En fjerdedel av forskerne i Norge er utlendinger

En fjerdedel av forskerne i norsk forskning og høyere utdanning er utlendinger, viser NIFUs mangfoldstatistikk, utgitt i 2017.

I matematikk og naturvitenskap er andelen 45 prosent, mens samfunnsvitenskap ligger lavest med 17 prosent. I humaniora-fagene er 22 prosent av forskerne utenlandske, eller innvandrere som det heter i statistikken.

• Les også: Andelen utenlandske doktorander er firedoblet

Tallene i mangfoldsstatistikken er fra 2014, og statistikken er framstilt av Statistisk sentralbyrå og forskningsinstituttet NIFU i fellesskap, på oppdrag fra Kunnskapsdepartementet. Det foreligger ikke nyere tall enn fra 2014 på dette feltet.

Torsdag arrangerer Det Norske Videnskaps-Akademi et debattmøte, der temaet er hvor mange internasjonale forskere Norge kan tåle.

«Tankeløs internasjonalisering»

Professor i statsvitenskap, Øyvind Østerud, startet en debatt om dette temaet i 2017, i forbindelse med revideringen av Langtidsplanen for forskning og høyere utdanning. Dette er også utgangspunktet for debatten i vitenskapsakademiet, der Østerud er en av debattantene.

«Mange fag gjør seg selv irrelevante og mister tillit og legitimitet hvis de forsvinner ut, ikke kan kommunisere på norsk, ikke kan utrede norske forhold og bryter båndet til en skattebetalende offentlighet» , skrev han i et innlegg i Aftenposten (for abonnenter) sommeren 2017, under tittelen «Tankeløs internasjonalisering ved norske universiteter.»

«Er det for mange internasjonale forskere på norske universiteter slik at kompetansen om det norske samfunnet forvitrer?» er spørsmålet som er oppe til debatt i Videnskaps-Akademiet.

Mener utgangspunktet er feil

Førsteamanuensis i nordisk litteratur, Giuliano D´Amico, forsker og underviser ved Senter for Ibsenstudier ved Universitetet i Oslo.

Han er fra Italia og studerte nordisk på Universitetet i Torino, der han fikk sin master. Doktorgraden i nordisk litteratur tok han ved Universitetet i Oslo i 2011.

D´Amico sier at han synes utgangspunktet for debatten er feil, når temaet er hvor mange internasjonale forskere Norge tåler.

— Jeg synes det er uheldig at man setter likhetstegn mellom norsk språk- og kulturkompetanse og statsborgerskap, som om ingen andre i verden kan tilegne seg denne kompetansen, sier han.

Selv underviser han på norsk, i norske emner, og han ser mange utlendinger rundt seg som gjør det samme.

— I stedet for å være opptatt av hvor mange internasjonale forskere Norge tåler, burde man heller være opptatt av å sikre seg at de internasjonale forskerne lærer seg norsk språk og kultur best mulig, slik at de kan gjøre alle sine faglige og administrative oppgaver på linje med norske kolleger, sier han.

Varierer med institusjon

Andelen utlendinger blant forskerne økte fra 17 prosent i 2007 til 25 prosent i 2014, mens for befolkningen som helhet er har andelen innvandrere økt fra 10 til 16 prosent i perioden, viser Mangfoldsstatistikken.

Det er en del variasjon mellom institusjonene. Ved universiteter og høgskoler er andelen utlendinger blant forskerne 27 prosent, mens i instituttsektoren er andelen 25 prosent. I helseforetakene er 20 prosent av forskerne innvandrere.

NTNU, Universitetet i Oslo og Universitetet i Bergen har flest forskere og faglig ansatte med innvandrerbakgrunn, viser statistikken.

Bekymring som ikke treffer

Forsker Arnfinn H. Midtbøen er styremedlem i Akademiet for yngre forskere og forsker ved Institutt for samfunnsforskning.

— Internasjonalisering er grunnleggende positivt og ingen trussel i seg selv. Det er en villet politisk utvikling som henger sammen med andre forskningspolitiske målsettinger, men kan likevel reise noen nye problemstillinger avhengig av hvilken type institusjon forskeren jobber for, sier han.

Midtbøen påpeker at det også er store forskjeller mellom de ulike fagområdene.

— Bekymringen for om internasjonaliseringen spesielt rammer forskning på norske samfunnsforhold, språk og kultur er i legitim, men jeg er usikker på hvor godt den treffer. Humaniora og samfunnsvitenskap, der utfordringene angivelig er størst, er de fagområdene som har lavest andel utenlandske forskere, påpeker han.

Etterkommerne

— Er problemet at enkelte fag får for mange utenlandske forskere? Man kan også snu perspektivet og spørre hvorfor særlig humaniora og samfunnsvitenskap er preget av nokså lite mangfold. Hvorfor er disse fagene så lite attraktive for etterkommere av innvandrere født og oppvokst i Norge, som vi vet er overrepresentert i høyere utdanning? spør han.

Kunnskapsdepartementet ga NIFU i oppdrag å ta med etterkommere etter innvandrere i statistikken, men det viste seg at det er svært få i denne kategorien blant forskerne, bare 0,4 prosent. Dermed er det ikke laget egne tall for denne gruppen.

Trenger infrastruktur

Giuliano D´Amico anbefaler at akademia utvikler en infrastruktur som gjør at utenlandske forskere, i kombinasjon med egeninnsats, kan skaffe seg språkkunnskaper og kulturforståelse.

— Det er klart at mye av dette skjer allerede, blant annet stilles det språkkrav i mange stillinger, sier han

D´Amico mener at internasjonale utlysninger gavner det norske samfunnet og akademia.

— Det utgjør en form for sunn konkurranse og bidrar til at de norske kandidatene må heve nivået for å nå opp i konkurransen, sier han.

Midlertidige utlendinger

Statistikken viser at andelen utlendinger er spesielt høy i midlertidige stillinger ved universiteter og høgskoler.

49 prosent i kategorien postdoktor/forsker tilsatt på prosjekt og 40 prosent i kategorien av stipendiat/vitenskapelig assistent er utlendinger, ifølge mangfoldsstatistikken.

Blant professorer er andelen utlendinger 23 prosent, mens for førsteamanuensis og førstelektor er andelen 20 prosent.