Mener forskere som stikker seg fram blir uglesett

Leder for Akademisk skrivesenter ved Universitetet i Oslo, Ingerid Straume, etterlyser flere intellektuelle i Norge.

— Det er noe mer enn å være akademiker. Det har mye å gjøre med å sette agenda. Å ta opp saker som er vesentlige, som ikke handler om å formidle noe man har forsket på, men nettopp å stille spørsmål, og belyse problemfelt, sa hun nylig til Khrono.

Men systemene og kulturen legger ikke nødvendigvis til rette for denne akademikerrollen, mener hun. Debatten har gått i etterkant av Khrono-saken, og flere er enige med Straume.

Ikke lett å prioritere som ung forsker

«Hvis vi skal få flere slike figurer som hun etterlyser, handler det om mer enn mot, som hun svarer. Det blir å legge børen på forskerne. Det er ikke feigt av unge forskere å først og fremst ønske en fast jobb,» skriver stipendiat i filosofi ved NTNU, Hannah Winther på Twitter.

Til Khrono sier hun at hun er enig i at det trengs flere som tar på seg rollen som intellektuelle, men at hun skjønner godt at forskere med midlertidig stilling, tidlig i karrieren sin ikke prioriterer dette når det ikke er avgjørende for å søke seg videre.

— Alle som uttaler seg i offentligheten er modige, men man bør ikke bare legge denne børen på forskere. Det er synd at den viktige jobben som Straume etterlyser ikke premieres i større grad innenfor dagens system. Jeg skulle ønske dette var en del av forskerutdanningen, og en naturlig del av forståelsen av hva det vil si å være akademiker, sier hun.

Også jurist og samfunnsviter ved Folkerettsinstituttet, Cecilie Hellestveit har slengt seg på i debatten på sosiale medier.

— Strukturen i akademia er veldig lite innrettet mot hva den egentlig burde være. Jeg mener det må komme i første rekke å tjene det norske samfunnet. Innenfor samfunnsvitenskapene bør det være viktigere enn å være på topp på en fasjonabel ranking-liste, sier Hellestveit til Khrono.

— Forskere i Norge som deltar i samfunnsdebatten får ikke uttelling for det. Tvert imot blir de blir uglesett, og det trekker gjerne ned på CV-en deres, sier hun.

Hellestveits fagekspertise er krig, fred og folkerett, og hun arbeider både med folkerettsregimer og normutvikling, samt analyse av væpnede konflikter og konflikt-dynamikk. Hun er enig i at flere akademikere burde ta på seg rollen som intellektuelle, og ønsker en debatt om kulturen i akademia velkommen.

— Man blir ikke oppfordret av sektoren til å drive med dette, og det er et kjempeproblem, sier hun.

Ikke alle liker at man «stikker seg fram»

Professor i historie ved Universitetet i Oslo, Einar Lie tror at mange akademiske miljøer har en dårlig formidlings- og debattkultur med en viss skepsis mot folk som «stikker seg fram».

— Og så er det nok, som Straume er inne på, slik at vi har utviklet en annen forskerrolle og forskertype, som kan litteratur og kunnskapsstatus godt på et bestemt felt, og holder seg der. For å delta i formidling eller debatt må man ha kunnskap og interesse om mer, og særlig om det samfunnet som bruker eller har glede av den forskningen. Der ligger det nok en del begrensninger, skriver han i Facebook-gruppen, Norsk akademia.

Lie utdyper til Khrono:

— Universitetet som institusjon er opptatt av formidling. Jeg har aldri oppfattet noen signaler om noe annet. Men det er ofte en begrenset antall personer som står for mye av formidlingen, sier han.

Han tror det varierer fra miljø til miljø hvordan det oppfattes å være en som er ute og deltar i offentligheten.

— Om det oppfattes som positivt, eller om det møtes med forsiktig skepsis.

Lie viser til at tidligere fantes det mange vitenskapelig ansatte i tunge stillinger som publiserte veldig lite, men likevel hadde aktive roller i det offentlige.

— Dette er to litt ulike roller. Jeg har forståelse for at mange mener det er vanskelig å kombinere dem. Jeg tror det har vært riktig at det nå forventes at man er mer aktivt publiserende og deltar i systematisk kunnskapsoppbygging om man skal ha slike stillinger, sier han.

LES VIDERE ETTER ANNONSEN

FÅ NYHETER PÅ MOBILEN
Last ned Khrono-appen!

Lie mener det krever mer av en akademiker å opptre med en naturlig faglig autoritet i offentligheten og være bekvem med offentlig debatt enn å publisere i tradisjonelle forskerkanaler.

— Man må være bekvem med å gå inn i det. Og der er spillereglene annerledes enn på en tryggere faglig arena, sier han.

