Kommentar Tove Lie

En beklagelse fra Rice var helt på sin plass

Rektorer skal ikke redigere aviser. Og ikke sensurere forskere.

Det er en stund siden jeg sluttet med å la meg provosere av Curt Rice, skriver Khrono-redaktør Tove Lie. Rice blir fortsatt provosert over saker i Khrono, og nå har han beklaget. Her er de to under Fagpressedagen i 2016, der tema var nettopp redaktør- vs rektorrollen. .
Publisert Oppdatert

NMBU-rektor Curt Rice la seg flat i dag, og beklager uttalelsene sine både overfor forsker Cecilie Hellestveit og Khrono. Det var helt på sin plass.

På lik linje med at forskere ved landets universiteter og høgskoler har sin uavhengighet og akademiske frihet til å forske på hva de vil, og ikke minst mene hva de vil, har også redaktørstyrte medier sin redaksjonelle frihet til å gjøre det samme. Det vil si å ta opp kontroversielle og upopulære temaer, peke på og avsløre kritikkverdige forhold og forme avisens meninger. Og det er redaktøren - og ingen andre - som er ansvarlige for innholdet i avisen.

Khrono er en slik redaksjonelt uavhengig avis. Forskeres akademiske frihet er lovfestet i universitets- og høyskoleloven §1-5. Redaktørers redaksjonelle frihet er lovfestet gjennom Medieansvarsloven som trådte i kraft i mai 2020. Sånn, bare for å ha det formelle på plass:

«Redaktøren skal innenfor rammen av mediets grunnsyn og formål lede den redaksjonelle virksomheten og ta avgjørelser i redaksjonelle spørsmål. Utgiver, eier eller øvrig selskapsledelse kan ikke instruere eller overprøve redaktøren i redaksjonelle spørsmål, og kan heller ikke kreve å få gjøre seg kjent med skrift, tekst eller bilde, eller høre eller se programmateriale, før det blir gjort allment tilgjengelig» heter det blant annet i lovteksten om redaksjonell frihet.

Det er gode grunner til at det er redaktører og ikke rektorer, for eksempel, som skal redigere mediene, eller bestemme hva forskerne skal forske på eller kunne uttale seg om offentlig.

En avis som Khrono, som nå er finansiert av elleve ulike universiteter og høgskoler, er helt avhengig av å ha den redaksjonelle friheten for å ha legitimitet og troverdighet som det seriøse mediet vi er, og som eierne våre gjennom sin samarbeidsavtale mener vi skal være.

Khrono, som nisjemedium og landets kunnskapsavis, har også en ekstra redaksjonell utfordring, som de fleste andre aviser ikke har, nemlig at vi skal lage kritisk journalistikk på virksomheten til våre eiere. Det kan være en krevende øvelse, både for eiere og avis. Men desto viktigere er det at alle parter respekterer kjørereglene og forstår hva redaksjonell frihet betyr i praksis. Og, selvfølgelig, at det er en redaktør som forvalter det redaksjonelle ansvaret med vett og forstand.

Jeg lar meg fortsatt forundre over hvor tungt Rice har for å forstå hva de grunnleggende demokratiske verdiene som ytringsfrihet, redaksjonell frihet/pressefrihet og akademisk frihet betyr i praksis.

Tove Lie, redaktør i Khrono

Rektor Curt Rice representerer ikke lenger noen av eierinstitusjonene i Khrono etter at han meldte overgang fra OsloMet til Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU) 1. august i år. Men han har i seks år sittet på toppen av det universitetet (tidligere høgskolen) som i 2013 opprettet Khrono, og han har vært en god bidragsyte, som har lagt til rette for Khronos vekst og utvikling til det som i dag teller en redaksjon på 17 ansatte og som, ubeskjedent sagt, er blitt et lite medieeventyr som ikke så mange trodde på for åtte år siden. OsloMet var, inntil Universitetet i Bergen meldte seg på eiersiden, i flere år den eneste, og fra 2019 en av de to største eierne av avisen.

Rice har ofte latt seg provosere av saker i Khrono, saker han ikke har likt eller som han har sterke meninger om. Og han har ikke lagt skjul på det, blant annet i sine twittermeldinger, der han har ment at avisen driver med clickbait, og at vi lager Se og Hør-saker, for eksempel.

Denne uka lot han seg atter en gang provosere over en sak i Khrono. Det var et intervju med flere og en av dem forsker og folkerettsekspert Cecilie Hellestveit, der hun blant annet advarte mot det hun mener er en uheldig bivirkning av internasjonaliseringen i akademia: Flere sentrale fagdisipliner er nå så dominert av utenlandske forskere at norske fagtradisjoner, rekruttering og interesser står i fare for å bli underminert, ifølge Hellestveit.

