Fra det moderne Norges åndsliv

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Alt var bedre før i tiden. Sist jeg hisset meg opp over dette, var i forbindelse med en anklage om dagens studenter som konforme og lite engasjerte. Nå er det et underskudd av intellektuelle i dagens norske offentlighet som postuleres. De intellektuelle var både flere og bedre før i tiden (og det står også dårlig til i forhold til land vi liker å sammenlikne oss med).

Elendighetsbeskrivelsen i Khrono 19., 24. og 26. september virker løst fundert. Det er påstander og anekdoter, og jeg tar meg stadig i å lete etter journalistens kritiske spørsmål. Her heies intervjuobjektene fram fra den ene generaliseringen til den neste. And make no mistake, det står dårlig til. Idealet er blitt å publisere, ikke å bli lest. Utenlandske forskere i norsk akademia hverken kjenner det norske samfunnet eller ønsker å ta del i det. Politikere må dyrke sin eventuelle bibliofili og frankofili i skjul (og likevel er Jonas Gahr Støre vår neste statsminister).

les også

Ønsker flere akademikere som tør å være upopulære

Kanskje har noen av beskrivelsene noe for seg, kanskje ikke. Det er umulig å vite fra det som presenteres. Uansett faktisk tilstand, akademia kan selvfølgelig alltid bidra mer og bedre i samfunnet enn det vi gjør. (Et bidrag kan være å slutte med generaliseringer av nåtiden basert på en anekdotisk fortid.) Min ryggmargsrefleks i møte med alt-var-bedre-før-i-tiden, er at ting stort sett går framover.

LES VIDERE ETTER ANNONSEN

FÅ NYHETER PÅ MOBILEN
Last ned Khrono-appen!

Onkel Lauritz kom tilbake. Ingerid Straume fra UiO setter Norge på siste halvdel av 1800-tallet som et ideal for et informert folkestyre. I tillegg slås det fast at de fleste i dag «identifiserer seg mer som forbrukere» og ikke «som borgere med ansvar for folkestyret». Men med mindre en reduserer den informerte offentlighet til noe som angår en historisk elite – borgerskapet og en engere krets fra Det Kongelige Frederiks Universitet – henger ikke dette på greip. Dagens norske samfunn er åpenbart mer opplyst og mer folkestyrt enn 1800-tallets.

Det er som om det hviler et ønske om forutsigbarhet og spilleregler fra en tid før internett over det hele. Men det er ikke åpenbart at kronikker er akademikerens mest innflytelsesrike tilgang til folks bevissthet og den offentlige samtale anno 2021.

Vår lokale jussprofessor med roperten, @HFMarthinussen, når nok breiere ut i samfunnet med sin utvetydige twittring om rusreform og annet enn mang en kronikkforfatter. Internasjonalt er Ciceros @Peters_Glen toneangivende på konsekvenser av klimagassutslipp og tilhørende klimapolitikk via Twitter.

Det står i avisen. Men hvis vi likevel holder oss til det tradisjonelle, kronikker eller tilsvarende, hvor dårlig står det egentlig til? Jeg sitter her med lørdagens DN – det er gjerne ikke noe organ for folk flest, men det er hevet over tvil at avisen når sentrale beslutningstakere; her skriver Viktor Norman om universell utforming, og Espen Sirnes, UiT, om kraftkabler til utlandet og kraftbransjens troverdighet. Og begge med klare og kritiske råd til våre styresmakter.

Om en åpner DN en tilfeldig dag i uken, vil en finne en kritisk debattarena med stor samfunns- og politikkrelevans båret fram av akademia. Og i forlengelsen av dette, en sentral premissleverandør for medienes nylige valgdekning, var UiBs Norsk medborgerpanel som tok velger-pulsen på valgkampens sentrale tema. Professoren bak panelet, Elisabeth Ivarsflaten, og kolleger som Anne Lise Fimreite, er sterkt til stede i offentligheten med analyser av og innsikter i folks holdninger og hvordan disse reflekteres i samfunnet, for eksempel ved valg.

Jeg publiserer, altså er jeg. Dette bringer meg til den neste og kanskje mest urimelige påstanden som kan leses ut av Khronos artikler: den publiserende forsker som fraværende intellektuell. Dette faller på sin egen urimelighet, jf. overnevnte statsvitere.

Professorene Grue og Vetlesen som fremheves spesielt i Khrono som intellektuelle (tilsynelatende i et intetsigende hav av forskere hvis publisering «dreier seg egentlig bare om å få seg en fast jobb»), er så vidt jeg vet også sentrale og godt publiserende forskere innenfor sine respektive fagfelt.

Og angående den publiserende forsker som kun tilstedeværende i egen boble. Det virker som om både elendighetsbeskrivelsen og idealet for intellektuell virksomhet, har en fullstendig blindsone for naturvitere.

Det er vel få ting som har hatt større gjenklang i samfunn, samfunnsdebatt og politikk de siste tiårene enn den kunnskapen som omhyggelig er blitt sammenstilt av for eksempel FNs klimapanel og nå i økende grad den kritiske kunnskapen knyttet til vår forvaltning av natur og ressursgrunnlag generelt.

I dette har akademia – både natur- og samfunnsvitere – vært ledende. Gjennom egen forskning og personlig engasjement; i vekselvirkning med sine studenter, i sammenstillingen av kunnskap for beslutningstakere, og i det offentlige ordskiftet. Hessen og Vetlesen, absolutt. Men listen over toneangivende stemmer er mye lengre, for eksempel Helge Drange, Geir Wing Gabrielsen, Grete Hovelsrud, Eystein Jansen, Kikki Kleiven, Cecilie Maurtizen, Karen O’Brien, Glen Peters, Bjørn Samseth, Anne Sverdrup-Thygeson, Vigdis Vandvik.

Vi er samfunnet. Ingerid Straume tangerer dog i sin virkelighetsbeskrivelse noe jeg vil tro vi er ganske enige om, verdien av læreren i dialog med sine studenter. Og mer generelt, verdien og innflytelsen av akademia som en stadig større del av samfunnet. Omtrent en tredjedel av Norges befolkning har nå høyere utdanning. Vi er en kontinuerlig del av samfunnsutviklingen gjennom dette vårt eksistensgrunnlag. Det er gjerne selvsagt, men det synes likevel glemt når akademias sørgelige tilstand og manglede tilstedeværelse er tema.

les også

Provosert og fornærmet av påstander om utenlandske forskere

Jeg leser i siste ukes klagesang i Khrono først og fremst en sentimentalitet over at dagens offentlighet ikke er gårsdagens. Dagens befolkning er både bedre utdannet og mindre autoritetstro. NRK er ikke lengre vårt alles felles referansegrunnlag. Francis Bull kåserte dresskledd til folket via statskanalen på 60-tallet. Sofie Høgestøl og Anine Kierulf er på Twitter. De er alle intellektuelle i sin samtid. Jeg tror en kommer mye lengre i forståelsen av akademias styrker og svakheter med et slikt utgangspunkt.