Siste fra forsiden:
Nyeste artikler
Debatt ● harriet bjerrum nielsen
Internasjonalisering er ikke kun et udelt gode
Det er mulig å skape et større rom for å ivareta og dyrke frem lokalt forankrede forskningstalenter, og slik bevare Norge som aktiv bidragende kunnskapsnasjon, mener professor emerita Harriet Bjerrum Nielsen.
Publisert
Oppdatert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Jeg var blant de som foreslo Cecilie Hellestveit til Årets navn i akademia for 2021, ikke kun for den uredde måten hun har reist en viktig debatt på, men for at hun klarte å stå i stormen uten å gi kjøp på saklighet og nyanser. Uansett om man er enig med henne eller ei, synes jeg måten hun har ført debatten på har vært prisverdig for et akademisk ordskifte.
Som utenlandsk forsker (skandinavisk, men dog) følte jeg meg ikke rammet av Cecilie Hellestveits innspill. Det skyldes nok at jeg, i likhet med mange andre forskere født og oppvokst utenfor Norge, gjennom mange år har deltatt aktivt i den offentlige debatten og også i styre og stell på universitetet.
Jeg oppfattet at Hellestveit adresserte et problem på systemnivå: Kan det også ha noen omkostninger om andelen av utenlandske forskere vokser så raskt som den har gjort de senere årene?
Harriet Bjerrum Nielsen, professor emerita ved Senter for tverrfaglig kjønnsforskning (UiO)
Jeg leste innspillet hverken som et angrep på enkeltpersoner eller som en generalisering over gruppen av utenlandske forskere - som jo, som alle andre grupper - kan være veldig ulike og ha ulik lengde, årsaker og perspektiver på deres opphold her. Noen kommer for en kort periode som ledd i et karriereforløp og viktig internasjonalt samarbeid, andre av oss har slått oss til og enda fått dobbelt statsborgerskap.
Det kan nok hende at Hellestveit kunne ha formulert disse forskjellene tydeligere i det første innlegget - men det var her snakk om et intervju hvor synspunkter ofte forenkles, og ut fra konteksten var det jo ikke noen tvil om at Hellestveit snakket om de utenlandske forskere som blir i landet en kort periode og derfor, forståelig nok, sjelden ser hensikten med å bruke tid på å lære seg norsk eller forholde seg til norske samfunnsfunksjoner og samfunnsdebatt.
Jeg oppfattet altså at Hellestveit adresserte et problem på systemnivå: Kan det også ha noen omkostninger om andelen av utenlandske forskere vokser så raskt som den har gjort de senere årene? Eller spurt på en annen måte: Kan den ensidige universitetspolitiske satsningen på internasjonalisering, internasjonalisering, internasjonalisering svekke universitetets samfunnsoppdrag og mulighet for å styre egen organisasjonskultur og organisasjonsutvikling?
Dette er ikke et enten/eller spørsmål: selvsagt må forskning være internasjonal og forskere som krysser grenser er derfor et absolutt et gode - men det betyr ikke at ensidig satsning på internasjonalisering er et udelt gode.
Et aspekt som imidlertid har vært lite fremme i debatten, men som har fungert som underliggende premiss i mange innlegg på begge sider, er tilliten til den kvantitative måten å måle vitenskapelig kvalitet og kompetanse på, og den derav følgende konklusjonen om at utenlandske forskere med mange publiseringspoeng «bare er flinkere» enn sine norske konkurrenter.
Kvantitative, mekaniske og innholdstomme indikatorer har fått stigende betydning i faglige bedømmelser gjennom de siste årene. Det skaper mange problematiske insentiver i forskningskulturen som ikke i seg selv borger for kvalitet, vel heller tvert imot, men det kan også føre til en sammenblanding av kvantitet og kvalitet i forskning. Marginale forskjeller i antall publiserte artikler kan da fremstilles og forstås som en vesentlig kvalitetsforskjell.
Kvantitet sier ofte mer om arbeidsforhold, tidsbruk og systembetingelser enn om faglig kompetanse og potensial. Den som har skrevet 25 artikler i internasjonalt anerkjente tidsskrifter kan være en like dyktig og original forsker som den som har skrevet 30.
