Årets navn i akademia ● rune slagstad
«Cecilie Hellestveit er en akademisk rollemodell»
Den debatten Cecilie Hellestveit skapte føyer seg inn i et dessverre ikke uvanlig mønster – jeg vil si: Denne debattens mest nedslående mønster, skriver jurymedlem Rune Slagstad om Årets navn i akademia.
Se sendingen hvor Cecilie Hellestveit utropes til Årets navn i akademia med utdypende begrunnelse fra jurymedlem Rune Slagstad.
Publisert
Sist oppdatert
OBS! Denne artikkelen er mer enn tre år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
17. desember, 2021
Jeg har tre utdypende bemerkninger til juryens kåring av Cecilie Hellestveit til årets navn i akademia.
1) Det burde være det viktigste, men er ikke alltid det: selve det saklige temaet, nemlig et mer gjennomtenkt og nyansert forhold til akademias internasjonale kontekst. Internasjonalisering er selvfølgelig vitenskapens alfa og omega.
Vitenskapen er med sosiologen Robert Mertons termer universalistisk: dens gyldighet kjenner ingen grenser, den er kommunistisk: ingen har eiendomsrett til dens resultater, og den er argumentativ: det er argumentene som teller.
Internasjonale forskere som velger å være i Norge i kortere eller lengre perioder, inngår i vitenskapens grenseløse kommunikasjonsfellesskap. Men siden vitenskapen ikke eliminerer eller opphever de nasjonale grenser, er det viktig å tematisere vitenskapens doble kontekst: den internasjonale og den nasjonale, det universelle og det partikulære.
Særlig for noen fag og profesjoner er det viktig å problematisere hvordan disse tidvis kan internasjonaliseres på en så ugjennomtenkt måte at det kan skape problemer i den nasjonale kontekst: for fagspråkene våre, for den akademiske formidling, oversettelsen fra fagoffentlighet til almen offentlighet, og for fag der norsk språk og innsikt i historie og samfunnsliv trengs for å skape den opplyste offentlighet vårt demokrati er avhengig av.
Vi trenger akademikere som i stand til å reflektere over vitenskapens doble kontekst. Cecilie Hellestveit er en slik akademiker.
2) Den debatten Cecilie Hellestveit skapte føyer seg inn i et dessverre ikke uvanlig mønster – jeg vil si: denne debattens mest nedslående mønster.
Arne Næss fornyet i sin tid examen philosophicum med sin saklighetslære med normer som «Hold deg til saken» og «Erstatt ikke motstandere med stråmenn».
Den akademiske dannelse består i oppøvelse i pro-et-contra-logikken: til å kunne se en sak fra flere sider, ikke minst det å lære seg å leve med uenighet, med dissens, på en sivilisert måte. Næss’ tanke var at en dannet vitenskapelig kultur også kunne virke sakliggjørende på den politisk-demokratiske kultur. Hellestveit-debatten har hatt eklatante eksempler på akademikere som ingenlunde alltid har vært i stand til å tempere sine følelser, før de går i rette med det de er uenig i.
Filosofen advarte mot å tenke med blodet. Er det én ting vi trenger, ikke minst i vår sosialmediale offentlighet, er det akademikere som kan påta seg å være rollemodeller for hvordan man er saklig uenige – ikke bare for offentlighetens skyld, men for akademias.
Skal akademikere motvirke tendensen til å stille spørsmål ved akademias legitimitet i en tid med falske nyheter og dalende tillit til forskningsbasert kunnskap, fordrer det at i det minste akademikerne selv evner å opptre i det offentlige rom som noe annet enn følelsesdrevne og nærtakende hissigpropper. Cecilie Hellestveit har vært en kvinnelig inkarnasjon av Næss’ saklighetslære.
3) Var det slik at Cecilie Hellestveit etter at hun hadde kastet ut sin brannfakkel, lot det bli med det og deretter dukket? I utallige kanaler har hun tvertom deltatt i utdyping og nyansering av sin internasjonaliseringskritikk.
Så langt juryen har kunnet konstatere, har hun vært saklig lyttende endog når opponentene har vært grovt usaklig avsporende. Hun har etter sin innledende kritikk med utdypninger og presiseringer rett og slett bidratt til at vi har fått en langt mer innsiktsfull og berikende akademisk debatt om et vesentlig, men underbelyst tema.
Var det slik at hun reagerte på usakligheter, høyst urimelige karakteristikker og avlyste undervisningsoppdrag ved å anta den nærliggende og i samtiden høyt verdsatte offerrollen? Nei. Hun har stått i det. Hun har fastholdt sin posisjon med argumenter, hun har møtt det som har kommet hennes vei med saklighet – ja, endog med humør, som det sømmer seg en kvinne fra den bergenske, urbane periferi.
Slik har det vært til tross for at hun utvilsomt kunne ha påberopt seg diverse grunnlag for å være i en sårbar posisjon: Hun er kvinne, hun har ikke bare ikke en fast stilling i akademia, hun har ikke en gang en midlertidig stilling i akademia. Hun har stått i det på en forbilledlig måte.
Cecilie Hellestveit er en akademisk rollemodell.
Rune Slagstad er jurymedlem i Khronos kåring av Årets navn i akademia
