Årets navn i akademia og Khrono

Mange har stilt seg i rekken for å gratulere jurist og forsker Cecilie Hellestveit med tittelen Årets navn i akademia 2021 etter at tildelingen skjedde sist fredag, mens andre har kommet med sterk kritikk. Ikke bare juryen for prisen, men også Khrono, har møtt en twitterstorm gjennom helgen.

Når det stormer som mest er ofte det enkleste og kjappeste å komme seg ned i en skyttergrav for så å sikte inn og skyte tilbake. Men vel så lurt kan det være, så lenge det er snakk om verbalt skyts, å ta en fot — kanskje helst to — i bakken, puste med magen, lytte til kritikerne, tenke seg om, ta et steg tilbake og forsøke å finne ut hvordan vi havnet nettopp her.

Cecilie Hellestveit utløste en større prinsipiell debatt om internasjonalisering i akademia og akademisk ytringsfrihet, etter at hun som en av flere, i september ble intervjuet i Khrono om de intellektuelles rolle i akademia.

intellektuelle akademikere

Mener forskere som stikker seg fram blir uglesett

I avsnitt 19-20 i artikkelen lenket til over her, blir de omstridte formuleringene hennes presentert for første gang i Khrono:

Cecilie Hellestveit mener et aspekt ved dette temaet er at flere og flere akademiske stillinger går til utenlandske forskere. Slik har det vært en stund, og Hellestveit mener det kan problematiseres.

— De utenlandske forskerne kjenner jo ikke det norske samfunnet og er ikke her for å investere i det. De er her fordi de ikke får jobb på universiteter med størst prestisje, ennå. Noen fagfelt er nå så dominert av utenlandske forskere at det nesten ikke er flere nordmenn igjen blant de ansatte. Altså, hva er poenget med forskning som ikke først og fremst har det norske samfunn som utgangspunkt?

Jeg tror det er verdt et forsøk på å rydde litt i de ulike debattene som har oppstått i kjølvannet av Hellestveit-saken. Det er så langt jeg kan se, minst fire av dem:

1. Debatten om internasjonalisering og økningen av utenlandsk ansatte i akademia
2. Debatten om ytringsfrihet og akademisk frihet, om man skal kunne ta denne debatten og hva som kan og skal være lov å si og mene om den
3. Debatten om juryens rolle og hvorfor den valgte Hellestveit og ikke noen av de andre
4. Debatten om Khrono som en nasjonal og internasjonal kunnskapsavis i akademia

For å ta de to første punktene først:

Debatten om internasjonalisering og økningen av utenlandske ansatte i akademia dukker opp i media med ulike mellomrom, også i Khrono.

Sommeren 2017 skrev professor i statsvitenskap ved Universitetet i Oslo (UiO), Øyvind Østerud, en kronikk Aftenposten om Tankeløs internasjonalisering ved norske universiteter. Debatten fortsatte på sensommeren i blant annet Klassekampen og Morgenbladet. Daværende direktør i Forskningsrådet, John-Arne Røttingen for eksempel, sa den gangen til Khrono at han ønsket mer internasjonalisering i akademia, men at han også var bekymret for ubalansen mellom innreisende og utreisende forskere.

Og Senterpartiet i Stortinget tok til orde for å vurdere kvotering av utenlandske forskere etter at Ibsen-forsker Vigdis Ystad foreslo dette i et intervju med Klassekampen.

Les også fra 2017

Vi må tørre å ta debatten

I januar 2018 toppet debatten seg igjen da Det Norske Vitenskabs-Akademi inviterte kun norske forskere til debatt i sin storstue med tittelen Hvor mange internasjonale forskere tåler Norge? Akademiet ble møtt med kritikk, blant annet fra Malcolm Langford og Giuliano D'Amico ved UiO. Filosof Herman Cappelen ved Universitetet i Oslo skrev den gang et innlegg i Morgenbladet om det han mente var fremmedfrykt og nasjonalisme i Videnskaps-Akademiet, og at utgangspunktet for debatten var moralsk forkastelig. Ikke ulikt flere av de negative reaksjonene som har kommet mot Cecilie Hellesteveits ytringer i saken.

