utenlandske forskere
Bør ikke stille spørsmål ved internasjonalisering, mener jussprofessor Andenæs
Professor Mads Andenæs anklager forsker Cecilie Hellestveit for dårlig folkeskikk. Og han mener forskerne bør holde seg mer unna avisene.
Publisert
OBS! Denne artikkelen er mer enn tre år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.
Bør man kunne ha en diskusjon om internasjonalisering i akademia?
Nei, mener professor ved Det juridiske fakultet, Universitetet i Oslo, Mads Andenæs.
Også professor Alf Gunvald Nilsen, reagerer. Han er utenlandsk forsker ved Universitetet i Pretoria i Sør-Afrika.
— Norsk akademia er ekstremt provinsielt, når det gjelder forskningsagenda og hva som ses på som relevant og viktig arbeid, sier han.
Skapte voldsom debatt
Juristen og statsviteren Cecilie Hellestveit har utløst en voldsom debatt, etter at hun i intervju med Khrono, tok opp utenlandske forskeres rolle i norske fagmiljø. Ifølge Hellestveit er andelen utenlandske forskere i enkelte fag nå så stor at fagenes egenart, rolle og legitimitet i det norske samfunnet står på spill.
Utspillet fra Hellestveit har provosert flere utenlandske og norske forskere, men mange har også vært enige med Hellestveit.
Nå går jussprofessor ved Universitet i Oslo, Mads Andenæs, hardt ut på kritikernes side. I tillegg til å beskylde Hellestveit for å være uhøflig, mener han rett og slett at diskusjonen ikke burde ha funnet sted.
Forskere for mye i avisen
— Universitetet er et kollektivt fellesskap. De gjentatte angrepene på våre utenlandske forskere er ukollegiale. Folkeskikk og borgerlig dannelse burde gjelde blant forskere, sier Andenæs til Khrono.
Han begrunner ønsket om å avlyse problematiserende debatt om internasjonalisering på denne måten:
— Universitetets grunnleggende idé er ikke begrenset av nasjonale grenser eller språk. Vi er med i en internasjonal forskningskultur, og må sende folk ut og få folk tilbake. Grunnloven krevde i 1814 at embedsmenn skulle være norske statsborgere, men gjorde unntak for universitetene. Det ligger da også i selve ideen om et universitet at vi ikke skal være begrenset til å arbeide med nasjonale emner eller bare fra en nasjonal vinkel, sier han.
Etter at Khrono først satte søkelyset på formidling og akademikernes rolle i offentligheten, har diskusjonen dreiet i retning av å handle om ytringsfrihet.
Diskusjonen toppet seg etter at rektor ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet, Curt Rice, gikk ut i Khrono og beskyldte Hellestveit for å spre fordommer mot utenlandske akademikere og forlangte at hun skulle trekke tilbake og beklage det hun hadde sagt.
— Kan ikke være offentlige personer
I stedet gikk til slutt Rice ut i Khrono og Aftenposten og beklaget, etter sterke reaksjoner fra flere av hans rektorkolleger ved andre institusjoner.
Mads Andenæs mener at formidling ikke bør prioriteres over forskning.
— Vi skal konsentrere oss om forskningen. Forskning teller mest ved ansettelser og forfremmelser, og bør fortsatt gjøre det, sier Andenæs.
— Førsteamanuensis ved ditt fakultet, Anine Kierulf, sier at vitenskapelig ansatte har et spesielt ansvar for å drive med formidling. Hva tenker du om det?
— Jeg har stor beundring for Anine og det arbeidet hun driver med. Hun har helt spesielle evner når det gjelder formidling. For oss andre, gjelder det først og fremst å bidra med forskning. Vi kan ikke alle gå inn og være offentlige personer. Vi må ha noe å formidle, sier han.
— Mindre bekymret for majoriteten
I et langt Facebook-innlegg skriver Andenæs blant annet dette i sin karakteristikk av Hellestveits utspill:
«Vårt lille miljø må kvalitetsikres og konkurranseutsettes. Fremmedhat eller fremmedfrykt kan skade forskningens kvalitet».
— Hvor kommer disse begrepene fra?
