Det som driver oss fra hverandre

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

H.C. Andersens fortelling om én fjær som ble til fem høns handler om hvordan en enkel hendelse forandrer karakter ved å bli gjenfortalt, fra den ene høna til den neste, slik at historien etter noen ledd har utviklet seg til å handle om noe helt annet. Debatten om hva det vil si å ta på seg rollen som offentlig intellektuell er en slik historie.

Siden det var jeg som felte den første fjæra og dermed «startet debatten» (jf. «Dette er saken») ved å bli intervjuet av Khrono, vil jeg gjerne komme med noen betraktninger i fire punkter om hvordan det hele kunne ende opp som fem selvribbede høns.

Punkt én: Journalistikk er en sjanger, og et intervju er en samtale

At journalistikk er en sjanger med flere undersjangere, kan være greit å huske på når man leser intervjuet som startet det hele. Jeg hadde altså holdt et foredrag, og ble spurt om å gi et intervju, noe jeg gjerne gjorde. Jeg syns journalisten fikk mye ut av vår samtale, og enda mer ved å klippe inn momenter fra foredraget.

les også

Ønsker flere akademikere som tør å være upopulære

Men siden intervju jo faktisk er en samtale (inter view) som redigeres og vinkles i etterkant, er det ikke slik at alle utspill kommer fra meg. Blant annet ble vi sammen enige om hvem som kan tjene som eksempler på intellektuelle i dag. Når det i ingressen står at Ingerid Straume «ønsker at flere akademikere skal påta seg rollen som offentlig intellektuell» så er dette Khronos ord, ikke mine. Hadde jeg visst at det jeg gjorde var å starte en debatt, ville jeg nok bedt om en annen formulering.

Merkelig nok er det journalisten Eva Grinde (Dagens Næringsliv 2. oktober) som har gått lengst i å tolke intervjuet som en enetale. I sin iver etter å dele ut karakteristikker, påstår hun at debatten er preget av «jamring», at jeg er så bekymret at «støvskyen står til værs», og så videre. «Universitetsansatte er ikke så unike som de engang var», skriver hun, og siterer Helene Uri på at for oss er misunnelsen sterkere enn kjønnsdriften.

Dette er jo et festlig utsagn, men vent – det var jo den norske folkesjela som var preget av slik misunnelse ifølge Aksel Sandemose. Grindes utfall mot akademikere blir dermed et ekko av jantelovens «dere skal ikke tro dere er noe», og i hvert fall ikke tro at dere er «bedre enn oss».

Punkt to: «Det er oss – men vi er ikke sånn!»

I boka Er mor død sammenfatter Vigdis Hjorths hva det vil si å hevde at man er framstilt i skjønnlitterær litteratur, og samtidig påberope seg å være galt framstilt: «Er de så nærsynte og selvopptatte at de bare leser seg selv inn og samtidig mener å være avbildet på en uriktig måte, det er oss, men vi er ikke sånn!».

I debatten om hva det vil si å være offentlig intellektuell, er det flere som framstår som både sinte og fornærmete. Igjen var opphavet et intervju, der forsker Cecilie Hellestveit snakket om «internasjonalisering» av akademia.

les også

Mener forskere som stikker seg fram blir uglesett

Det hele toppet seg da en ansatt rektor (Curt Rice) krevde offentlig beklagelse og sensur før han fant det best å legge seg helt flat. Siden jeg ikke er i sosiale medier, er det sikkert mye jeg har gått glipp av her.

Klokere stemmer, som Anine Kjerulf og Arve Hjelseth, har tatt til orde for at man ikke trenger å føle seg truffet over utsagn som retter seg mot en systemisk trend eller et helt felt. Selv tror jeg reaksjonene kunne sett annerledes ut dersom man hadde snakket om mobilitet, konkurranse og prekariat i stedet for internasjonalisering.

Mobilitet i akademia er blant EUs og globaliseringens imperativer, og rammer åpenbart på en slik måte at enkeltpersoner ikke gis mulighet til å slå røtter i et samfunn. Det handler altså ikke om «utlendinger» som sådan.

Punkt tre: Glidninger og feillesninger

I løpet av de to-tre ukene debatten har løpt, har den gjennomgått en rekke glidninger som er en hønsefortelling verdig. Det har handlet om forskningsformidling, om belønningssystemer (skal formidling telles og belønnes?), om ytringsrett/plikt, om hvorvidt utlendinger tar ansvar for norske forhold og om hvor spesielle universitetsansatte tror de er (Grinde). Det har også handlet om hva som gir mest prestisje og hvorvidt akademikere bør være mer eller mindre i mediene (Tore Wig i Morgenbladet).

Det er kanskje medienes logikk å ikke ville fastholde et resonnement? Men kanskje ser vi også hvordan logikken fra sosiale medier driver lesningen inn mot å oppfatte utsagn som enten anklager eller støtte til sin egen gruppe.

