kostbar. Mange av oss er enige i hovedpunktene i Aksel Tjoras analyse: Fordelingsprosessen tar for mye ressurser fra forskernes side, fra forskningsadministratorer og i Norges forskningsråd – ressurser som isteden burde gått til forskning.

Endelig mener mange, deriblant Benedikte Moltumyr Høgberg, at Forskningsrådet ikke ivaretar forskning om nasjonale tema, slik som deler av juridisk, samfunnsvitenskapelig og humanistisk forskning.

Hvordan kan Forskningsrådet forbedre kvalitetsrangeringen og redusere transaksjonskostnadene? Og hvis ikke de gjør det selv, hva bør vi andre gjøre?

Diagnoser: Flere ‘second opinions,’ takk

De av oss som vil forbedre forskningsfinansieringen i Norge bør tenke gjennom situasjonen fra flere sider - ikke bare fra Forskningsrådets og forskningsinstitusjonenes perspektiver. Flere observasjoner, diagnoser og råd er desto viktigere for å redusere risikoen for slagsider og blindsoner, siden Forskningsrådet har en dobbeltrolle som aktør i systemet og rådgiver til myndighetene om hvor godt systemet er og hvordan det kan bli bedre.

Jeg anbefaler å bruke litt tid på å se på systemet fra ytterligere to ståsteder:

• ‘Nedenfra’ – fra de sluttbrukerne som faktisk skal utføre samfunnsoppdraget å forske, nemlig forskerne.
• ‘Ovenfra’ - hvem er de institusjonelle aktørene innenfor forskningsarkitekturen, og hvilke insentiver har de?

Arvid Halléns gjennomgang av årsakene til problemene er verdifull, men illustrerer hvordan Forskningsrådets perspektiv er ufullstendig. Spørsmålet burde ikke bare være «hvordan man med en gitt ressursbruk, kan sikre at systemet samlet gir gode vurderinger slik at det i all hovedsak er de beste søknadene som får tilslag.»

Vi bør heve blikket fra innsiden av Forskningsrådet, og spørre

• Hvorfor dagens system reduserer Forskningsrådets tilfang av gode søknader for en del utlysninger, og kvaliteten av vurderingen av dem.
• Hvorfor Forskningsrådet ikke gjør mer for å forbedre egne rutiner, deriblant for å redusere egne og ikke minst andres kostnader.

Et forskerperspektiv

I tillegg til «noen» svake vurderinger og altfor mange søknader er det dynamiske mekanismer som gjør at tildelingsrutinene for noen av Forskningsrådets utlysninger og programmer, og store deler av EUs forskningsprogram, får et velfortjent stadig dårligere rykte blant mange forskere. Rutinene bidrar til å forverre evalueringskvaliteten og søknadskvaliteten.

Jeg råder ofte forskere som mener de trenger eksterne midler om å tenke seg om: trenger de virkelig dette?

Da må de velge omhyggelig: Hvilken institusjon kan være et godt vertskap for deres eksternfinansierte forskning? Og hvem er det lurt å søke midler fra?

Det er flere faktorer de må ta hensyn til, både positive og negative. Kall kombinasjonen av disse faktorene ‘ɸ’. Når forskere skal vurdere hvor de skal søke bør foretrekke de kildene og vertskapene som har høyere ɸ-verdi. Vektingen av de ulike faktorene kan variere mellom forskere og disipliner:

Formelen viser hvorfor vanlig kostnad-nytte vurdering ofte gjør det irrasjonelt for en del forskere ved en del forskningsinstitusjoner å søke om forskningsmidler fra enkelte kilder.

Det som taler for å søke en bestemt kilde framfor en annen – eller å la det hele være - er høyere tilslagsprosent, at egen søknad er bedre enn de andre ifølge finansieringskildens egne kriterier, at kilden har bedre evalueringskvalitet - og forventet gevinst ved tilslag.

Det som taler til direkte ugunst for å sende en søknad til en bestemt finansieringskilde, hos et bestemt vertskap, er hvor mye tidsøde det er med søknaden, gjennomføringen av prosjektet, og sluttrapporter– der lokal forskningsstøtte er viktig. Og jo bedre forskerens andre alternativer for nødvendig finansiering er, jo lavere ɸ-verdi har det å sende en søknad til denne kilden.

