Debatt marianne ryghaug og tomas moe skjølsvold

Litt for lettvint om forskningsfinansiering fra Tjora

Professorene Marianne Ryghaug og Tomas Moe Skjølsvold føler behov for å nyansere Aksel Tjoras kritiske observasjoner om tilstanden i universitetssektoren.

Vårt fagmiljø ville antakelig ikke eksistert om vi fulgte Tjoras modell, skriver innleggsforfatterne, som i likhet med Tjora er ansatt ved NTNU.
Vårt fagmiljø ville antakelig ikke eksistert om vi fulgte Tjoras modell, skriver innleggsforfatterne, som i likhet med Tjora er ansatt ved NTNU.
Publisert

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Når vår NTNU-kollega og venn gjennom mange år, Aksel Tjora, er ute med kritiske observasjoner om tilstanden i universitetssektoren er vår ryggmargsrefleks å være enige.

Denne gangen er det imidlertid nødvendig å nyansere utsagnene han kommer med, når han på den ene siden ønsker å endre måten vi finansierer forskning her i landet, og på den andre siden ønsker å avlære det han diagnostiserer som vitenskapelig ansattes søknadshabitus. Tjora har sett seg lei på det han kaller lotteri-elementet i ekstern forskningsfinansiering, og ønsker seg en modell hvor man legger ned (deler av) forskningsrådet og heller sluser midlene direkte til universitetets faste ansatte.

Det finnes gode grunner til å kritisere både Norges forskningsråd og andre finansieringsmekanismer som ERC og Horizon 2020, og det finnes selvsagt gode grunner til ikke å sløse med dyrebar forskningstid. Vi har selv, som mange andre i sektoren, et stort antall søknader på samvittigheten – ofte med svært gode karakterer, men der det dessverre ikke alltid likevel vanker utbetalinger. Dette er tidvis frustrerende, men det er likevel flere gode grunner til å tenke mer nyansert om hvordan vi kan utvikle både finansieringssystemet og vår praksis som forskere videre.

For det første vil en modell med direkte utbetalinger kunne slå svært uheldig ut for forskningsmiljøer som ikke passer Tjoras foretrukne og disiplininterne arbeidsmodus. Vårt eget forskningsmiljø er et eksempel på dette, og liknende eksempler finnes ved universiteter som UiO, UiB, UiS for å nevne noen.

Vi har relativt få faste ansatte, blant annet fordi vi av historiske årsaker har langt færre store fag med mange studenter enn en del klassiske fag. Og vi kan legge til: innenfor dagens system som sterkt prioriterer disiplinfagene med mye undervisning har vi også få muligheter til å utvikle oss videre og voksne i særlig stor skala. Vi har likevel bygget opp et slagkraftig forskningsmiljø med internasjonalt tilsnitt i skjæringspunktet mellom humaniora og samfunnsvitenskap, ofte i inngrep med tema som energi, klima eller bærekraft, hvor vi ikke rent sjelden utgjør en kritisk motvekt til naiv teknologioptimisme eller klokketro på at markedskreftene skal kunne løse utfordringene.

Vårt fagmiljø ville antakelig ikke eksistert om vi fulgte Tjoras modell. Det samme gjelder nok flere andre gode universitetsmiljøer som ikke passer inn i de etablerte disiplinstrukturene. For oss handler søknadsarbeidet altså mye om en kollektiv innsats for å skape muligheter for unge og dyktige forskere som brenner for å bidra med forskning og kunnskapsutvikling, samt å utvikle et fagmiljø som både orienterer seg mot problemstillinger som ikke er disiplin-interne, samtidig som vi bedriver teoriutvikling på egne premisser.

Dette peker mot vårt neste poeng. Med sosiologen Niklas Luhman er det verd å minne om at mange sosiale systemer har en tendens til å reprodusere seg selv. En modell med automatiske utbetalinger til professorer vil antakelig fungere konserverende, og plassere definisjonsmakten når det gjelder hva som er sentrale problemstillinger innenfor et fagfelt på langt færre hender enn tilfellet er i dag med dagens evalueringspraksis.

