mangfold
Rektor Rice ønsker seg flere forskere med hijab
Andelen innvandrere blant vitenskapelig ansatte og forskere er doblet.
Publisert
Sist oppdatert
OBS! Denne artikkelen er mer enn tre år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.
Andelen innvandrere ansatt i forsker- og faglige stillinger i akademia har doblet seg siden 2007, viser den nye mangfoldstatistikken fra forskningsinstituttet Nifu og Statistisk sentralbyrå (SSB).
I antall har de gått fra 5000 til 10.000 ansatte. I 2018 utgjorde dette 29 prosent med innvandrerbakgrunn, sammenlignet med 18 prosent i 2007.
Men svært få av dem er norskfødte med innvandrerforeldre. Disse utgjorde kun 0,5 prosent av de ansatte i forsker- og faglige stillinger ved norske universiteter, høgskoler, helseforetak og forskningsinstitutter.
Mens det totalt var 10.633 innvandrere i disse stillingene i 2018, var det kun 190 norskfødte med innvandrerforeldre.
Mangfoldsstatistikken skal presenteres fredag på et webinar i regi av Kif-komiteen (Komité for kjønnsbalanse og mangfold i forskning). Den er et samarbeid mellom SSB og Nifu, mens oppdragsgiver er Kunnskapsdepartementet etter innspill fra Kif-komiteen.
Det foreligger ikke nyere tall enn fra 2018 på dette feltet.
Curt Rice: Leit at vi ikke har noen med hijab
Ved universitetene hadde cirka en tredjedel av forskerpersonalet innvandrerbakgrunn i 2018, mens ved høgskolene var tilsvarende andel en femtedel.
Ved OsloMet var andelen bare 16 prosent, viser statistikken, i alt 224 personer. Om noen av disse er norskfødte med innvandrerforeldre tier statistikken.
Rektor Curt Rice ønsker seg mer mangfold.
— Vi ser også at det etniske mangfoldet vi har i akademia til en stor grad er importert. Det er svært få etterkommere av innvandrere i Norge som velger en karriere i akademia og det er et problem. Vi går glipp av de perspektivene vi vil få hvis vi hadde klart å rekruttere flere studenter med minioritetsbakgrunn, og ikke minst få dem til å velge en karriere innen akademia, sier Rice, som også er leder av Kif-komiteen.
Vi går glipp av de perspektivene vi vil få hvis vi hadde klart å rekruttere flere studenter med minioritetsbakgrunn, og ikke minst få dem til å velge en karriere innen akademia.
Curt Rice, leder av Kif-komiteen og rektor ved OsloMet
Han trekker fram at i Oslo er det 30 prosent av befolkningen som har innvandrerbakgrunn.
— Vi får jo ikke lov å føre statistikk for dette, så jeg kjenner ikke tallene, men det er ikke like mange av de ansatte ved OsloMet som har en slik bakgrunn, sier Rice og legger til:
— Jeg tror faktisk ikke vi har en eneste faglig ansatt ved OsloMet som bærer hijab, i hvert fall har jeg ikke lagt merke til det. Det er leit fordi en betydelig del av den kvinnelige befolkningen i Oslo bruker hijab og jeg vil også se dem blant våre vitenskapelig ansatte, understreker Rice.
Flest fra Tyskland
SSB og Nifu lager ikke statistikk på norskfødte etterkommere etter innvandrere fordi tallene er for små. I stedet blir denne gruppen slått sammen med «innvandrere», som i hovedsak er utenlandske forskere, særlig stipendiater og postdoktorer, som er født i utlandet og kommer til Norge for å jobbe.
Nytt i årets statistikk er at man får vite hvilke land innvandrerne i norsk forskning kommer fra. Den største gruppen innvandrere er født i Tyskland, fulgt av Sverige og Kina. Deretter følger Storbritannia, Danmark og India.
«Betydelig mangfold»
«Norske forsknings- og utdanningsinstitusjoner har et betydelig mangfold i arbeidsstokken», konkluderer Nifu i sitt notat om mangfoldsstatistikken.
Seniorrådgiver Hebe Gunnes i Nifu påpeker at cirka 80 prosent av forskerpersonalet med innvandrerbakgrunn er internasjonalt mobile forskere med høyere utdanning fra utlandet.
— Det betyr at de har sin utdanning og doktorgrad fra utlandet, og også i mange tilfeller har jobbet som forskere i andre land, sier hun.
Postdoktorene trekker opp
Størst andel med innvandrerbakgrunn er det i midlertidige stillinger, som stipendiater og postdoktorer. Andelen er på 48 prosent, men spesielt høy blant postdoktorer. I denne gruppen er om lag 75 prosent av mennene og 66 prosent av kvinnene fra et annet land enn Norge.
Fagområdene matematikk og naturvitenskap og teknologi (MNT-fag) har de høyeste andelene.
— Det er spesielt postdoktorene som trekker opp andelen med innvandrerbakgrunn. De er veldig mobile, noe som henger sammen med at det er vanskelig å få fast jobb. De må som regel ha mer enn én periode som postdoktor for å bli fast ansatt og i og med at de bare kan ha én periode på samme institusjon i Norge, flytter de mye på seg. Generelt er det en del mobilitet blant unge forskere, og det er en internasjonal trend, sier hun.
— Hva kan forklaringen være på at det er mye lavere andel med innvandrerbakgrunn på høgskolene?
— Andelen er høyest på de gamle breddeuniversitetene, og skyldes særlig at de har mange flere stipendiater og postdoktorer enn nye universiteter og høgskoler. Og det er i denne gruppen det er flest med innvandrerbakgrunn. En annen forklaring er at høgskoler og nye universiteter mye profesjonsfag, der det stilles krav til norsk språk og utlysningene ofte er på norsk. Dermed rekrutterer de færre internasjonale, sier hun.
Få norskfødte med innvandrerforeldre
Ifølge mangfoldsstatistikken er det svært få etterkommere etter innvandrere blant forskere og faglig personale, kun 190 i 2018. Disse er født i Norge av innvandrerforeldre.
— Hvorfor er det så få i denne gruppen?
— Vi finner ikke noe forklaringer på det i statistikken, men én mulig forklaring kan kanskje være at de velger fag som ikke leder mot en forskerjobb, som for eksempel advokat eller lege. Vi ser nå at andelen etterkommere av innvandrere øker blant studenter og det er også en litt økende andel i rekrutteringsstillinger. Tallene er så små at det kan være tilfeldig, men dette kan tyde på at andelen etterkommere av innvandrere kan øke blant forskerpersonalet etterhvert, sier Gunnes.
Ifølge statistikken hadde 3,6 prosent av studentene innvandrerbakgrunn i 2018, noe som er en økning fra 1,3 prosent i 2007.
Av de 190 norskfødte med innvandrerforeldre blant forskerne i 2018, var om lag 40 tilsatt i faste vitenskapelige og faglige stillinger, inkludert leger som deltar i FoU ved helseforetakene og forskere i instituttsektoren.
De øvrige 150 var tilsatt i midlertidige forskerstillinger og rekrutteringsstillinger. I tillegg kommer 100 etterkommere av innvandrere tilsatt i teknisk-administrative stillinger ved universiteter og høgskoler. Flertallet i denne gruppen var kvinner, går det fram av Nifus notat.
I 2007 var det 30 etterkommere av innvandrere blant det faste vitenskapelige, faglige personalet og om lag 60 i midlertidige forsker- og rekrutteringsstillinger. Dermed har det vært en viss vekst siden den gang.