For å illustrere: Mange forskere i humaniora, jus og annen samfunnsvitenskap kan utføre mye god forskning uten mye eksterne midler. For dem gir det svært lav ɸ-verdi å søke midler fra finansieringskilder som har lav tilslagsprosent, med evalueringskriterier som avviker for mye fra kravene til god forskning i deres fag, og dårlig evalueringskvalitet. ɸ-verdien blir lavere dersom finansieringskilden krever en omstendelig søknads- og rapporteringsprosess, og dersom det er mye tjafs å drifte prosjektet – for eksempel dersom vertsinstitusjonen har slette rutiner for budsjettstyring, timeregistrering, eller websider. For en del forskere i noen slike fag kan hver time brukt på søknadsskriving i stedet brukes direkte til egen forskning eller veiledning. For dem er det å skrive slike søknader dyrt kjøpte lodd med svært dårlige odds.

Formelen hjelper oss å se hva som skjer når kriteriene for tilslag blir omstridt, og når det blir kjent at evalueringskvaliteten er lav hos en kilde til forskningsmidler – som flere av oss altså mener om noen prosjekttyper i Forskningsrådet. Da synker ɸ-verdien av å søke dit for forskere. Rasjonelle og gode forskere med alternative muligheter vil da velge bort å bruke verdifull tid på Forskningsrådet, — både som søkere og som fageksperter.

Dagens evalueringspraksis innen noen deler av Forskningsrådet lider av to svakheter: dårlig forskning kan for lett få urimelig høy karakter, og god forskning kan for lett bli underkjent av «fageksperter» som ikke kjenner den relevante forskningsfronten. Det er altså for mange «falske positive» og for mange «falske negative» - samtidig.

En sentral faktor er Forskningsrådets tre evalueringskriterier og hvordan de teller: forskningskvalitet; ‘impact’ – deriblant kommunikasjonsplan; og gjennomføring. Fagekspertene skal vekte de tre likt. Og for noen utlysninger (ikke f.eks. FRIPRO) foretar Forskningsrådets administrasjon en ‘relevansvurdering’ blant søknader som blir vurdert til minst karakter 5 (av 7): i hvilken grad søknaden ‘treffer’ utlysningen. Deres vurdering kan gjøre om på den faglige rangeringen av søknadene.

Forskningsrådets kvalitetsstandard tillater i prinsippet at minstekrav til metodekvalitet ofres til fordel for det som har en god formidlingsplan eller (med rette eller urette) blir vurdert som mer ‘relevant.’ Sett at en fagekspert konkluderer at prosjektet lider av så store metodesvakheter at resultatet ikke er holdbare. Da er ‘1’ den laveste karakteren eksperten kan gi: «Dårlig - Søknaden svarer ikke på kriteriet, eller den kan ikke vurderes fordi den er ufullstendig og mangler viktig informasjon.»

Men prosjektet har store vyer om potensielle virkninger og en spennende formidlingsstrategi – verd karakteren 7. Og prosjektteamet og planene er på topp – og fortjener karakteren 7. Da blir totalkarakteren 5, og det blir opp til forskningsrådets administrasjon om denne søknaden ‘treffer’ utlysningen best. Rykter om noen avslag og tilslag vitner om at slike kalkyler ikke bare er helt hypotetiske muligheter. Disse kriteriene og måten de blir brukt kan bekrefte påstanden til en fremtredende norsk samfunnsforsker, som visstnok anbefalte at Forskningsrådet istedenfor burde tildele midler på grunnlag av et ordentlig lotteri. Ikke bare ville vi spare masse transaksjonskostnader, men da ville i det minste også gode søknader ha en sjanse.

Forskere med de faglig sterkeste forskningsprosjektene må derfor vurdere om de også vil nå høyt nok opp på de andre kriteriene Forskningsrådet bruker, til at det er verd å sende en søknad til en del utlysninger. Optimister vil kanskje si at det ikke er så farlig: Dersom evalueringskvaliteten er dårlig nok har de beste forskningsprosjektene likevel en sjanse, for eksempel fordi fagekspertene ikke vil oppdage at de lovede potensielle virkninger for næringslivet er usikre. Men det er en sjanse å ta. Det er en mager trøst at oddsen ser ut til å bli bedre over tid, for Khrono-innleggene tyder på at evalueringskvaliteten synker.