— Spør de utlendingene hun mener det burde vært færre av. Det er flere av dem som oppfatter de tidvise angrepene som rettet mot dem. Det er vel ikke overraskende. Man bør velge sine ord med omhu. Jeg er mindre bekymret for om majoriteten blir fornærmet over kritikk av et av de mange utfallene mot «utlendinger» på universitetene, sier han og fortsetter:
— Vi skal ta vare på det mindretallet av ansatte med bakgrunn fra utlandet vi har på universitetet, som er utsatt på mange måter, og som vi virkelig trenger. Det er dessuten viktig at vi tiltrekker oss de beste til Universitetet i Oslo. Det hjelper ikke med utspill som Hellestveits og universitetsansettelser som ender opp for domstolene, sier han.
Andenæs legger til at han mener ingen av dem som har hevet stemmen sin høyest i denne diskusjonen på den kritiske siden ville fått jobb ved noe universitet etter dagens krav.
— De har bare ikke den forskningen som kreves på et moderne universitet.
«Tabubelagt» i 2017
Også i 2017 gikk bølgene høyt om internasjonalisering. Da fikk professor i statsvitenskap, Øyvind Østerud, passet påskrevet etter et innlegg i Aftenposten.
Lengst gikk filosofiprofessor Herman Cappelen, som nå arbeider ved Universitetet i Hongkong. «Moralsk forkastelig», var hans dom i Morgenbladet over innlegget.
Debatten ble også omtalt i Khrono.
Østerud mente at det går «en grense for internasjonalisering før alle universiteter og fagmiljøer like gjerne kunne ligge i USA eller Kina». Fag sto i fare for å forsvinne, dersom de «ikke kan kommunisere på norsk, ikke kan utrede norske forhold og bryter båndet til en skattebetalende offentlighet», skrev Østerud. Han mente samtidig at spørsmålet han tok opp var tabubelagt.
Diskusjonen nådde et klimaks i 2018 da Det Norske Videnskaps-Akademi tok opp tråden og annonserte et arrangement under tittelen «Hvor mange internasjonale forskere tåler Norge?»
«Lukter rett og slett vondt», skrev Cappelen. Og: «bruker samme type argumentasjon som fremmedhatere».
Østerud avviste anklagene som absurde.
Khrono har vært i kontakt med Cappelen som sier han ikke har noe nytt å komme med og at han ikke ønsker å gå inn i debatten nå.
— Norsk akademia ekstremt provinsielt
Jussprofessor Mads Andenæs er ikke alene om å stille seg undrende til at det i det hele tatt stilles spørsmål ved andelen utenlandske forskere i Norge.
Blant dem er også den norske sosiologien Alf Gunvald Nilsen, som selv er utenlandsk forsker, og ansatt som professor ved Universitetet i Pretoria i Sør-Afrika.
(Saken fortsetter under bildet).
— Majoriteten av vitenskapelige stillinger er besatt av nordmenn. Norsk akademia er ekstremt provinsielt, når det gjelder forskningsagenda og hva som ses på som relevant og viktig arbeid, sier Nilsen til Khrono.
Han mener dette ikke er bra for utviklingen av dynamiske forskningsmiljøer.
— Etablerte akademikere med faste stillinger avler opp blåkopier av seg selv, som kan fortsette deres agenda. Det er lite tegn til fornyelse i norsk akademia, sier han.
— Andelen utenlandske vitenskapelig ansatte har jo økt de siste årene?
— Ja, men fra et veldig lavt nivå. Jeg har jobbet mye i utlandet. Selve tematikken om hvor forskere kommer fra har aldri vært oppe andre steder, sier han.
Hellestveit: — Lav takhøyde for kritikk
Cecilie Hellestveit har blitt forelagt kritikken fra de to professorene.
— Dette er Andenæs' måte å beskrive meg på. Det får han stå for, og det lever jeg fint med. Jeg kommer med et varsku før vi kommer for langt i denne utviklingen. Det er lettere å ta tak i et problem tidlig, enn å begynne med det for sent, sier Hellestveit til Khrono.
Til Andenæs' kommentar om at hun ikke vil få en professorjobb med det første sier hun følgende:
— Andenæs tilhører et annet juridisk fagfelt enn mitt, og uttalelsen får stå for hans egen regning. Dette handler ikke om meg. Jeg registrerer for øvrig at flere av de som støtter min problembeskrivelse er nettopp professorer.
Hellestveit sier at hennes agenda aldri har vært rettet mot enkeltpersoner.
— Jeg vil at vi skal se på strukturelle utviklingstrekk, og til syvende og sist vil jeg at dette skal tas opp på et politisk nivå.
— Ingen mener at vi bare skal ha norske forskere, og ingen mener at vi bare skal ha utenlandske forskere. Det kan vi være enige om, sier Cecilie Hellestveit.
