nyttårsforsett ● stølen og gornitzka
Bryt forskningens vikeplikt
— Vi savner en forpliktende fortøyning av finansiering for grunnleggende forskning, skriver rektor Svein Stølen og prorektor Åse Gorntizka ved Universitetet i Oslo foran inngangen til år 2022.
Publisert
Sist oppdatert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Arbeidet med å utvikle de koronavaksinene som nå beskytter oss startet før samfunnet første gang ble stengt ned. En måned etter at de første gruppene av pasientene ble syke var koronavirusets genom med 30 000 nuklotider identifisert, sortert og lagt ut digitalt. En ny type vaksiner, basert på mRNA-molekyler og teknologier, er blitt et viktig forsvarsverk som dessuten trolig vil kunne møte nye mutantviruser med lego-aktige «plug and play» tilnærminger.
«Uten tiår av langsiktig grunnleggende forskning hadde dette ikke vært mulig»
FAKTA
Nyttårsforsett fra Svein Stølen (rektor) og Åse Gornitzka (prorektor) ved Universitetet i Oslo
Ledere i akademia presenterer sine nyttårsforsetter i Khrono. Les flere forsetter her:
- Curt Rice, rektor ved NMBU
- Margareth Hagen, rektor ved Universitetet i Bergen
- Dag Rune Olsen, rektor ved UiT Norges arktiske universitet
- Gunnar Yttri, rektor ved Høgskulen på Vestlandet
- Peer Jacob Svenkerud, rektor ved Høgskolen i Innlandet
- Kristin Vinje, administrerende direktør i Nokut
- Trine J. Meza, påtroppende rektor ved Høyskolen Kristiania
- Sunniva Whittaker, styreleder i Universitets- og høgskolerådet
- Tuva Todnem Lund, leder i Norsk studentorganisasjon
- Guro Elisabeth Lind, leder i Forskerforbundet
Sitatet fra Dr. Stanley Plotkin er tatt fra Time magazines artikkel om 2021 Heroes of the year: The miracle workers. Her beskrives kampen til forskere som har jobbet dedikert og intenst med mRNA som basis for vaksiner i mange tiår, om deres fremskritt og tilbakeslag, om avslag på søknader om finansiering og om gjennombrudd.
Artikkelen identifiserer den intensitet, utålmodighet og dedikasjon som kjennetegner mange av de beste forskerne og forskermiljøene - «A sense of urgency». Dette er ikke et enkelt og sjeldent eksempel, men ett av mange eksempler på betydningen av den langsiktige grunnleggende forskningen. Ut av denne vokser kunnskapen vi trenger når en krise vi ikke har forutsett treffer oss.
Verken politikere eller forskningsledere/byråkrater kan forutsi hvilken kunnskap vi trenger i et lengre perspektiv.
Svein Stølen (rektor) og Åse Gornitzka (prorektor), Universitetet i Oslo
Forskningsbasert kunnskap har utgjort en viktig del av vår beredskap i møtet med pandemien, og kan hjelpe oss også når neste krise treffer. Derfor må samfunnet investere i forskning og også i forskning som kan virke mindre relevant i et samtidsbilde. Verken politikere eller forskningsledere/byråkrater kan forutsi hvilken kunnskap vi trenger i et lengre perspektiv.
Vi var «heldige» med viruset som nå sprer seg raskt. Vi visste mye om det. Vi kunne ha blitt truffet av en biologi vi i langt mindre grad forstår. Pandemien har dessuten med all tydelighet vist at vi trenger solid kunnskap langt utover biologien og det medisinske.
Truslene mot den langsiktige grunnleggende forskningen er vår største bekymring. En trussel som ikke skyldes beslutningstakernes mangel på forståelse for forskningens nytte, men som snarere oppstår i møtet mellom mange, ulike og hver for seg fortjenestefulle politiske ønsker og målsetninger.
Vi er redd forskningen er i ferd å få vikeplikt i møte med andre hensyn. Ideen om politisk vikeplikt er hentet fra Mari Teigens og Hege Skjeies studier av likestillingsfeltet, men vikepliktsfenomenet er like relevant for det vi nå ser konturene av i forskningspolitikken. Hensynet til den grunnleggende forskningen settes i andre, tredje eller fjerde rekke.
Vikeplikt for det «nyttige» handler om balansen mellom tematisk forskning, missions eller samfunnsoppdrag og den frie forskningen som vurderes basert på kvalitet, når nasjonale og internasjonale forskningsråd skal finne den rette balansen innenfor forsknings- og innovasjonspolitikken; for balanse er nødvendig. Det samme er å ha forståelse av den grunnleggende forskningens egenverdi.
Som J.G. March spissformulerte det «research is not an investment; it’s a testament». Vi er redd for en gradvis svekkelse av finansieringen av den frie forskningen gjennom kutt til institusjoner og omfordeling mellom ulike deler av forskningssystemet; i Norge og i Horisont Europa.
Sektordepartementene kommer med finansiering som har tematiske bindinger til de som skal viderefordele midler. Det er forståelig nok, men at det er færre sterke bindinger som sikrer den grunnleggende forskningens andel er et tankekors. Vi savner en forpliktende fortøyning av finansiering for grunnleggende forskning.
