ytringskultur i akademia

Anine Kierulf vil ha mer innestemme i debatten

Curt Rice fikk hard kritikk da han ba Cecilie Hellestveit beklage.
— Jeg syns det er en stor fordel at folk sier hva de mener, sier ytringsfrihetsekspert Anine Kierulf.

— Det er problematisk hvis samfunnet går glipp av kunnskapsbaserte ytringer som tilfredsstiller noen saklighetskrav, sier førsteamanuensis ved Institutt for offentlig rett, Universitetet i Oslo, Anine Kierulf.
— Det er problematisk hvis samfunnet går glipp av kunnskapsbaserte ytringer som tilfredsstiller noen saklighetskrav, sier førsteamanuensis ved Institutt for offentlig rett, Universitetet i Oslo, Anine Kierulf.
Publisert

— Hvis det er noe det ikke er for mye av om dagen er det nyanser, innestemme og forsøk på å forstå motparten i beste mening. Det er noe vi alle kan bli bedre på, sier Anine Kierulf etter den siste ukens debatt om offentlige intellektuelle, internasjonalisering og hva man skal få lov å ytre seg om.

Fakta

Dette er saken

Khrono har i flere saker satt søkelys på akademikeres rolle i samfunnsdebatten. Etter at forsker Cecilie Hellestveit tok opp utenlandske forskeres rolle i norske fagmiljø, har debatten gått i retning av internasjonalisering.

Kierulf er førsteamanuensis ved Institutt for offentlig rett ved Universitetet i Oslo (UiO) og ekspert på ytringsfrihet. Hun er også leder for den nyopprettede Ekspertgruppen for akademisk ytringsfrihet.

Temperaturen har vært høy på sosiale medier — særlig etter at forsker Cecilie Hellestveit tok opp utenlandske forskeres rolle i norske fagmiljø i et intervju med Khrono.

Elfenbensnasjonalisme, nonsens, fremmedfrykt, fornærmende, splittende, elitistisk og skadelig for norsk akademia, er bare noen av begrepene som haglet mot den kjente statsviteren og juristen i etterkant av utspillet.

Saken kulminerte da rektor ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet, Curt Rice gikk ut og ba henne beklage utsagnene. Til slutt endte Rice selv opp med å beklage.

— Fordel at folk sier hva de mener

«I demokratiets navn må det være tillatt også for utenlandske forskere, selv rektorer, til enhver tid å gi uttrykk for den forvirring som hersker i deres hode.» skrev Anine Kierulf på Twitter etter Rices utspill. Hun parafraserte her tidligere stortingsrepresentant og sjefredaktør i Morgenbladet, Carl Joachim Hambro.

Kierulf mener ikke nødvendigvis det var feil av Rice å svare ærlig:

— Jeg syns det er en stor fordel at folk sier hva de mener. Da skjønner man mer av hvem de er, sier hun.

Samtidig mener hun at som leder i akademia har man et særlig ansvar for å bidra til at ytringsrommet er så stort og fritt som mulig.

— Rice mente at Hellestveit burde basert utsagnene sine på forskning. Hva tenker du om det?

— Jeg er interessert i hva slags forskning han baserer det utsagnet på, sier hun.

Forskere må trenes opp i ytringsfrihet

Rektor ved Høgskulen i Volda, Johann Roppen har antydet at Curt Rice sitt utspill kan bidra til at ansatte vegrer seg fra å delta i samfunnsdebatten. Hvis det er tilfelle trengs det bedre innføring i hvorfor de har akademisk ytringsfrihet og hvorfor det er viktig at de bruker den, mener Kierulf.

— Som vitenskapelig ansatt har man et individuelt ansvar til å utøve sivilt mot, men det er definitivt også et institusjonsansvar å trene folk opp, både i hvordan dette bør gjøres og hvorfor det er viktig. Det må også finnes et godt og trygt støtteapparat for dem som blir utsatt for stormer i offentligheten.

Kierulf er enig med Ingerid Straume, som startet debatten ved å oppfordre flere akademikere til å tørre å være upopulære.

