Ønsker flere akademikere som tør å være upopulære

Stalheim (Khrono): Leder for Akademisk skrivesenter ved Universitetet i Oslo, Ingerid Straume, mener det er for få offentlig intellektuelle i Norge i dag.

— Det mangler forståelse for rollen som intellektuell, sier hun.

Straume var en av foredragsholderne på årets Skjervheimseminar, og tok der til orde for at legitimiteten til det moderne folkestyret hviler på samvirket mellom ulike former for kunnskap. Til sammen danner de en skjør allianse som kan ødelegges dersom kunnskapen ikke lenger oppleves som meningsfull.

En rolle man aktivt velger

Så hva mener Straume med «intellektuell»?

— Det er noe mer enn å være akademiker. Det har mye å gjøre med å sette agenda. Å ta opp saker som er vesentlige, som ikke handler om å formidle noe man har forsket på, men nettopp å stille spørsmål, og belyse problemfelt.

— Ofte er ikke det en populær rolle. Det er en rolle man påtar seg for samfunnets skyld, eller ofte fordi man ikke kan noe annet. Man føler at man må, sier hun til Khrono.

Straume mener at idealer fra det gamle Athen, om at alle i prinsippet skulle være klare til å styre samfunnet, også preget Norge på andre del av 1800-tallet, men at dagens mennesker ikke først og fremst ser seg selv som borgere med ansvar for folkestyret.

I det gamle Hellas var ordet for Athen og athenere det samme. Folk identifiserte seg med selve demokratiet. De hadde frihet til å si hva de mente, og en plikt til å si sin mening i politiske saker.

— Nå identifiserer de fleste seg mer som forbrukere, eller mer ubevisst, som faktorer i en økonomi. Dette opprettholdes gjennom utdanningssystemet, sa Straume i foredraget sitt.

Hun utfordret de gjeldene idealene ved universitetene og høgskolene.

— I dag er idealet å publisere så mye som mulig i de beste vitenskapelige tidsskriftene, ikke nødvendigvis å bli lest.

Straume mener akademikere må tørre å gå mot denne strømmen, og i større grad ta på seg rollen som en intellektuell.

Jan Grue og Arne Johan Vetlesen

— Jeg savner bøker der det foregår tenkning i skrivearbeidet. Bøker som ikke nødvendigvis formidler forskning, men som er undersøkende og analyserende, der verdien ligger i selve undersøkelsen, sa hun i foredraget.

— Hvem er de intellektuelle nå vil du si?

— Jan Grue er et eksempel på en viktig intellektuell i dag. Han har offentlighetens oppmerksomhet, han er opptatt av å allmenngjøre spørsmål og erfaringer, og kommuniserer de i et lettfattelig språk og i ulike formater, sier Straume og fortsetter:

— Arne Johan Vetlesen er et annet eksempel. Han kunne valgt å bruke all sin tid på å publisere i prestisjetidsskrifter og dra på prestisjekonferanser. Men han skriver i Klassekampen hele tiden, sier ja til enormt mange foredrag, og betyr noe for veldig mange mennesker – både unge og eldre.

les også:

Anine Kierulf opplevde akademia som hårsår og kranglete. Nå er hun tilbake.

Viktig med personlig engasjement

Hun tror det handler om å ikke være redd for det personlige.

— Det personlige engasjementet som Vetlesen har, gjør at folk opplever at her er det noe viktig på spill. Han er ikke redd for å gå inn i de virkelig brysomme spørsmålene i tiden, sier hun.

— Systemene jobber vel litt mot den intellektuelle akademikeren. Kanskje kulturen også? Hva kan man gjøre for at det skal bli lettere, tenker du?

— Det har noe med mot å gjøre. Å være en intellektuell er et valg man tar. Veldig mye av det man ellers gjør i akademia dreier seg egentlig bare om å få seg en fast jobb. Publiseringene formes jo av det, sier hun.

