nyttårsforsett ● tuva todnem lund
2022 må bli studentenes år
— Etter pandemiårene 2020 og 2021 har jeg klokketro på at alt bare vil bli bedre og bedre fremover, spørsmålet er hvordan det nye Stortinget vil at studenttilværelsen skal være.
Publisert
Oppdatert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Jeg skal være den første til å innrømme at 2021 har vært et svært krevende år, rent studentpolitisk. Kall meg gjerne naiv, men forventningene mine for året som kommer er likevel skyhøye. Hvorfor det? La meg fortelle deg.
2021 skulle være året vi var ferdig med pandemien. Likevel startet nyåret med at studenter fikk streng beskjed fra øverste hold om å bli på juleferie. Like etter kom «den nye» krisepakken til studenter. Krisepakken som skulle redde studentene, slik krisepakker reddet både oljenæringen og flynæringen.
Skal vi være et land hvor det å være student er ensbetydende med å aldri ha ferie, med å sjonglere en og to deltidsjobber ved siden av studiene, ta opp forbrukslån og være avhengig av foresattes lommebok?
Tuva Todnem Lund, leder i Norsk studentorganisasjon
Kunne vi juble? Nei. Drittpakke 2.0, ble det sagt. Krisestøtten til oss studenter, som er avhengig av deltidsjobber og kredittkort, var i hovedsak nok et lån. Men hva var alternativet?
Fakta
Nyttårsforsett fra Tuva Todnem Lund, leder i Norsk studentorganisasjon
Ledere i akademia presenterer sine nyttårsforsetter i Khrono. Les flere forsetter her:
- Curt Rice, rektor ved NMBU
- Margareth Hagen, rektor ved Universitetet i Bergen
- Dag Rune Olsen, rektor ved UiT Norges arktiske universitet
- Gunnar Yttri, rektor ved Høgskulen på Vestlandet
- Peer Jacob Svenkerud, rektor ved Høgskolen i Innlandet
- Svein Stølen (rektor) og Åse Gornitzka (prorektor) ved Universitetet i Oslo
- Kristin Vinje, administrerende direktør i Nokut
- Trine J. Meza, påtroppende rektor ved Høyskolen Kristiania
- Sunniva Whittaker, styreleder i Universitets- og høgskolerådet
- Guro Elisabeth Lind, leder i Forskerforbundet
Ny regjering gikk på, og trakk tilbake store deler av de sårt tiltrengte krisemidlene studenter i Norge skulle få. Dette til tross for at både Senterpartiet, Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet hadde merknad på at pengene skulle komme studenter til gode. Noen uker senere kom cirka halvparten av midlene tilbake, for å bøte på de langsiktige kostnadene ved nye nedstenginger.
Gjennom høyreregjeringens storperiode var blant annet Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti beinharde i sin kritikk. Opposisjonen lovet gull og grønne skoger til landets studenter, framtidas arbeidskraft. Studiestøtten og kjøpekraften skulle økes, boliger skulle bygges.
Likevel tok det vår nye forsknings- og høyere utdanningsminister cirka en uke å gå tilbake på løftene om studiestøtten. «Anbefaler seriøst ingen å bli student med det første. Ingen hjelp å få, ingen støtte kommer på sikt…» skrev min gode venninne Fatema til meg på Twitter for en uke siden. Det gjør vondt å innrømme det, men jeg kunne ikke vært mer enig.
Så hvordan kan det bli slik? Svaret er enkelt. Ingen adresserer hva dette handler om. Dette handler ikke kun om at norske studenter ikke får ta del i sikkerhetsnettet som våre kollegaer er en del av. Heller ikke om matpriser, strømpriser, boligleiemarkedet eller koronapandemien kan i seg selv stå for hele forklaringen.
Dette handler om alle disse tingene til sammen, sett i sammenheng med høyt prestasjonspress. Shot- tallene har vært begredelige siden 2010. Er det så rart?
Valget er foran oss, og det bør være enkelt. Skal vi være et land hvor det å være student er ensbetydende med å aldri ha ferie, med å sjonglere en og to deltidsjobber ved siden av studiene, ta opp forbrukslån og være avhengig av foresattes lommebok? Å ikke kunne gå til tannlegen eller legen? Jeg synes ikke det.
Vi studenter, fra vår side, skal fortsette å gjøre det vi kan for å videreutvikle både fagfelt og undervisning, slik at vi blir best mulige forskere, sykepleiere og lærere i årene som kommer. Digitaliseringen av samfunnet, og ikke minst universitets- og høgskolesektoren, har de siste årene fått et (helt nødvendig) kjempeløft.
Vi er ikke i mål, og dette også skal videreutvikles. Den reviderte universitets- og høgskoleloven, med blant annet to-sensor, trer i kraft fra sommeren av. Dette er framskritt, også for oss studenter.
Verden går fremover, og etter pandemiårene 2020 og 2021 har jeg klokketro på at alt bare vil bli bedre og bedre fremover. Spørsmålet er hvordan det nye Stortinget vil at studenttilværelsen skal være? 2022 vil gi oss svarene, og jeg gleder meg!
Les også:
Følg flere debatter i akademia på Khronos meningsside