Stillinger fylles opp av utenlandske forskere

Cecilie Hellestveit mener et aspekt ved dette temaet er at flere og flere akademiske stillinger går til utenlandske forskere. Slik har det vært en stund, og Hellestveit mener det kan problematiseres.

— De utenlandske forskerne kjenner jo ikke det norske samfunnet og er ikke her for å investere i det. De er her fordi de ikke får jobb på universiteter med størst prestisje, ennå. Noen fagfelt er nå så dominert av utenlandske forskere at det nesten ikke er flere nordmenn igjen blant de ansatte. Altså, hva er poenget med forskning som ikke først og fremst har det norske samfunn som utgangspunkt?

Hun er urolig over at kun noen få personer fra hvert fagfelt tar på seg denne rollen.

— Samfunnsdebatten bør ikke bare bli drevet fram av partipolitikken. De store problemstillingene — der man skal stake ut langsiktige prioriteringene, bør også diskuteres fra et filosofisk, historiske og kulturelt perspektiv, sier hun.

Mangler ved den norske debattkulturen

Hun synes at tankesmiene i Norge produserer mye bra, men understreker at dette er med et politisk prosjekt i tankene.

— Dette kan ikke erstatte universitetene, der det skal være høyt under taket, og det skal være fritt for argumenter som nettopp ikke er preget av å tjene et politisk parti, et departement eller kommersielle aktører, men å ta mer pulsen på samfunnet, sier hun.

Hun mener det må være et stort rom for å ha en levende debatt om de store, strukturelle temaene.

— Enkelte tema snakkes det lite om i norsk presse, fordi det finnes få akademikere som har mulighet til å beskrive dem. Vi er et lite land, men her har vi både hull når det gjelder hvilke tema som forskes på og debatteres, og insitament for enkeltpersoner til å stå i en litt hard samfunnsdebatt, sier hun.

I andre land er det ikke nødvendigvis slik, forteller Hellestveit.

— Der kan det være tunge miljøer som stiller seg bak de ulike forskerne. Da framstår det mer som en slags diskurs. I Norge er det ofte én person, toppen tre personer som har slik tyngde på et felt. Det blir veldig skjørt. Man trenger mer mot her, og det bør bli dyrket. Akademikere i Norge som har fått penger og tid fra skattebetalerne til å lære seg masse om et felt bør man ha ryggrad nok til å ta stilling og forsvare det offentlig, selv om vinden kan blåse vel mye av og til, sier hun.

Bør bli plass for kvalifisert synsing

Cecilie Hellestveit trekker fram at vi nå er på vei inn i en virkelighet, som også preger andre land, der utenlandsk etterretning blander seg inn for å påvirke samfunnsdebatten.

— Noe av det viktigste for å stå imot dette er å ha mer livlig demokratisk debatt som vi selv eier. I Storbritannia trer nye regler om eksportkontroll i kraft i januar, der forskningssamarbeid underkastes streng statlig kontroll. En del vestlige land går den veien, og Norge må være forberedt på å møte den virkeligheten. Jeg er bekymret for at forskere ikke har insentiver eller ikke tør å ta mer plass i denne virkeligheten, sier hun.

Hellestveit har helt rett, nye retningslinjer for eksportkontroll er på trappene også i Norge. Khrono har skrevet flere saker om dette og hvordan forsknings-Norge er svært bekymret for hvordan dette vil se ut.

les også:

Kontroll mot spionasje kan ramme norske stats­borgarar. — Mykje står på spel

Det har vært ventet at Utenriksdepartementet skulle sende disse på høring nå i høst, men de siste meldingene har det til at det enda ikke er kjent når høringen er klar.

— Tror du man er mer åpen for rollen som offentlig intellektuell i andre land?

— Noen land, som Frankrike og Tyskland, har en større tradisjon for det. Der har man en større kultur for uavhengighet ved universitetene, og man ivaretar dette på en annen måte. Norge er et lite land med en tradisjon for en veldig homogen offentlighet, samtidig som vi har offentlig finansieringen av høyere utdanning, som gjør oss litt unike, sier hun og fortsetter:

— Vi har ikke tilstrekkelig mange institusjoner innenfor akademia i Norge til at vi får en levende akademisk offentlighet. I USA har man mange forskjellige typer universitetet og institusjoner som representerer helt ulike verdisyn, sier hun.

— Selv da, prøver du av og til å ta rommet som intellektuell, eller ser du først og fremst på deg selv som ekspertkommentator? Dersom det er et skille her…

— Når jeg uttaler meg som fagperson er jeg opptatt av å komme med en nøytral analyse. Men i økende grad går jeg ut av den rollen og driver med en form for kvalifisert synsing eller meningsdannelse, om beslektede problemstillinger som jeg har vært i befatning med som forsker. Her må man være ryddige, men det bør bli betydelig større plass for kvalifisert offentlig synsing i Norge, sier hun.

les også:

Ønsker flere akademikere som tør å være upopulære