Å besvare kritikk med selvros

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

«Skuffede forskere», «tapere», «anekdotiske bevis». Hersketeknikker og ansvarsfraskrivelse trives godt sammen når Forskningsrådet avviser å gå inn på diskusjonen om sitt eget arbeid. Som etablert forsker i fast stilling føler jeg meg ikke som noen utpreget taper når avslaget fra Forskningsrådet kommer, og skuffelsen holdes godt i sjakk av kunnskapen om at tildelingsprosenten uansett er lav. Derimot er jeg ganske sint over at Forskningsrådet ikke vil innse noen helt reelle problemer.

Historien om avslaget som jeg mottok fra Forskningsrådet før jul, er temmelig lik andres. Jeg fikk en bedømmelse som a) var innbyrdes motsigende, b) inneholdt flere saksfeil og c) gav inntrykk av at de som hadde lest søknaden ikke kjente verken feltet eller metodikken. Det siste ble bekreftet da jeg sjekket panelets sammensetning. Ingen av medlemmene hadde forskningskompetanse på feltet for prosjektet.

Min og andres historier om slike bedømmelser kan avfeies som «anekdotiske». Det ligger i sakens natur at enkeltforskere ikke sitter på tallmateriale, og at historiene derfor er partikulære. Men de er ikke anekdotiske i dette ordets nedsettende dagligtalebetydning: Disse historiene er ikke uetterrettelige, rykte- eller sladderpreget. Tvert i mot representerer de konkrete erfaringer gjort av et betydelig antall høyt kvalifiserte forskere, og de kan dokumenteres.

Forskningsrådet fordeler årlig omkring 10 milliarder kroner. Det er både oppsiktsvekkende og problematisk at så store offentlige midler fordeles uten at søkerne har anke- eller klagemuligheter, uten fortløpende ekstern evaluering, og i et lukket system der Forskningsrådet kun besvarer kritikk med selvros.

På samme måte som resten av UH- og institutt-sektoren, betaler min arbeidsgiver, Universitetet i Oslo, temmelig dyrt for å være med på det årlige søknadskjøret hos Forskningsrådet. Et stort antall høyt kvalifiserte ansatte i både faglig-vitenskapelige og administrative stillinger bruker svært mange kostbare arbeidstimer på å utforme søknader.

Vi vet at tildelingsprosenten er lav, og at vi er inne på en deal som allerede i utgangspunktet er ganske dårlig. Det minste vi må kunne vente er at behandlingen av arbeidet vårt er kvalifisert, kompetent og relevant.