• Les også fra 2018: En fjerdedel av forskerne i Norge er utlendinger

Debatten i 2017/2018 var basert på Nifus mangfoldsstatistikk for akademia. I januar i år ble det igjen lagt fram nye tall fra forskningsinstituttet Nifu og Statistisk sentralbyrå (SSB), presentert på et webinar for Kif-komiteen. Tallene viste at antall utenlandske ansatte i forsker- og faglige stillinger i akademia hadde doblet seg fra 2007 til 2018.

I antall hadde det økt fra 5000 til 10.000 ansatte. I 2007 utgjorde dette 18 prosent med utenlandsk bakgrunn, sammenlignet med 29 prosent i 2018. Nifu og Statistisk sentralbyrå (SSB) jobber nå med ytterligere ferske tall som vil presenteres i mars 2022.

Nytt i statistikken nå er at man får vite hvilke land de utenlandske forskerne i akademia kommer fra. Den største gruppen er født i Tyskland, fulgt av Sverige og Kina. Deretter følger Storbritannia, Danmark og India.

Debatten har vært skarp og intens etter Khronos første intervju med Cecilie Hellestveit og den har også spredt seg til andre medier som Aftenposten, Morgenbladet, Klassekampen og NRK, blant annet som tema i Fredrik Solvangs Debatten i november.

Jussprofessor ved Universitet i Oslo, Mads Andenæs, mente tidligere i høst blant annet at Hellestveit manglet folkeskikk og at debatten rett og slett ikke burde ha funnet sted. Flere andre gikk ut og beskyldte Hellestveit, og også Khrono, for elfenbensnasjonalisme og elitisme. Påstander om xenofobi og fremmedfrykt samt bidrag til «en giftig nasjonalistisk mobbekultur i norsk akademia» er noen ord fra helgens twittermeldinger.

Årets navn i akademia

Pris skaper reaksjoner:— Bidrar til å polarisere

Det er et paradoks at man i 2021, året som mer enn på lenge har gitt mer oppmerksomhet enn vanlig til akademisk ytringsfrihet spesielt og ytringsfrihet generelt, skal ende opp med en opphetet debatt i akademia om hva man ikke bør debattere eller si ved landets universiteter og høgskoler. Disse institusjonene og de som jobber forventes å skulle være de fremste forsvarerne av ytringsfriheten og for å skape takhøyde og stort ytringsrom, og ikke minst oppfordre til ytringsmot.

Jeg har forståelse for at utenlandske forskere kan reagere på spissformulering og generalisering i det aller første intervjuet i Khrono med Hellestveit i september, men siden den gang har det vært mange og lange innlegg, både i Khrono og en rekke andre medier, samt oppfølgende artikler og radio og tv-debatter som har nyansert uttalelsene. Og jeg anbefaler alle som ennå ikke har fått den med seg å lese Cecilie Hellestveits egen presisering og oppklaring av saken i et innlegg i Aftenposten fra oktober. Der understreker hun at hun ikke er imot utenlandske forskere i Norge, like lite som hun er for at det bare skal være utenlandske forskere i Norge. Det handler ikke om nasjonalitet, men om kunnskap, skriver hun.

Anine Kierulf, som leder arbeidsgruppen som nå vurderer den akademiske ytringsfriheten, har manet til bruk av innestemme i debatten. Hun har i et intervju i Universitetsavisa rådet folk til å lytte og ikke ta argumenter i verste mening. Det er også kloke råd.

Jeg stiller meg også fullt og helt bak Mariel Aguilar-Støen, Malcolm Langford og Giuliano D'Amico som i et innlegg i Khrono skriver at de gjerne deltar i debatten om utenlandske forskere i akademia, slik de har gjort siden 2017, men ønsker seg «en saklig debatt og konstruktive løsninger. Vi håper vi ikke er på avsporingens vei igjen», som de skriver.

les også

Ytringsfrihet i akademia: — Mikroaggresjon og faglig ondskap er noe vi er nødt til å jobbe med

Så til de to siste punktene; om hvorfor juryen i Årets navn i akademia 2021 valgte Hellestveit og ikke noen av de andre kandidatene som var foreslått, samt kritikken av Khronos rolle som avis i og for akademia.

Det var undertegnede som tok initiativ til prisen Årets navn i akademia i regi av Khrono og lanserte den for første gang i 2020. Det finnes et vell av priser allerede i akademia, alt fra Abelprisen, Kavliprisen, Holbergprisen og en rekke formidlingspriser både nasjonalt og lokalt på de enkelte utdanningsinstitusjonene, som årets foreleser, årets formidler og arbeidsmiljøpriser og så videre.