Rykter om dårlig evalueringskvalitet spres, særlig når ryktet ikke kan avfeies som sure gulp fra dårlige tapere som også er dårlige forskere, men kommer fra dyktige forskere - som vi altså hører fra i Khrono. Mange av oss har dyktige forskerkolleger som har sirkulert liknende evalueringer som de Petter Bae Brandtzæg og Jacob Høigilt rapporterer om. Evalueringene vitner om åpenbar faglig inkompetanse og/eller manglende selvinnsikt i egen kompetansebegrensning hos ‘ekspertene’ Forskningsrådet og EUs vanlige forskningsprogrammer (utenom ERC) holder seg med.

Denne svikten i evalueringskvalitet er ødeleggende dersom målet er å finansiere god forskning.

Se på valget forskeren står ovenfor: Sett at vi mener at vårt prosjekt er relativt godt sammenliknet med andre søknader i bunken – til og med ut fra Forskningsrådets kriterier. Selv da – og særlig da - vil vi være bedre tjent med å søke annetsteds etter midler, der evalueringene er mer treffsikre når det gjelder å finansiere god forskning.

Finansieringskildene med dårlig evalueringsrykte får dermed tilsendt dårligere søknader: flere gode forskere sender heller søknader til andre steder, dersom de altså er nødt til å søke midler.

En liknende nivåsenking skjer deretter blant fagekspertene, slik at evalueringskvaliteten synker enda mer. Mange er selvsagt enige med Områdedirektør i Forskningsrådet Fridtjof Fossum Unander i at «gode prosesser, transparente og kvalitetssikrede vurderinger av søknader [er] en av våre viktigste oppgaver.» Mange av oss er likevel uenige i det som ser ut som hans konklusjon: «I sum mener vi at Forskningsrådet har gode systemer for å sikre at vi har eksperter med høy kompetanse.»

Hvorfor svikter ekspertvurderingene for enkelte søknadstyper i Forskningsrådet? En av flere årsaker er at det blir stadig vanskeligere for Forskningsrådet å følge Nils Petter Gleditsch’ og Stein Tønnessons gode anbefaling, å holde seg med dyktige fageksperter.

Hvorfor skal fageksperter velge å bruke tid på å evaluere for Forskningsrådet? Tenk særlig på dyktige forskere med sjelden spisskompetanse som trengs for å vurdere en del søknader – så som i fag som studerer særnorske, viktige tema med særegne metoder: deler av norsk historie, jus, språk eller litteratur. Det er få slike eksperter, og mange av dem må velge mellom å bruke noen dager på egen forskning, veiledning av egne gode studenter, eller på en eller annen forskningsdugnad. Hva gjør Forskningsrådets forespørsel attraktiv for dem?

Stadig flere relativt gode forskere velger å si nei takk til den ‘dugnaden’ Forskningsrådet inviterer til, om å vurdere mengder av søknader av variabel kvalitet – ut fra kriterier som bare i liten grad gjelder forskningskvalitet. Det er vel ikke rart at fagekspertene heller velger å bruke fritiden til egen god forskning, annen forskningsvurdering, og annet som de synes gjør livet verd å leve?

Mange av disse forskerne deltar heller i andre slike dugnader, om det er fagfellevurdering av artikler til gode tidsskrifter, eller for å vurdere andre finansieringskilders bedre og mer spennende søknader. Der kan fagekspertene slippe å oppleve at faglig sterke søknader likevel blir avslått av andre i panelet med annen fagkompetanse; de slipper at faglig svake søknader som de mener ikke fortjener tilslag likevel får midler fordi de har høy ‘relevans’ … Og andre søknadsvurderinger blir kanskje til og med bedre betalt.