Straume viser til at Anine Kierulf, som nå er førsteamanuensis i offentlig rett ved Universitetet i Oslo, fikk beskjed om at hun måtte slutte å være så mye i offentligheten da hun var stipendiat.

Kanskje er det partipolitiske systemet kommet til kort?

Å være intellektuell handler også om å være opptatt av noe større enn seg selv og egne interesser, mener Straume.

— Hannah Arendt (tysk filosof journ.anm.) var veldig opptatt av at et samfunn ikke skulle fungere nærmest som en metabolisme — hvor man bare konsumerer og lever. Et menneskelig samfunn er et samfunn hvor friheten har gode kår. Det er i politikken at dette kan skje, mente hun. I våre dager påvirkes vi veldig sterk av sosiale medier. Det er noe veldig ufritt i det å hele tiden skulle framstille seg selv som et slags produkt, sier Straume.

Derfor mener hun at de intellektuelle må mer på banen — blant annet for å bidra med politisk tenkning.

— Det handler om hva slags samfunn vi vil ha. Det kan hende at det partipolitiske systemet ikke er egnet til å forandre samfunnet, fordi det er et system som er begrensende. Mange politikere opplever at de ikke egentlig kan si det de mener før de har gått av — fordi partidynamikken og forhold utenfor det politiske systemet gjør at de blir fanget. Men den intellektuelle har en mer fri rolle, sier hun.

— Vil du dermed si at man som akademiker nærmest har et slags moralsk ansvar eller samfunnsansvar for å vurdere å innta en slik rolle?

— Jeg vil si det ja. Utdanningen vår og lønningene våre er betalt av det offentlige. Vi er kjempeprivilegerte. Med dette følger det også et ansvar — til å bruke evnene og kunnskapen og innsikten man tilegnet seg til fellesskapets beste, og ikke sine egne interesser. Det syns jeg er helt uløselig knyttet sammen, sier hun.

Savner folk som driver med tenkning og vitenskap mer allment

Straume mener likevel det er et åpent spørsmål hvor i systemet man i dag kan finne en posisjonen hvor man kan være såpass fri at man kan uttale seg uten å være redd for sanksjoner.

— Professorstillingen har jo tradisjonelt vært sånn, at man har kunnet si hva man vil. Det har vært en helt spesielt fri stilling. Men jeg er litt usikker på hvor frie professorene er i dag, sier hun.

— Khrono har i hvert fall skrevet om at mange professorer ikke tør å si meningene sine før de nærmer seg pensjon, for da har de ikke lenger noe å tape?

— Ja, nå har man lagt opp til at forskergrupper skal kunne konkurrere om midler. Da blir det en helt annen dynamikk enn da jeg var student.

— Vi hadde sånne åndsmennesker som var professorer. De publiserte ikke internasjonalt og de siterte heller ingen. De bare var karismatiske undervisere som skrev litt og var forbilder for sine studenter. Jeg sier ikke at det var så bra heller, sier hun.

— Men kanskje det er noe bra med det? Det er tydelig at mange kan si at undervisning og formidling er viktig, men vi skjønner alle at det er forskningen som gjelder. Og mange mener vel at for å fortjene en professorstilling bør man helst fortsette å publisere mye. Vil du forsvare at noen heller hovedsakelig bidrar på andre måter? At det er like verdig?

— Ja, det syns jeg var fint sagt. Vi bør ikke glemme hvor viktig det er å ha forbilder. Når man lærer noe, knytter man seg til læreren sin. Det skjer automatisk. Det er derfor man lærer av den personen. Man får lyst til å bli som underviseren, og etteraper. Etter hvert blir man selvstendig, og det går over. Det å tilegne seg et fag, en profesjon eller disiplin er jo også å få en identitet – som noen. Som et menneske som er sosiolog, filosof pedagog, eller hva man blir. Hele den identitetsformingen skjer gjennom en projisering. Det jeg savner, er folk som driver med tenkning og vitenskap mer allment. At alle skal være «forskere» nå syns jeg er ganske kleint.

les også:

Forskere frykter tabloide vinklinger, hets og trusler