Khrono er en nisjenyhetsavis i kunnskapssektoren, og vi har opprettet prisen etter mal fra flere andre aviser og magasiner som kårer Årets navn rundt hvert årsskifte. Vår pris gir ikke store pengeutbetalinger, men Årets navn får et illustrert diplom. Tanken bak, når pandemien slipper taket, er å dele ut prisen under et fysisk arrangement, der det både skal foregå debatt og være et treffsted for debattglade akademikere og studenter — som i et ledd i å utvide ytringsrommet ytterligere.

Formålet med prisen er å gi oppmerksomhet til «noen som i kraft av sine meninger eller handlinger har gjort seg bemerket og reist eller formet viktige debatter i og/eller utenfor akademia, eller på annet vis har hatt betydning for akademia som en del av storsamfunnet i året som har gått. Det kan også være personer som har begeistret, inspirert og engasjert, men også som kan ha provosert, skapt storm eller stått i en storm».

Det er viktig å understreke at juryen som sådan har ingenting med Khronos redaksjon eller redaksjonelle dekning å gjøre. Det er én person fra Khrono som er med i juryen og det er undertegnede, som leder juryen og deler ut prisen. Juryen, består for øvrig av Fritt Ord-direktør Knut Olav Åmås, professor emeritus Rune Slagstad, førsteamanuensis Jonas Stein og forsker Minda Holm. Det er juryen alene som avgjør hvilke tre kandidater som skal nomineres til et finaleheat og som til slutt plukker ut årets vinner.

Juryen plukket ut tre finalister i år mellom vel 20 kandidater hvor de fleste navnene var foreslått av Khronos lesere. Alle tre finalistene har på hver sin måte preget debatter i akademia i 2021: Inger Skjelsbæk som initierte debatten rundt Forskningsrådets vurderinger og systemet rundt tildelinger av prosjektmidler, Klaus Mohn som skapte stor debatt og også fikk masse kritikk, da han sa ja til Klimarealistenes møte på campus ved Universitetet i Stavanger og møtte dem til debatt, samt Cecilie Hellestveit som var den som i 2021 tok opp igjen debatten om internasjonalisering i akademia og konsekvensene av dette.

Alle tre ville vært verdige vinnere av årets pris. Juryen har vektlagt at prisen skal gå til en person som var aktuell i viktige debatter inneværende år, og ikke til noen for lang og tro tjeneste, for eksempel. Juryen var også forberedt på at tildelingen ville kunne bli omstridt, gitt debatten i ukene og månedene før utdelingen, og laget derfor en ekstra utdypende begrunnelse for hvorfor det nettopp ble Cecilie Hellestveit. Og, for ikke å gjøre denne kommentaren mye lenger enn den allerede er, kan begrunnelsen, som jurymedlem Rune Slagstad leste opp under årets tildeling, leses i lenken under her. Jeg vil særlig peke på sluttpoenget til Slagstad, at Hellestveit «er kvinne, hun har ikke bare ikke en fast stilling i akademia, hun har ikke en gang en midlertidig stilling i akademia. Hun har stått i det på en forbilledlig måte».

• Les også: Cecilie Hellestveit er en akademisk rollemodell

Verdt å bli minnet om i dagens debatt er også at Institutt for samfunnsforsknings (ISF) ferske rapport, som for første gang setter søkelyset på ytringsfriheten i akademia og hvordan blant annet forskere opplever å være en del av offentligheten, ble lagt fram i sommer.

Der kom det fram at rundt 12 prosent mener at kommentarer fra kolleger, trusler eller at det ikke gjør karrieren deres noe godt, er et hinder i å ytre seg. Den gang påtroppende direktør for Bjerknessenteret, ved UiB, Kikki Flesche Kleiven, sa i debatten:

— Dette er alvor. Ja, du må tåle trøkk og ha ett skall. Du skal klare å stå i det. Men mikroaggresjon og faglig ondskap er noe vi er nødt til å jobbe med.

Khronos nyhetsdekning og Khronos rolle som kunnskapsavisen i akademia har også møtt sterk kritikk fra enkelte hold i de siste dagers debatt. Avisen er blant annet anklaget for en polarisering av debatten om internasjonalisering.

