nyttårsforsett 2022 ● dag rune olsen

Kunnskap er kuren mot et splittet samfunn

— Mitt nyttårsforsett for 2022 er å gjøre et realt forsøk på å forstå mennesker med ulikt syn på verden enn mitt eget.

Akademia har et ansvar for å formidle kunnskap, forstå tiden vi lever i, utfordre konsensus og holde fanen høyt for debatt, skriver rektor Dag Rune Olsen (UiT Norges arktiske universitet)
Akademia har et ansvar for å formidle kunnskap, forstå tiden vi lever i, utfordre konsensus og holde fanen høyt for debatt, skriver rektor Dag Rune Olsen (UiT Norges arktiske universitet)
Publisert Oppdatert

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

I det disse ordene skrives har Norge stengt ned på nytt. Vi går inn i 2022 med stengte auditorium og hjemmekontor. Det er usikkert hvordan våren vil se ut.

Koronapandemien har forsterket motsetninger vi allerede hadde. Først skapte debatten om smitteverntiltak skarpe fronter. Senere har samfunnet blitt delt av debatten om vaksiner. Det føles som om partene er på ulike planeter.

Fakta

Nyttårsforsett fra Dag Rune Olsen, rektor ved UiT Norges arktiske universitet

Nyttårsforsett fra Dag Rune Olsen, rektor ved UiT Norges arktiske universitet

Ledere i akademia presenterer sine nyttårsforsetter i Khrono. Les flere forsetter her:

TV2 gjorde et ufrivillig illustrerende intervju i så måte den 15. desember 2021. I intervjuet konfronterer en journalist fra TV2 en vaksinemotstander. Gjennomgående i intervjuet skinner det gjennom at de har fått sin informasjon fra totalt ulike kanaler, og at de ikke en gang klarer å være enige om helt grunnleggende fakta som om uvaksinerte i større grad er lagt inn på sykehus. Replikkene flyr fram og tilbake, før uenigheten får følgende lettere komiske utfall:

TV2-journalist: Mitt spørsmål til deg er; da innser du at uvaksinerte nå i dette landet, hvor du bor, utgjør et stort samfunnsproblem som belaster helsevesenet, som sender resten av befolkningen ut i en utestengning?

Vaksinemotstander: Overhodet ikke. Det innser jeg ikke. Det er feil.

TV2-journalist: Er det feil?

Vaksinemotstander: Ja.

I munnen på hverandre: «Det er feil», «Det er et faktum»

At de sier «Det er feil» og «Det er et faktum» samtidig er en fin illustrasjon på hvor samfunnsdebatten befinner seg.

Det var da Donald Trump ble valgt til president i USA i 2016 at verden for alvor ble oppmerksom på at vi har ekkokamre. Begreper som alternative fakta og falske nyheter ble dagligtale.

Vi ante det kanskje tidligere, som da deler av det amerikanske folk var overbevist om at Barack Obama var en muslim født i Kenya, men det var først 8. november 2016 at omfanget gikk opp for oss.

I USA gikk det så langt at en mann dro til pizzasjappen der Hillary Clinton angivelig drev en pedofiliring for å frigjøre de stakkars barna. Han var genuint overrasket da det viste seg at det bare var en helt vanlig pizzasjappe, fri for hemmelige sammensvergelser. Gjennom to år med pandemi har det blitt tydelig at vi har ekkokamre, også her i Norge.

Det er enkelt å latterliggjøre ekkokamrene i de politiske ytterkantene. Men vi må hele tiden være åpen for at det samme kan eksistere i de mer «stuerene» delene av samfunnet, inkludert i akademia. Vi får håpe at utbredelsen er begrenset, både fordi en akademisk utdannelse skal lære deg kritisk tenkning, men ikke minst fordi vi forsøker å luke det ut gjennom sunn metodebruk. Men også vi tar med oss våre egne verdier og holdninger når vi møter verden.

Det er svært få områder som er helt fri for menneskelig vurdering og feilvurdering. I boken «Noise» bruker Kahneman, Sibony og Sunstein analyse av fingeravtrykk som ett eksempel. Fram til for noen år siden trodde man at dette var en rent objektiv øvelse. Så viste det seg at det var mulig å påvirke resultatet av analysen.

— Det er en fare for at den manglende prinsipielle diskusjonen har gjort at vi tar for lett på konsekvensene av å stenge ned samfunnet, og er for late i å lete etter andre, mindre inngripende tiltak, skriver Dag Rune Olsen.
— Det er en fare for at den manglende prinsipielle diskusjonen har gjort at vi tar for lett på konsekvensene av å stenge ned samfunnet, og er for late i å lete etter andre, mindre inngripende tiltak, skriver Dag Rune Olsen.