Når færre gode forskere takker ja, må Forskningsrådet be de som vil hjelpe til om å bevege seg stadig lengre utenfor eget kompetanseområde og egen forskningsintegritet, slik Mariel Aguilar-Støen og Høigilt beskriver. Konsekvensen blir at kvaliteten på fagfellevurderingen synker ennå mer. Evalueringene blir da enda morsommere å sirkulere, og flere forskere betakker seg for å kjøpe lodd eller bruke tid på å vurdere søknadene. Særlig hos Forskningsrådet.

For å understreke: Det er variasjon blant Forskningsrådets ulike satsinger og senterfinansiering. Men resultatet for noen porteføljer og programmer er at den faglige kvaliteten av de beste søknadene blir dårligere, og utvelgelsen ut fra faglig kvalitet blir mindre treffsikker. Vi får en nedadgående spiral i den faglige kvaliteten av en del av forskningen Forskningsrådet finansierer. Og Forskningsrådets omdømme fortsetter - med rette - å synke blant forskere.

En innvendig mot dette kan selvsagt være at prosessen likevel sikrer samfunnsrelevant forskning, med flotte formidlingsplaner og imponerende optimisme om ‘potensiale’ - selv om forskningen kanskje har store metodesvakheter. Plassen strekker ikke til her, men jeg inviterer interesserte lesere til å begrunne og kritisere slike innvendinger og holdninger.

Et monopolperspektiv på finansieringsarkitekturen

Noen av symptomene på dårlige fordelingsrutiner krever i tillegg andre perspektiver enn forskerens for å forklares. Arvid Hallén anbefaler med rette at vi forsøker å forstå systemets arkitektur.

Hvorfor fortsetter Forskningsrådet med prosesser som har så høye kostnader for andre parter? Hvorfor gjør ikke isteden Forskningsrådet mer for å redusere de store ressursslukene for de ca 90 % av søkerne som ikke får tilslag?

Hvorfor holder vi oss egentlig med arkitektur som har så store negative eksternaliteter? Og hva kan vi endre på?

Arvid Halléns eget gode bidrag illustrerer utilsiktet behovet for å se utfordringene mer fra ett fugleperspektiv. Sett fra Forskningsrådets side er det deres egne problemer med de altfor mange søknadene som kommer i forgrunnen: søknadsbehandlingen i Forskningsrådet blir overbelastet, og det blir for mange tapere som kritiserer Forskningsrådets evalueringer.

Andre kostnader systemet skaper får mye mindre oppmerksomhet. Et av hans egne forbedringsforslag er at institusjonene bør samle søknadsressursene på færre, store søknader heller enn å spre dem på mange småsøknader. Men dette rådet reduserer ikke transaksjonskostnadene andre baler med – for summen av søknadskostnader for hver enkelt institusjon blir jo den samme.

Og det er mange andre grep Forskningsrådet tar som ser ut til å overse uheldige virkninger på andre. Forskningsrådet prioriterer større prosjekter for å redusere antall søknader de må behandle, heller enn å bruke mer midler på mindre prosjekter – som ville være tilstrekkelig for at mange forskere kunne utføre sine samfunnsoppdrag. Og Forskningsrådet endret nylig søknadsfrister for å effektivisere egne rutiner, men med såpass kort varsel at institusjoner og forskere må legge annet viktig arbeid til side. Fra resultatene forelå for søknader i desember 2020 (ofte med svært unyttige tilbakemeldinger) til søknadsfrist i februar 2021 er det 8 uker – som gir tidtrøyte til mange forskere og forskningsadministrasjonen i advents- og romjulstiden. Hvorfor skjer slikt?

Jacob Høigilt er overrasket over at lederne i Forskningsrådet ikke ser svakhetene i egne prosesser. Men det er i grunnen ikke rart at disse eksternalitetene arkitekturen skaper for andre aktører ikke bekymrer Forskningsrådet. En av flere forklaringer kan være at Forskningsrådet fungerer som en kvasi-monopolist for deler av den norske forskningsfinansieringen. Når det er få eller ingen andre som tilbyr forskningsmidler blir det enda færre insentiver hos Forskningsrådet for å legge forholdene til rette for forskning.