I debatten har jeg blitt gjengitt på at jeg ønsker at flere forskere skal formidle, at universitetene bør ha insentiver for å delta i offentligheten og for å hevde at «norske akademikere er lite aktive i samfunnsdebatten».

Ingen av disse tingene mener jeg. Det kan se ut til at denne formen for å debattere ikke innbyr til skikkelig lesning av hverandre. Og da er vi over i det som hele tiden har vært mitt hovedpoeng: det handler ikke om oss selv.

Punkt fire: Det handler ikke om hvem som er de intellektuelle

Akademikere er ikke bedre enn andre (Grinde), og den norske offentligheten trenger ikke mer synsing (Wig). Men det er likevel noe spesielt ved akademia, noe som knytter nyankomne studenter til en større historie, nemlig dét Kenneth Burke har kalt «den uendelige samtalen». Selv kunne jeg ikke tenkt eller skrevet det jeg gjør hvis jeg ikke selv har lest og hørt en lang rekke tenkere og fått tilgang til begreper som kan brukes på nye situasjoner og nye måter.

Denne samtalen kan sammenlignes med det som i antikken kaltes polis: den staten som vi har felles ansvar for. Det handler om hva som er viktig for et samfunn: hva vi har felles, hva som kjennetegner gyldige/gode versus dårlige resonnementer, altså om politikk og grunnlagsspørsmål. En slik uendelig samtale opprettholdes ikke av seg selv, men krever institusjonelle vilkår og oppmerksomhet.

I dag er det mye aktivitet, og mange aktører som bidrar til å ødelegge samfunnets samtale med seg selv. Lena Lindgrens bok Ekko – et essay om algoritmer og begjær (2021) er et godt inntak til å forstå hvordan dette går for seg.

Nyeste artikler

Audun Øfsti (1938 - 2024)

21. november 2024 - 15:05

Forskjellen må utgjøre en forskjell

21. november 2024 - 14:31

NTNU stenger populær fritidsbolig for utleie. — Veldig lei meg

21. november 2024 - 12:51

Første gang dette århundret om alle godkjennes. Og slik ser det ut til å bli

21. november 2024 - 10:58

29 unge og lovende forskere får ekstra privilegier

21. november 2024 - 10:00

Mest lest

Sjokkmåling: Nær dobling for Frp blant studenter

20. november 2024 - 06:52

Kvinner skjuler hvor tøft de har det på jobb etter sykdom. — Jeg lukket døra på kontoret og gråt

17. november 2024 - 19:16

Khronos lesere med 37 forslag til Årets navn i akademia 2024

16. november 2024 - 08:13

Instituttet sier opp folk, nå slutter instituttleder og får ny jobb utenfor NTNU

15. november 2024 - 11:58

1107 årsverk visket bort i akademia i 2024

18. november 2024 - 06:47

Konklusjonen er også begynnelsen til det hele; selve grunnen til at jeg trakk fram den intellektuelle posisjonen (som jeg nå vil kalle det). Det handlet aldri om «de intellektuelle» i seg selv, men om muligheten til å føre lengre resonnementer – i bøker.

les også

Fra det moderne Norges åndsliv

I et forsøk på å forstå min egen virksomhet som forfatter av bøker som ikke er forskning, og heller ikke synsing, fant jeg inspirasjon i en kommentar av Gunnar Aakvaag der han etterlyste en type bøker som han kalte «teori». Det var som et alternativ til Aakvaag at jeg uttalte meg om den offentlig intellektuelle posisjonen. Det jeg savnet, var ikke personer som kan tenke, men muligheten til å utgi bøker der det foregår en tenkning.

Mange har skrevet til meg etter intervjuet. En skrev:

«Mange av oss lengter etter å være intellektuelle, det var jo derfor vi kom, men vi spises opp av tellekanter, digitalisering (som ofte er mer u-effektiviserende enn effektiviserende) og en viss redsel for ledelsen. Vi ser jo hvordan det går med de som opponerer».

Jeg tolker debatten som at det faktisk er behov for bøker, foredrag og diskusjoner som verken er forskning, forskningsformidling, eller synsing. Prekariatet, opprettholdt ved midlertidighet, konkurranse og målinger, gjør at mange savner å kunne ta del i lengre resonnementer om gyldighet, om å se helheten, hva vi driver med og hva som driver oss (fra hverandre). Og hvis ikke en konge har falt før dette er over (Curt Rice), skal vi kanskje være glade alle sammen.

Ingerid Straume, er førstebibliotekar ved Universitetsbiblitoteket (Universitetet i Oslo) og faglitterær forfatter.

Følg flere debatter på Khronos debattside

Les også:

Kommentar ● Tove Lie

En beklagelse fra Rice var helt på sin plass

utenlandske forskere

Bør ikke stille spørsmål ved inter­­nasjonalisering