Debatt ● svein stølen og åse gornitzka
Samfunnet trenger fri forskning og uavhengige universiteter
En åpning for at enkeltbeslutninger om campusnedleggelse og profesjonsstudier behandles og avgjøres i Stortinget, vil kunne gi en sterkt politisert styring av en sektor som trenger autonomi.
Publisert
OBS! Denne artikkelen er mer enn tre år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Universiteters autonomi er et stort tema i hele verden, og European Universities Association overvåker kontinuerlig tilstanden i ulike europeiske land. Det handler om å sikre uavhengighet i land hvor den akademiske friheten er begrenset, men og i land hvor universiteter i økende grad sees som redskap for konkrete, kortsiktige og skiftende politiske mål.
Ny kunnskap skal utfordre oss, skape nye muligheter, men også stille spørsmål til den rådende oppfatningen, faglige autoriteter, samfunn og næringsliv. Forskning og kunnskap kan være ubehagelig, nettopp fordi det kan rokke ved oppfatninger det er knyttet sterke interesser og følelser til – i politikken, næringsliv, interessegrupper og trossamfunn. Derfor er akademisk frihet så viktig.
Denne fundamentale verdien er ikke motivert av hensynet til forskeren, men vissheten om at uavhengig kunnskap bringer verden videre. Det er samfunnet som trenger fri og uavhengig forskning. Derfor er også uavhengigheten eller autonomien til universitetene så viktig. Den er likevel ikke uten grenser eller rammer og universitetene må bidra til å møte samfunnets utfordringer og behov.
Regjeringen vil utrede muligheten for at nedleggelse av studiesteder og avvikling av sentrale profesjonsfag av stor regional betydning, ikke skal ligge innenfor ansvars- og myndighetsområdet til et universitet eller høyskole og dets styre, men i stedet avgjøres politisk av Stortinget. Det vil innebære et uheldig skifte i styringspraksis. Det er legitimt at våre folkevalgte ønsker å definere overordnede politiske rammer for sektoren. Spørsmålet er hvor langt og dypt denne styringen skal gå, og hvor styringsmakten skal ligge.
De offentlige universitetene og høyskolene er en del av statsforvaltningen og er underlagt etatsstyring, inkludert flere verktøy for å påvirke og følge opp institusjonenes resultater og oppgaveløsing: lover, finansielle midler, styringsdialog og styringsdokumenter. De to siste punktene inkluderer det årlige tildelingsbrevet, utviklingsavtalene og etatsstyringsmøtene mellom institusjon og departement. Innenfor dette styringssystemet, med mange virkemidler, bør styringen differensieres mer enn tilfellet er i dag. Målet må være at institusjonene kan løse sine ulike samfunnsoppdrag, og fylle sine roller på best mulig måte, og at sektoren til sammen dekker nasjonens regionale og nasjonale behov.
Regjeringen bør ikke forlate en etablert og fornuftig arbeidsdeling i sektoren, men bruke dagens styringssystem til å utvikle en helhetlig universitets- og høyskolesektor. Arbeidsdeling og konsentrasjon gir bedre forskning, bedre utdanninger, bedre utnyttelse av nasjonale ressurser, og styrker vår kapasitet for nyskaping og innovasjon.
Les også:
Les flere debattinnlegg på Khronos debattside