Ikke alle er enige i at dette er en utfordring. Professor i statsvitenskap ved Universitetet i Oslo, Tore Wiig, skriver i denne ukens Morgenbladet at «Belønningen av forskningsformidling i norsk akademia er tilstrekkelig» og at «tilfanget av offentlige intellektuelle akademikere er helt passe».

LES VIDERE ETTER ANNONSEN

FÅ NYHETER PÅ MOBILEN
Last ned Khrono-appen!

Download on the App Store Tilgjengelig på Google Play

— Min fornemmelse er at flere strukturelle og individuelle forhold bidrar til at mange akademikere driver lite med formidling i Norge. Dette er en av grunnene til at ekspertgruppen ble satt ned, fordi samfunnet taper på fravær av kunnskapsrike, offentlige stemmer, sier hun.

— Er du enig i at som forsker kan det nærmest være skadelig å ha mye formidling på CV-en, og at man lett blir uglesett?

— Formidling og offentlig debatt krever mot, tar tid og kan være upopulært. Om det ikke er direkte skadelig, er det i hvert fall fullt mulig å komme opp og fram i akademia uten å ha det på CV-en.

En spesiell, fri rolle

Kierulf viser til undersøkelsen fra Institutt for samfunnsforskning (ISF) som kom tidligere i år. Den underbygger at det er utfordrende for forskere å delta i offentligheten.

— Det mange bekymrer seg for, er at andre akademikere vil hakke på en, og at man blir ansett som lettvekter eller en som stikker seg fram. Men også den rungende taushet mange blir møtt med, kan være ubehagelig. En snakker ut i et tomt rom, og ingen kolleger mener noe som helst. Dét har i hvert fall Cecilie Hellestveit unngått, sier Kierulf.

Undersøkelsen fra ISF viser blant annet at 47 prosent av forskerne i Norge lar være å formidle forskningsfunn i offentligheten.

— Om det er verre for akademikere enn for andre offentlige ansatte er ikke godt å si, men akademikere har en spesiell rolle som frie, kritiske kunnskapsforvaltere, sier hun.

Er ikke alltid et ideal

Dersom akademikere er på linje med resten av samfunnet medfører det uansett noen tilleggsutfordringer, ifølge Kierulf.

— Det er problematisk hvis samfunnet går glipp av kunnskapsbaserte ytringer som tilfredsstiller noen saklighetskrav. Man får riktignok ikke alltid inntrykk av at Arne Næss' saklighetslære preger akademiske ytringer, verken internt på instituttene eller utad, men vi har i alle fall forutsetninger for å forstå betydningen av dem, og strekke oss etter det idealet.

— Hva syns du om debattkulturen i akademia, sammenlignet med resten av samfunnet?

— Jeg har inntrykk av at den kan være så ymse flere steder, og i flere tider. Polemikk er ikke et nytt fenomen. Det har akademikere alltid holdt på med. Vi lever jo til dels av å eksponere svakheter i rådende resonnementer og antakelser. Skarpe ordvekslinger kan også vekke oss og virke befordrende. Det er ikke noe fasitsvar på hvordan debatten bør være, sier hun.

— Hva tenker du om at Cecilie Hellestveits uttalelser om utenlandske forskere vakte så sterke reaksjoner? På en måte gjorde hun jo det Ingerid Straume etterlyste — turte å være litt upopulær.

— Dette illustrerer kanskje at vi først og fremst er mennesker uansett hvor velutdannede vi blir, og primært reagerer med følelser. Skal vi tro Hume, sitter vel rasjonaliteten i beste fall i baksetet. Det blir en slags ironi i at noen av motreaksjonene så til de grader bekrefter en del av de utfordringene hun skisserer som hindre for at akademikere deltar i det offentlige ordskiftet.

— Jeg mener ikke å bagatellisere engasjementet og motargumentene som har kommet. Hun kom med en generaliserende og litt spisset påstand. Men også slike utsagn kan ha en kjerne av viktighet. Den går man lett glipp av hvis man fokuserer på den kjipeste mulige forståelsen av dem. Men det er vanskelig å tolke hverandre velvillig — ikke bare for valgvinnerne «folk flest», men også for oss akademikere.

Powered by Labrador CMS