nyttårsforsett 2022 ● peer jacob svenkerud

Norge trenger et universitet i Innlandet

Ambisjon er klar: I 2022 ønsker Høgskolen i Innlandet å bli akkreditert som Norges ellevte universitet.

Per Jacob Svenkerud, rektor ved Høgskolen i Innlandet har et klart m¨ål om universitetsstatus i 2022.
Publisert Oppdatert

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

To år er gått siden styret i Nasjonalt organ for kvalitet i utdanningen (Nokut) fant at Høgskolen i Innlandet ikke innfridde alle kravene til universitetsstatus. Universitetsstatus er vår viktigste sak neste år.

Det er viktig å si at vi var nære i 2018. Nokuts sakkyndige komité fant at Høgskolen i Innlandet innfridde kravene til universitetsstatus på 10 av 13 punkter. De fant at vi ikke hadde tilstrekkelig mange ansatte med høy faglig kompetanse sett opp mot antall studenter, vi uteksaminerte for få ph.d.-kandidater til å møte kravet om stabil forskerutdanning, og vi oppfylte ikke kravet om stabil utdanning og forsking av høy internasjonal kvalitet.

Jeg vil påstå at universitetsstatus vil være en av de viktigste hendelsene i Innlandet på tiår, og erfaring viser at ringvirkningene vil være store.

Peer Jacob Svenkerud, rektor ved Høgskolen i Innlandet

To år er gått siden Nokut gjorde sin vurdering, og vi har brukt årene godt for å styrke oss på de områdene hvor vi ikke var gode nok sist. Vi har jobbet bevisst for å øke den faglige kompetansen vår, og oppsummerte nylig utviklingen fra 1. november i fjor til samme dato i år. Tallene viser en tydelig trend.

Fakta

Nyttårsforsett fra Peer Jacob Svenkerud, rektor ved Høgskolen i Innlandet

Ledere i akademia presenterer sine nyttårsforsetter i Khrono. Les flere forsetter her:

Høgskolen økte med 120 medarbeidere i løpet av året, og de fleste er nyrekrutterte til faglige stillinger. Tallet på studenter er om lag som før. Mange medarbeidere har fått opprykk i perioden, blant annet har ni medarbeidere fått opprykk til professor. I perioden er det også gjennomført 29 doktorgradsdisputaser, og antall kandidater som vil disputere i årene som kommer viser en stabil forskerutdanning.

Oppsummeringen viser også økning i antall forskningssøknader til både Norges forskningsråd og EU, og økt gjennomslag for søknader. Dette er eksempler som viser hvordan vi har forbedret oss. For meg er det viktig at forbedringen ikke blir et krafttak vi gjør én gang, men en oppbygging av kompetanse og kvalitet over tid.

Vi jobber med en fornyet søknad om akkreditering som beskriver oss som institusjon i dag. Vi sender søknaden når vi mener at den er god nok.

Universtetsstatus er avgjørende for utviklingen vår i en sektor som blir stadig mer internasjonal og konkurranseutsatt. Statusen vil inspirere og løfte den faglige aktiviteten vår videre, og forskere får styrket posisjon i den internasjonale konkurransen om forskningsmidler. Den vil gjøre oss enda mer attraktiv for medarbeidere og studenter.

Innlandet trenger et universitet. Jeg vil påstå at universitetsstatus vil være en av de viktigste hendelsene i Innlandet på tiår, og erfaring viser at ringvirkningene vil være store. Derfor har ambisjonen stor støtte i regionen. Jeg opplever at mange ser at universitetet kan være en katalysator som bidrar til kompetanseoppbygging i offentlige og private virksomheter i en tid som krever omstilling.

Vi skal ikke bare bli universitet, men vi skal være et godt universitet som gjør oss bemerket nasjonalt og internasjonalt!

Dette innlegget er resultatet av en utfordring fra Khrono om å beskrive den viktigste saken min institusjon jobber med, og peke på to utfordringer for akademia framover. Utfordringene er mange nok, men jeg velger å trekke frem to som den pågående universitetsprosessen har fått meg til å reflektere over.

«Impact» er et ord som beskriver ambisjonen vår for det framtidige Universitetet i Innlandet. Samtidig beskriver ordet en utfordring for sektoren- Samfunnet forventer at aktiviteten vår betyr noe for samfunnet rundt oss.

Vi må alle vise at vi evner å skape nytteverdi for omgivelsene i regionen vi er del av, nasjonalt og internasjonalt. Vi må vise at vi adresserer reelle problemstillinger i samfunnet og utgjør en forskjell.

Jeg mener at akademiske institusjoner må få anerkjennelse for arbeid som setter kunnskap i system og kommer samfunnet til gode, uten at dette svekker akademias integritet.

Jeg mener at nye styringsparametere bør på plass for i større grad å måle og belønne den faktiske forskjellen som utdanningsinstitusjoner bidrar med til utvikling av samfunnet.

Vi må skape forståelse for at også slike faktorer får styre hvordan merittering og finansiering av høyere utdanningsinstitusjoner skjer. Dette handler om mye mer enn publiseringspoeng eller inntekter per faglige årsverk fra bidrags- og oppdragsfinansiert aktivitet.

Jeg håper at finansieringsutvalget som er satt ned både evner å se utfordringen og gjøre noe med den.

Når Høgskolen i Innlandet strekker seg for å bli universitet, utfordres det bestående. Vi når ikke ambisjonen uten å endre oss. Samtidig er det en kostnad ved endring, for institusjonene og den enkelte medarbeider. Her tenker jeg at det ligger en annen utfordring som er generell for sektoren.

Vi snakker mye om endring i akademia, men mest om hvordan andre skal endre seg. Vi er mange som i kraft av fagkunnskapen vår predikerer viktigheten av endring i samfunnet generelt, og vi kan refse mangel på endring. Kan vi med hånden på hjertet si at vi er like opptatt av endring hos oss selv?

Som fersk rektor opplever jeg sektoren som relativt konservativ. Vi omfavner lett det gamle og institusjonaliserte. Her ligger noe jeg tror vi alle gjør klokt i å tenke over og ta tak i. Vi må se på oss selv – som institusjoner og sektor – og vurdere hva vi trenger av omstilling og modernisering. Da kan vi sikre at vi er relevante når vi skal møte framtidas behov og utfordringer.

Les også:

Følg flere debatter i akademia på Khronos meningsside

Powered by Labrador CMS