Fremragende avslag

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Vurderingen av søknader til Norges forskningsråd preges av en stor grad av vilkårlighet, framhever Inger Skjelsbæk, først i et mye likt og kommentert Facebook-innlegg 20. desember og senere i et intervju med Khrono 12. januar.

Hun har fått blankt avslag fra Forskningsrådet på en søknad som senere gikk gjennom i det europeiske forskningsrådet ERC. Skulle det ikke være omvendt – at det satt lengre inn å få penger fra ERC?

Responsen på Ingers innlegg tyder på at hun målbærer en frustrasjon som mange kjenner på. Denne følelsen er ikke av ny dato, og jeg kjenner meg godt igjen. Da jeg for snart 25 år siden fikk utgitt en bok i en prestisjefull samfunnsvitenskapelig serie, var jeg så sur på Forskningsrådet (dvs NAVF den gang) at jeg framhevet i etterordet at prosjektet overhodet ikke hadde fått noe støtte der.

les også

I Noreg fekk ho stryk, i EU fekk ho 19 millionar i stjernestipend

Inger Skjelsbæks og min felles kollega Stein Tønnesson har også, i en lengre kommentar på Facebook, dokumentert et avslag som ser ut til å være gitt på tvilsomme premisser. Han mener at han ble bortdømt fordi han var historiker. Deler av kommentaren til hans prosjekt (jeg iler til med å si at jeg ikke har lest prosjektsøknaden) tyder på at det kan være en viktig del av forklaringen. På meg virker det likevel mer sannsynlig at han ble felt av en eller flere konsulenter som enten manglet tilstrekkelig kompetanse eller som ikke tok oppgaven alvorlig.

Mens jeg selv var aktiv på dette området (både som søker og medlem av bedømmelseskomiteer), hadde jeg en liten sidehobby med å se på publikasjonslisten til medlemmer av slike utvalg. Det var ikke så sjelden at jeg kom til at flere som var satt til å vurdere søknader eller stillingskandidater, framsto som mindre faglig kompetente enn en stor andel av dem de skulle vurdere.

Spesielt meningsløst blir dette når noen skal vurdere prosjekter som ikke er temabelagt, men rett og slett skal bidra til fremragende forskning (excellence). Nærmere dokumentasjon av dette blir vanskelig uten å identifisere personer, og det har jeg ikke lyst til å gjøre. Godt da at det er mulig, slik Inger gjorde, å søke ERC, hvor kvaliteten av forskningen er viktigere enn alle slags tematiske og andre sidehensyn. Kan det rett og slett være slik at den høyere konkurransen om ERC-prosjektene går sammen med at det også er høyere standard på konsulentene?

Å suspendere kravet om at forskningen skal være fremragende, eller gi det et friår, slik Skjelsbæk antyder i intervjuet med Khrono, vil neppe bedre situasjonen. Vi ønsker oss f.eks. ikke tilbake til et system hvor det først og fremst gjelder å ‘kjenne noen’. Da har jeg mer tro på å skjerpe kravene til dem som bedømmer prosjektene og gjerne også ta mer hensyn til hva søkeren har oppnådd av resultater og publikasjoner i tidligere prosjekter.

En prosjektleder med lang fartstid i forskningen, men lav aktivitet i fagfellebedømte publiseringskanaler, framstår ikke i mine øyne som troverdig når han eller hun i en søknad lover x artikler i førsterangs tidsskrifter. En konsulent som selv har solid publisering, vil antakelig lettere se dette poenget.

Det kan selvsagt være at Norges forskningsråd og tilsvarende organisasjoner har skjerpet sin praksis mht utvalget av konsulenter i de senere år. Men det ville være interessant å få dette nærmere undersøkt på uavhengig grunnlag.

*

Nils Petter Gleditsch er forsker ved Institutt for fredsforskning, professor emeritus ved NTNU og ble tildelt Norges forskningsråds pris for fremragende forskning i 2009.