Vikeplikt for sikkerhetspolitikken handler om forskningens globale natur. Jo, vi skal selvfølgelig ivareta vårt ansvar for å vurdere sikkerhetsrisikoen knyttet til våre forskningsprosjekter. Samtidig må vi evne å samarbeide forsker til forsker globalt. Sikkerhets- og utenrikspolitiske premissers kan ikke i for utstrakt grad bestemme hvem man samarbeider med, i hvilke land og på hvilke felter. Dette kan, hvis denne type reguleringer utvider sitt nedslagsfelt, få betydelige ikke-intenderte effekter som legger press på akademisk frihet og kunnskapens utvikling.
Likeledes kan dette komme til å overstyre behovet for internasjonalt samarbeid utenfor NATO-området og Europa påkrevd for å møte bærekraftsagendaen. Våre lokale samfunnsutfordringer er ofte globale. De globale treffer hver krik og krok av verden raskere enn vi liker.
Fjorårets vinner av Nobels fredspris, David Beasley, var tydelig både i rådhuset og i aulaen i desember. Konflikter, klima, covid utgjør en «perfekt storm» som sender millioner av mennesker ut i krise med sult og død. Afrika vil om få år ha verdens største og yngste befolkning. Samtidig vil klimakrisen kunne gi massivt behov for migrasjon.
Vi må evne å samhandle både med ikke demokratiske og mindre stabile nasjoner. Og om ikke av humane og medmenneskelige grunner, så av rent egoistiske grunner .. var Beasleys budskap.
Vikeplikt i personalpolitikken handler om presset for å gjøre universiteter til en arbeidsplass akkurat som alle andre. Jo, midlertidigheten er for høy og konkurransen er usunn tøff innen visse fagdisipliner. Vi må derfor lære av instituttsektoren. Samtidig vil en personalpolitikk som svekker kvalifikasjonsprinsippet og som svekker muligheten til å bruke faste rene forskerstillinger svekke vår konkurranseevne og vår forskning. Konkurranse er en del av akademia.
Vikeplikt for det regionale og nasjonale handler om faren for at «norske behov» og tilsynelatende norske problemstillinger og perspektiver settes for sterkt opp mot det internasjonale. Det handler også om faren for regionalisering av både utlysninger og tildelinger. Tildelinger må baseres på kvalitet.
Vi utdanner ved UiO leger, jurister, lektorer, psykologer, farmasøyter, samfunnsøkonomer, informatikere, historikere, spesialpedagoger med mere med kompetanse på internasjonalt toppnivå. Det krever forskningsbasert utdanning og sterke forskermiljøer som hevder seg i forskningsfronten og som er i kontinuerlig dialog med det globale kunnskapsfellesskapet.
Internasjonal orientering, samarbeid og rekruttering utenfor landets grenser er viktig og en del av hva vi er som universitet og helt nødvendig for at vi skal svare godt på samfunnets mange og ulike forventninger til oss. Regionale premissers forrang kan i høyere utdanning og forskning på sikt virke mot hensikten, og svekke tilførselen av sterk fagkompetanse også på regionalt nivå.
Vikeplikt i media handler om at høylytte og polariserte debatter fremelskes. Tydelig uttalte ønsker om akademikere som tør provosere bør gjennomtenkes. Krav til saklig argumentasjon som akademia og andre samfunnsaktører egentlig avkrever må ikke tre til siden for å få fyrt opp under «friske» debatter så vel som å få fram klikkvennlige overskrifter.
Er provokasjonen viktigere enn kunnskapsgrunnlaget for utspillet? Skal vi først og fremst fremelske offentlige intellektuelle som kommenterer samfunnet fra sin kontorstol, eller er formidlingen av egen forskning vårt hovedansvar som forskere; til allmenheten, til beslutningstakere og forvaltning og til arbeidslivet.
Vikeplikten må avvikles. Hensynet til den langsiktige, grunnleggende forskningen står i fare for å komme på kollisjonskurs med mange, ulike og hver for seg fortjenestefulle politiske ønsker og målsetninger. Dette vil få langsiktige konsekvenser for forskning og høyere utdanning og for vårt samfunns evne til å møte en ukjent fremtid. Dette truer både den «kunnskapens beredskap» pandemien har vist at vi er helt avhengig av, og vår konkurranseevne i et globalt kunnskapssamfunn.
Den kommende nye langtidsplanen for forskning og høyere utdanning er viktig når denne utfordringen skal møtes. Langtidsplanen må tydeliggjøre at den grunnleggende forskningen ikke alltid kan ha vikeplikt, og sette rammer som gjør at denne forståelsen følges opp i forsknings- og høyere utdanningspolitikken de kommende årene.
Les også:
Følg flere debatter i akademia på Khronos meningsside
Nyeste artikler
En akademisk julefortelling
Hun fikk samme jobb tre ganger. Nå er hun klar for nye oppgaver
Fortelling er beredskap
Norge publiserer tredje mest i forhold til folketallet
Stort tematisk mangfold i romjulsfilmene
Mest lest
Tidligere har hun fått drapstrusler for forskningen sin. Men nå har det skjedd noe
Dette er Lise Øvreås sitt lag til rektorvalet ved UiB
ChatGPT fikk A på eksamen. — Skulle nesten bare mangle
Cecilie Hellestveit vurderer å slutte å snakke med media: — Klikkhoreri
KI-generert lærebok skaper bølger. — Helt absurd