Uten nok konkurranse får ikke Forskningsrådet noe press for å identifisere og forsterke egne komparative fortrinn hos ‘kundene’ - i det ikke-eksisterende markedet. Kostnadene ‘kundene’ må betale blir ikke relevante. Så lenge søkerne ikke har mulighet for ‘exit’ er det ingen grunn for Forskningsrådet til å legge vekt på deres ‘voice’ – så får forsker-lojaliteten til arkitekturen, myndighetene og Forskningsrådet heller lide. Dersom denne diagnosen har noe for seg, er det spesielt uheldig at Forskningsrådet også har en sentral rolle som myndighetenes rådgiver om forskningspolitikk.

Noen resepter

Arvid Hallén viser til at (Forskningsrådsfinansierte?) «[m]ålinger har vist at det er høy tillit til Forskningsrådets arbeid, men flere muligheter til systematisk drøfting av arbeidsmåter, avveininger og veivalg vil kunne styrke tilliten ytterligere.»

Heldigvis er det flere ting vi kan gjøre utover å drøfte Forskningsrådet.

Utfordringene for oss som forskere på kortere sikt er å gjøre det beste av situasjonen: hvordan fjerne eller redusere kostnadene med søknadsskriving, og hvordan øke sannsynligheten for tilslag – fra Forskningsrådet eller fra andre kilder?

En fornuftig og rasjonell mulighet for noen av oss er altså å velge Forskningsrådet bort i den grad det er mulig slik Benedikte Moltumyr Høgberg og andre anbefaler.

Noen ville kanskje oppfordre til å boikotte Forskningsrådets forespørsler om å være fagekspert hos Forskningsrådet. Men betraktningene ovenfor tilsier at en slik koordinering ikke blir nødvendig - Forskningsrådet legger allerede godt til rette for at gode, travle forskere bør si nei takk.

• En supplerende strategi på mellomlang sikt er å prøve å forandre systemet for forskningsfinansiering i Norge, både internt i forskningsinstitusjonene og i Forskningsrådet. På lenger sikt er en mulighet å tenke på andre fordelingsinstanser som fanger opp slike eksternaliteter, slik at samfunnet ikke sløser bort fullt så mye med knappe forskningsressurser Løsningen er kanskje å øke bevilgningene, - men ikke nødvendigvis til dagens Forskningsråd, og bare dersom Forskningsrådet og andre aktører blir bedre til å holde de totale transaksjonskostnadene nede. Det er flere grep som kan fremme god forskning med lavere transaksjonskostnader. Igjen kan ɸ-formelen bidra til å identifisere forbedringsområder.
• Som Aksel Tjora, Arvid Hallén, Videnskaps-Akademiet og andre har foreslått kan mange forskningsinstitusjoner med fordel omdisponere ressursene fra søknadskriving til forskning. En utfordring er å få troverdige prosesser på institusjonsnivå som sikrer at slike forskningsmidler går til gode forskerne, heller enn renner bort i institusjonenes irrganger og labyrinter, eller fordeles etter desibel eller synlighet. Marianne Ryghaug og Tomas Moe Skjølsvold understreker betydningen av å støtte yngre, uetablerte forskere og nye problemstillinger. Et forslag, som sikkert kan forbedres, er at påviselig forskningsaktive vitenskapelig ansatte – både de faste etablerte og ikke minst yngre og midlertidige – kan få et større beløp til driftsmidler enn i dag, uten søknad. Relativt små midler kan nå langt for konferanser, samforfatterskap, idedugnader, noe datainnsamling, og mye annet. I mange – men absolutt ikke alle – fag kan vi få gjort mye slik nybrottsforskning for 70 000 – 100 000 kr i året.
• Institusjonene bør selvsagt slutte å «pushe på for å øke søknadstallet», slik Arvid Hallén og Aksel Tjora understreker. Kan vi be politikerne og Forskningsrådet om det samme? Som eksempel til advarsel: Kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen hevdet (-med dårlig tallgrunnlag levert av Forskningsrådet) at «norske humanister til nå [har] søkt lite og lyktes dårligere enn vi kunne ønske på internasjonale konkurransearenaer.» Både ministeren og statssekretær Bjørn Haugstad refererte EUs generaldirektør for forskning Robert-Jan Smits, som mistenker at forklaringen kan være at de norske støtteordningene er for generøse, og at norske forskere er så ‘fete katter’ at vi ikke gidder søke ERC.