Det er ikke sikkert dagens modell er den beste for å muliggjøre slike mål, men samtidig tviler vi på om lotterimodellen og modellen med avslappede professorer som fra lenestolen bruker 47% av tiden på forskning er det som skal ta oss videre.

Marianne Ryghaug og Tomas Moe Skjølsvold

Tjora frykter for den uavhengige forskningen, men syntes å mene det er mindre problematisk om stipendiater og postdoktorer er avhengig av gunsten til allmektige professorer for å fortsette sine karrierer, enn at disse må forholde seg til aktører fra utenfor universitetskorridorene. På vår side frykter vi at en slik ordning vil kunne lede i retning av en mer innadvendt samfunnsforskning, som i mindre grad engasjerer seg i problemstillinger som også resonerer utenfor egen kontordør.

For det tredje er vi ikke uten videre enige i at et søknadsløp som ikke finansieres nødvendigvis er bortkastet tid. Vi tror snarere denne måten å tenke på er et resultat av at søknadsarbeidet mange steder er et rent individuelt anliggende. Slik bør det selvfølgelig ikke være. Dersom søknadsarbeid gjøres til en mer kollektiv prosess kan den tvert imot være faglig utviklende på andre måter enn artikkel- og bokprosjekter, og ideelt sett bygger arbeid med artikler, bøker og søknader opp under hverandre: Man får brynt det rådende fagmiljøets teorier og perspektiver mot fagfeller som har andre perspektiver. Ofte utfordres man også til å arbeide både med forskere fra andre fagfelt, samt med partnere fra offentlig forvaltning og industri. Man kan velge å se på dette som en trussel mot egen faglighet og integritet, eller man kan tenke på det som en mulighet til å forstå en ny flik av verden. Går man inn i slike konstellasjoner med en kritisk grunntone som vi ofte gjør, er vår erfaring at dette som regel går helt greit, men man må datåle at verden snakker tilbake. Dette tror vi er sunt for enhver forsker.

For det fjerde mener vi at Tjoras skille mellom eksternfinansiert forskning og «de som har funnet på noe lurt» både er et kunstig og nedlatende skille uten særlig rot i virkeligheten. Tjoras erfaring fra julelunsjen hvor de eksternfinansierte hylles, mens resten ties i hjel peker mer i retning av et internt arbeidsmiljøproblem enn et problem med eksternfinansiert forskning som sådan. I gode kollegiale fagmiljøer fremheves undervisningsinnsats vel så mye som forskningsinnsatsen, og læreboka gis like mye ros som nivå-to-publikasjonen. Hvor pengene til aktivitetene kommer fra spiller en mindre rolle.

Vårt innlegg er ikke ment som en hyllest hverken til forskningsrådet eller EU – vi har nylig publisert en bok hvor kritikk av disse aktørenes finansieringsmekanismer står sentralt. For oss er imidlertid ikke poenget hvor pengene til forskningen kommer fra, men hva slags type forskning ulike finansieringsformer legger til rette for. Her ser vi store muligheter for forbedringer, som blant annet handler om å legge til rette for mer diversitet og at flere disiplinære forståelser av verden kommer til orde.

Når vi likevel er relativt store «brukere» av disse systemene handler det dypest sett om at vi som miljø ønsker å utvikle oss både ved å bryne oss mot omverden, være en del av den og være med på å bevege de store samtalene om hva slags samfunn vi lever i her hjemme og internasjonalt. Gjennom dette er vi også med på å skape flere muligheter for dyktige, yngre forskere. Det er ikke sikkert dagens modell er den beste for å muliggjøre slike mål, men samtidig tviler vi på om lotterimodellen og modellen med avslappede professorer som fra lenestolen bruker 47% av tiden på forskning er det som skal ta oss videre.

Powered by Labrador CMS