Onsdag gikk rektoren ut i et intervju i Khrono og mente at Hellestveit burde beklage uttalelsene sine. Han antydet at forskeren langt på vei burde beskyttes mot seg selv, og at medier ikke burde sitere henne. Begrunnelsen var at hun kom med anekdotiske og ikke forskningsbaserte uttalelser.

Khronos sak har skapt sterke reaksjoner, også fra utenlandske akademikere og andre, mot Hellestveits uttalelser om utlendinger i akademia. Men også Curt Rices krav om at Hellestveit burde beklage, og at Khrono ikke burde slippe henne til orde, har skapt storm.

Aftenposten skrev blant annet på lederplass om «hodeløs stempling av Hellestveit» og heldigvis, vil jeg si, var det ikke mye støtte å få fra flere av rektorkollegene hans heller. Medieprofessor og rektor ved Høgskolen i Volda mente blant annet at rektorens uttalelser minnet om «ren hersketeknikk», og rektor ved Universitetet i Oslo, Svein Stølen, tvitret torsdag at han tok «rektordissens» i saken.

Også sosiale medier har gått varme. Det er flust med tråder der den ferske NMBU-rektoren blir kritisert for sin manglende respekt for ytringsfrihet og pressefrihet, og det noen oppfatter som krav om sensur, men også flere som gir ham støtte.

Fredag denne uka gjorde Rice omsider det eneste riktige: Han beklaget og la seg flat. I et innlegg, først publisert i Aftenposten, beklaget han både overfor Hellestveit og Khrono - og begge deler var helt på sin plass.

«... i intervjuet med journalisten i Khrono tillot jeg meg også å stille spørsmål ved Khronos rolle i dette. Min lettvinthet var at jeg antydet at Hellestveit ikke nødvendigvis burde komme til orde med slike utspill. Det sa jeg i et frustrert øyeblikk, og det er ikke holdninger som jeg kan stå for. Det er ikke noe jeg mener. Hellestveit og alle andre forskere skal selvsagt komme til orde – uten at noen skal bestemme hvordan. Det var uklokt sagt av meg, og jeg beklager det» skriver Rice. Og for ordens skyld kan vi legge til at uttalelsene hans i Khrono ble sendt til såkalt sitatsjekk hos rektoren og kom tilbake uten vesentlige innholdsendringer.

Han skriver videre i sin beklagelse at han «respekterer og støtter medienes uavhengige rolle i å formidle debatter på den måten de vurderer som riktigst og viktigst». Og han innrømmer at Hellestveits uttalelser i Khrono «engasjerte og provoserte» ham.

Det er en stund siden jeg personlig sluttet med å la meg provosere av Curt Rice, men jeg lar meg fortsatt forundre over hvor tungt Rice har for å forstå hva de grunnleggende demokratiske verdiene som ytringsfrihet, redaksjonell frihet/pressefrihet og akademisk frihet betyr i praksis. Dette er universelle - og internasjonale - begreper, og de burde sitte i ryggmargen til en høyt utdannet professor som attpåtil nå er universitetsrektor på sjuende året.

Begrepene redaksjonell frihet og akademisk frihet har kan hende en noe ulik valør i enkelte land, men 59 år gamle Rice har nå bodd, om ikke lenger, så i hvert fall like lenge i Norge som han har bodd i USA, og han burde kjenne betydningen og praktiseringen av disse essensielle frihetene her hjemme.

Jeg har hatt mange diskusjoner og samtaler om nettopp dette med rektor Rice opp igjennom, definisjonen av rektorrollen vs redaktørrollen, og vi har til og med stått på scenen under Fagpressedagen for en del år siden og snakket om det. På Rices eget initiativ.

Det er trist å se en rektor snuble på vei inn i sin nye topplederjobb. Samtidig er det noe betryggende i å oppleve at Curt Rice faktisk kan legge seg paddeflat og beklage. Det kan jeg ikke huske å ha opplevd tidligere.

Endringslogg: I en tidligere versjon av denne kommentaren sto det at forskernes akademisk frihet ikke var lovfestet. Dette er feil og universitets- og høyskolelovens §1-5 er rett lovhjemmel her. Teksten ble rettet 1.10.kl.21.20. Et utvalg ledet av Anine Kierulf vurdere i disse dager «hvordan de ansattes akademiske ytringsfrihet kan tydeliggjøres og hvilket ansvar institusjonene har for å verne og støtte den». Redaktøren beklager feilen.

Powered by Labrador CMS