Før myndighetene støtter slike resepter trenger vi en ‘second opinion’ og litt mer faktagrunnlag. Jeg er ikke sikker på at vi kan forvente slikt fra Forskningsrådet.

Vi bør verken akseptere påstandene om symptomene eller myndighetenes diagnoser uten videre. Om ɸ-formelen stemmer, er det mange andre grunner til at humanister nøler med ytterligere søknadsskriving. Det skyldes ikke nødvendigvis de ‘generøse’ norske støtteordningene. Humanistene – og mange andre norske forskere – er kanskje for intelligente og for forpliktet til å forske, undervise og formidle, til at de synes det er bryet verd å ta lodd i alle Forskningsrådets lotteri. Og mange forskningstemaer er viktige men såpass særnorske at internasjonale finansieringskilder verken har sakkyndige eller bør prioritere dem opp.

Uansett: i den grad vurderingene ikke simpelthen er et lotteri, men faktisk i en viss grad uttrykk for faglig kvalitet, er løsningen ikke først og fremst å sende inn flere søknader, slik ministeren har oppfordret til. Resepten er isteden å sende inn bedre søknader, slik Arvid Hallén nå framhever.

• Noen vil anbefale at forskningsinstitusjonene i tillegg bør overta noen av midlene Forskningsrådet nå bruker på søknadsbehandling. Da kunne institusjonene ta sjansen på å gi faste stillinger til flere av de som nå er midlertidig ansatt på kortsiktige Forskningsrådsmidler. Ideen er verd å vurdere, men høyrisiko. Optimismen er ubegrunnet. Nye ubundne ressurser til enkelte institusjoner i sektoren kan altfor lett renne bort i tungrodde, ineffektive interne prosesser istedenfor å finansiere nye stillinger.
• Debatten i Khrono kan tyde på at Forskningsrådet trenger mer konkurranse som fordelingsinstans for forskningsmidler. Forskningsrådets forrige direktør John-Arne Røttingen hevdet ofte at norsk forskning trenger mer reell nasjonal konkurranse. For de politikere og andre som er begeistret for konkurransemekanismen er det nærliggende å konkludere at en del av løsningen er å også konkurranseutsette Forskningsrådet. Forskningsrådet må allerede forholde seg til noe internasjonal konkurranse, og forsøker prisverdig nok å lære litt. Mange av oss er glade for slike alternative kilder enn Forskningsrådet, som er mer attraktive for forskere som mener de har gode prosjektforslag.

Men kanskje kan vi løse noen flere problemer hvis Forskningsrådet får flere norske konkurrenter. Merk at fordelene vi kan forvente ikke er avhengig av at disse konkurrentene er private. Også flere offentlige finansieringskilder kan forbedre Forskningsrådet.

Til sammenlikning førte liknende omdømmetap for EUs vanlige forskningssatsing til at EU etablerte et ‘Europeisk forskningsråd’ (ERC). ERC skulle uttrykkelig være et bedre alternativ enn annen EU-finansiert forskning - som etter hvert var blitt veldig synlig opptatt av å finansiere ‘relevant’ forskning av ymse kvalitet som kunne vise at EU var del av løsningen. ERC skulle ha to fortrinn framfor de gamle ordningene: Bedre kvalitet på forskningen som blir finansiert, og mer effektive søknads- og rapporteringsprosesser.

EU-kommissær for forskning Máire Geoghegan-Quinn hevdet at ERC ville lykkes i å finansiere forskningen av god kvalitet, selv om ERC skulle «erstatte Kafka [- prosesser] med sunn fornuft.» Foreløpig ser det ut til at hun har fått rett: ERC klarer tilsynelatende å etablere og utnytte disse komparative fortrinnene – samtidig.