Jostein Gripsrud spurte i et innlegg i Aftenposten 24.11: Hva slags forskning og forskere ønsker vi? Er barn, parforhold og familieliv noe norske forskere bare må få andre til å ta seg av slik at de kan jobbe i døgndrift for å vinne i det internasjonale kappløpet om antall artikler? Er det slik de skal bli «like flinke» som de som kommer utenfra?
Jeg mener ikke at de arbeidsforhold som hersker på universitetene mange steder utenfor Skandinavia er ønskverdige å kopiere, og jeg tror heller ikke det nødvendigvis fører til god forskning å innsnevre forskerens generelle erfaringshorisont og ansvar for andre på denne måten.
Nå vil noen kanskje innvende at kvantitet kan ses som et tilnærmet mål på kvalitet ettersom artiklene har blitt fagfellevurdert og funnet verdige til å bli publisert i prestisjetunge internasjonale tidsskrifter. Men fagfellevurdering er ingen eksakt vitenskap - det vet enhver som har mottatt eller deltatt i denne type vurderinger (jf. den viktige debatt som en av de andre nominerte til årets pris, Inger Skjelsbæk, reiste).
Som Helene Aarseth skrev i et innlegg i Morgenbladet 13.12 har den økende dominans av engelsk og anglosaksiske tidsskrifter innen samfunnsvitenskap fått som konsekvens at mye av den relevante konteksten og de kulturelle nyanser av betydning uten for den anglosaksiske verden, lukes ut som uinteressante. Dermed kuttes forbindelsen til de konkrete erfaringsverdener og samfunnsformer vi også selv som forskere er en del av.
Fra dette perspektivet kunne man jo også spørre: Fikk den utenlandske forskeren jobben fordi han var så mye flinkere enn den norske konkurrenten - eller fordi han kommer fra en dominerende akademisk kultur som oppfatter seg selv som universell? Spørsmålet er kanskje mest relevant innen humsam-området, men det er jo også mange samfunnsrettede deler av f.eks.medisin og teknologi hvor spørsmålet kan ha relevans.
Selv om fagfellevurdering så langt er den beste kvalitetssikring akademia har greid å etablere, så er den altså ikke av den grunn et indiskutabelt mål på kvalitet og forskerkompetanse. Litt mer ydmykhet i forhold til argumenter om vitenskapelig eksellens og om hva som skal til for at «Norge skal lykkes som kunnskapsnasjon» hadde derfor vært på sin plass i denne debatten.
En mindre mekanisk og mer innholdssensitiv forståelse av faglig kompetanse betyr selvsagt ikke at norske forskere automatisk ville seilt forbi søkere som kommer utenfra, men den kunne kanskje ha fungert som et vist korrektiv. Dertil kommer så at den faglige kompetansen omfatter mer enn enestående bidrag til forskningsfronten. Det handler også om undervisning, om å få institusjonene til å fungere, om formidling og om samfunnsansvar.
Sett i dette bredere perspektivet ville marginale forskjeller i publiseringsrater ikke bli så utslagsgivende, og dette ville nok være en fordel for mange av de norskere og nordiske søkere. På den måten kunne vi, i tillegg til den internasjonalisering og forskerutveksling med andre land som jo er helt nødvendig i dagens forskning, også skape et større rom for å ta vare på og dyrke frem forskningstalenter med lokal forankring og på den måten nettopp bevare Norge som aktiv bidragende kunnskapsnasjon.
Les også:
Følg flere debatter i akademia på Khronos meningsside
Nyeste artikler
Politisk innspurt må gi klarere retning
Kritisk til å fravike karakterkrav ved årets opptak
Frykter at Norge sitter igjen med bare tysk, fransk og spansk om ti år
Professor ber dekan om å gå av: — Null tillit
Forskere formidler som bare det i norske romaner. På siste side får de en takk
Mest lest
Takk og farvel, masteroppgaven
Litt tyngre å få jobb med master
Her får ansatte lønnsbonus for å publisere: — En god anerkjennelse
Student ble tatt for fusk og saksøkte Kunnskapsdepartementet. Nå har hun tapt i to rettsinstanser.
Går hardt ut mot rektor i lokalavisa