Innimellom blir det fremmet kritikk mot Khrono fra våre lesere om at vi produserer og presenterer klikkåte-saker (clickbait på engelsk red.mrk). Det vil si at vi i «Se og Hør-stil» eller løssalgsstil, presenterer artiklene i avisen med en sensasjonalistisk og ofte villedende tittel og ingress og bilde som skal lokke leserne til å klikke seg inn på saken.

Det er kritikk som jeg og redaksjonen absolutt lytter til og tar med oss når den kommer. Det kan skje at en overivrig desk, eller redaktør, vinkler og titler en sak uten at det helt er dekning for den i teksten. «Blodtåka» kan også ramme Khronos redaksjon. Men i utgangspunktet skal det ikke skje. Og hvis det skjer, så skal det rettes og presiseres og justeres så snart som råd etter at det er skjedd.

Det kan også være at noen av leserne våre definerer «clickbait» på en annen måte enn det vi journalister og redaktører gjør.

Khrono har i perioder i alle de årene vi har kommet ut som avis skrevet om kontroversielle saker og krevende konflikter i akademia, som ikke har vært like populære hos alle, for eksempel Eikrem-saken ved NTNU, tyskervitssaken ved UiB, en rekke varslingssaker ved OsloMet og Langeland-saken ved Universitetet i Stavanger — og nå altså Hellestveit-saken.

Når det gjelder den sistnevnte saken, så er jeg rimelig sikker på at de aller fleste av mine redaktørkolleger i andre medier vil mene at den første artikkelen der intervjuet med Hellestveit var med, vil karakteriseres som undervinklet og ikke klikkåt. Man må ganske langt ned i saken for å finne uttalelsene hennes som har skapt debatt og det var ikke vinklet på utenlandske forskere verken i ingress eller tittel.

• Les også: Khronos samlesider om Hellestveit-debatten

På nyåret hvert år, går redaksjonen gjennom fjorårets dekning og gjør opp redaksjonelt årsregnskap også, og da vil evaluering av dekningen av internasjonalisering i Khrono være en viktig bit. Temaet er viktig i akademia og det har vært et viktig tema i Khrono siden avisen ble lansert. Så langt jeg kan se har Khrono skrevet mer enn 150 artikler om temaet i stort, gjennom årene.

De før nevnte sakene som kanskje flere vil tenke er «klikkåte» og sensasjonsjournalistikk, er etter min redaksjonelle vurdering alle viktige saker å dekke for en redaksjonelt uavhengig avis i akademia. Så tar vi gjerne kritikk og synspunkter på måten det gjøres på. Alle kan som regel gjøre ting enda bedre på flere områder, også Khrono.

I motsetning til de aller fleste andre riksdekkende aviser har Khrono som oppdrag å drive kritisk journalistikk på sine eierinstitusjoner. Det er en krevende oppgave som til enhver tid må balanseres nøye. Forventningene til en avis som Khrono, som er «akademias egen avis», blir også fort annerledes enn til andre medier, og som redaktør vet jeg at Khrono har en kritisk målgruppe. Det er både skjerpende og inspirerende.

Som redaktør i Khrono har jeg flere ganger oppfordret til mer debatt i akademia, det er altfor mange som ikke ytrer seg. Khronos spalter er åpne for alle som vil bidra her, og jeg mener at takhøyden skal være stor og at det aller meste av aktuelle temaer må kunne debatteres, innenfor saklige grenser utenfor skyttergravene. Det må og bør for eksempel være mulig å diskutere internasjonalisering og økningen i andelen utenlandske forskere i akademia uten å få stempel som nasjonalist eller xenofob.

Khrono er og skal være en seriøs og etterrettelig avis for kunnskapssektoren. I formålsparagrafen og den redaksjonelle plattformen til avisen står det blant annet at:

«Avisen skal baseres på etterrettelig, seriøs og kritisk journalistikk. Avisen skal bygge tillit og troverdighet i høgskole- og universitetsmiljøene. Khrono skal være informativ, nyttig og underholdende for målgruppen, også modig og gjerne kontroversiell. Saklighets- og vesentlighetsprinsippet skal ligge til grunn. Det er et mål å sette dagsorden i samfunnsdebatten».

Det er mitt mål at vi skal fortsette med det, og at vi også har de kritiske leserne våre med oss i dette på veien videre både fra innland og utland.

Les også fra 2019

Ytringsmot bør finne sted