ERC har mange styrker. Deriblant har det paneler som diskuterer de beste søknadene på grunnlag av mange fageksperters vurderinger, slik at sluttvurderingene deres blir mindre sprikende enn Jan-Ole Hesselberg, Ida Svege og Hans Christian Lillehagen rapporterer. Søknader blir lagt til side dersom de er under et visst bunn-nivå hva gjelder vitenskapelig kvalitet. Og fagekspertenes vurderinger blir ikke overprøvd av administrasjonen eller av politikere.

Men ERC kan ikke erstatte andre forskningskilder. Det er tvert imot en klar risiko for at forskningsdagsorden i ERC, og dermed kanskje i Norge, blir vridd bort fra forskning om rent nasjonale tema, uansett hvor viktig og god slik forskning er. Så også av den grunn kan Norge være tjent med et eget nasjonalt forskningsråd som skal finansiere god forskning, med tilsvarende fortrinn i forhold til dagens Forskningsråd. Politikerne – og Forskningsrådet – kan kanskje lære mye ved å se over landegrensene: Sverige og Danmark har i mindre grad monopol, på grunn av Riksbankens Jubileumsfond og Carlsbergfondet.

• Forskningsrådet og EUs vanlige forskningsprogram kan med fordel lære av andre finansieringskilder i tillegg til ERC som har enklere søknadsprosesser og rapporteringsrutiner. Jeg er enig med Marianne Ryghaug og Tomas Moe Skjølsvold og Arvid Hallén i at det også finnes en forskningsstimulerende del av søknadsskrivingen. Men jeg håper de er enige med meg i at andre store deler av søknadsprosessen bør forenkles og forbedres. Bare for å nevne to av altfor mange eksempler:
• Hvorfor skal Forskningsrådet ha et særegent CV-skjema hvor søkerne atter en gang må oppgi utdanning, stillinger, forskningsledelse og relevante publikasjoner? Hvorfor kan ikke Forskningsrådet i stedet akseptere ORCID, ResearcherID eller andre? Hvorfor kan ikke søkere bare ha pekere til Cristin-oppføringene sine når de finnes?
• Forskningsrådet kan ha mye å lære av andre finansieringskilder, i inn- og utland. Se på den svært effektive søknadsprosessen til Senter for grunnforskning (CAS) ved Videnskaps-akademiet, som til nå har fokusert utelukkende på den forskningsbefordrende delen av søknaden i første runde. Slik har CAS holdt søknadspeset nede, og bare økt det når det blir større sannsynlighet for tilslag. For ikke å snakke om hvor kompetente og energiske CAS-staben er. De fjerner så mye driftstjafs som mulig, og håndterer resten målrettet slik maksimalt av ressursene går til å fremme god forskning.

Forskningsrådet – og en del forskningsinstitusjoner - lærer nok noe av andre, men kan lære mye av å se grundigere på hva andre gjør, og ved å spørre forskere hva som kan forbedres. Jacob Høigilt og Petter Bae Brandtzæg og andre nevner flere gode forslag. En utfordring for Forskningsrådets ledere er å vise at de har lært nok, før myndighetene slår følge med mange forskere og konkluderer at Norge fortjener bedre.

De politikerne som foretrekker markeder og konkurranse om kunder kan vurdere fordelene med å ha flere norske forskningsråd som kan konkurrere mot Forskningsrådet på kvalitet og effektivitet. Vi forskere kan prøve å gjøre det tydeligere for Forskningsrådet, myndighetene, og våre arbeidssteder, hvordan dagens forskningsfinansiering ikke bare har uhorvelig store eksternaliteter, men også hvorfor ingen ser seg tjent med å redusere disse kostnadene – og hvorfor Forskningsrådet kanskje vil fortsette å tape kampene om å tiltrekke seg og finansiere gode forskningsprosjekter – og fageksperter.

Den konstruktive debatten i Khrono er viktig, for oss forskere, for de som ansetter oss, for Forskningsrådet, og for politiske myndigheter.

Vår felles utfordring er å finne ut hvordan Norge og ikke minst verden for øvrig kan få mer, bedre forskning. Et steg i den retningen er å sørge for at Forskningsrådet i mindre grad er del av problemet, og i større grad kan bli en del av løsningen. Symptomene, diagnoser og resepter er for viktige til å la Forskningsrådet ha monopol på svarene.