Kriminalteknikeren kunne påvirkes til å trekke gal konklusjon gjennom falske opplysninger, som at den mistenkte hadde en historie med kriminelle handlinger. Det lå menneskelig skjønn, selv i en «objektiv vurdering» som en analyse av et fingeravtrykk.

Gjennom koronapandemien har det blitt et hedersbegrep å høre på fagfolkene. Og vi har fått begrepet koronafornekter, som en motsats til de som hører på forskningen. Det er ikke tatt helt ut av løse luften.

Det er ikke tvil om at det viktigste tiltaket for å bekjempe pandemien, er at folk lar seg vaksinere. Og de som uten medisinske årsaker velger å forbli uvaksinerte kan med en viss grad av rette sies å utvise forakt for forskning.

Det er enkelt å latterliggjøre ekkokamrene i de politiske ytterkantene. Men vi må hele tiden være åpen for at det samme kan eksistere i de mer «stuerene» delene av samfunnet, inkludert i akademia.

Dag Rune Olsen, rektor ved UiT Norges arktiske universitet

Samtidig fordekker det også noe. Hvordan man håndterer en pandemi er ikke alene et faglig spørsmål. Det er også et filosofisk spørsmål, og det er et verdispørsmål. Det er en faglig vurdering av hvordan man best hindrer smitte i å spre seg, men det er også en større diskusjon om frihet mot trygghet.

Utgangspunktet i et demokratisk samfunn vil alltid være at vi har frihet. Men noen ganger gir vi slipp på den, blant annet for å beskytte oss mot en trussel. Vi innskrenker frihet, og får trygghet tilbake. De siste to årene har offentlige myndigheter innskrenket friheten i flere omganger. Tilbake har vi fått beskyttelse mot et skadelig virus.

Den prinsipielle debatten om hvor grensene går har imidlertid vært begrenset. Det gjør at to år inn i pandemien har ikke sentrale beslutningstagere et avklart forhold til hvor grensen går, når er en trussel av et slikt omfang at den rettferdiggjør at vi innskrenker friheten?

Man kan spørre seg om det var skadelig at Donald Trump tok en så sterk posisjon mot smitteverntiltak tidlig i pandemien. Når vi har delt oss så klart inn i posisjonene pro-forskning og koronafornekter, handler det også om en viss arroganse overfor idiotene på ytre høyre?

Har vi byttet den vanskelige avveiningen mellom frihet og trygghet med det enklere spørsmålet om vi stoler mest på - Espen Nakstad eller konspirasjonsteoretikeren på youtube?

Eller motsatt, gjorde den manglende offentlige debatten i Sverige at myndighetene alene fikk definere hva som var riktige tiltak? Kunne en sterkere offentlig debatt ha gitt dem bedre smitteverntiltak?

Det er en fare for at den manglende prinsipielle diskusjonen har gjort at vi tar for lett på konsekvensene av å stenge ned samfunnet, og er for late i å lete etter andre, mindre inngripende tiltak.

Samtidig skal vi ikke gi oss selv totalslakt. Det har kommet flere utfordringer til offentlig konsensus fra akademia. Jeg er ikke enig med jusprofessor Hans Fredrik Martinussen når han går ut mot de nye smitteverntiltakene, men mener likevel at det er et sunnhetstegn at vi nå har en offentlig debatt om tiltak og begrunnelse. Det vil igjen gi oss bedre smitteverntiltak, og et mer avklart forhold til hvilke tiltak vi skal sette inn, og når vi skal gjøre det.

Ekkokamre er her for å bli. Samfunnet stiller høyere krav til kompetanse for å delta i arbeidslivet. Da jeg vokste opp på Røros på 1960-tallet, var det vanlig at folk begynte å jobbe på Kobberverket i en alder av 14 år. Slike jobber er nå borte.

Historikeren Noel Harari har beskrevet hvordan vi kan få en hel klasse med mennesker samfunnet ikke har bruk for, «den ubrukelige klassen». Svært forenklet risikerer vi at samfunnet deler seg inn i ett ekkokammer bestående av en utdannet middelklasse, og ett ekkokammer bestående av Hararis «ubrukelige».

Akademia har et ansvar for å formidle vår kunnskap til verden. Men vi har også et ansvar for å forstå tiden vi lever i. Vi har et ansvar for å holde fanen høyt for åpen debatt. Vi har et ansvar for å utfordre konsensus. Vi har et ansvar for å bygge bro og forstå de som tenker annerledes enn oss selv.

Mitt nyttårsforsett for 2022 er derfor å gjøre et realt forsøk på å forstå mennesker med ulikt syn på verden enn mitt eget.

Les også:

Følg flere debatter i akademia på Khronos meningsside

Powered by Labrador CMS