Bekymret for ubalanse mellom inn- og utreisende forskere

I Aftenposten i juni skrev Øyvind Østerud, professor i statsvitenskap ved Universitetet i Oslo under tittelen «Tankeløs internasjonalisering ved norske universiteter», om at han mener internasjonaliseringen av universitetene har nådd et vippepunkt som kan gjøre ­offentlig finansiert forskning irrelevant for det norske samfunnet.

Og han spør videre om det kan være en motsetning mellom å være nasjonalt relevant og internasjonalt ledende - og svarer ja på spørsmålet, gjengir Klassekampen. 

— Det vil være svært uheldig om vi ender opp med å få universitetsfag hvor det bare er ansatt utenlandske statsborgere, sier stortingsrepresentant Anne Tingelstad Wøien (Sp), til Klassekampen.

— Jeg hører til min forbløffelse at det i Senterpartiet diskuteres et forslag om å begrense antallet forskere fra utlandet gjennom kvotering. For en kunnskapsnasjon ville dette være å skyte seg selv i foten, skriver rektor ved Universitet i Oslo, Ole Petter Ottersen, på sin blogg, gjengitt i Khrono.

Litt forenklet og svart/hvitt debatt

Da John-Arne Røttingen, direktør for Forskningsrådet tok jobben som direktør var et av hans viktigste punkter at han ønsket å få mer fart på arbeidet med internasjonalisering.

Les også: Røttingens første 100

Røttingen understreker at han ikke har fått med seg alle innlegg i sommerens debatt rundt utenlandske forskere og internasjonalisering, men sier samtidig at han oppfatter at debatten lett blir litt forenklet og preget av svart-hvitt tenking.

— For meg blir det viktig å trekke linjene til to ulike begrep i denne debatten, det første er globalisering, sier Røttingen.

Han trekker fram at den internasjonale økonomien stadig blir mer global og akademia har blitt en del av den globale tjenesteøkonomien, og dermed en del av et globalt marked. Det gjelder både høyere utdanning og forskning.

— Noen ønsker kanskje ikke at akademia skal være en del av et globalt marked, men jeg tror det er viktig at vi ikke er naive men tar konsekvensene av dette inn over oss, sier Røttingen.

Internasjonalisering

På den andre siden trekker Røttingen fram begrepet internasjonalisering.

— Her står spørsmålene om utenlandske forskere og doktorander i Norge og ikke minst omvendt; norske forskere og doktorander som reiser til utlandet sentralt, sier han. Kunnskapsutvikling og forskning er helt avhengig av et tett internasjonalt samarbeid.

— Jeg heier på internasjonaliseringen, men det er viktig at vi har en god balanse mellom innreise og utreise av folk og kompetanse, understreker han, og han legger til:

— Det er viktig at debatten tar opp i seg begge disse perspektivene, altså globalisering og internasjonalisering, slik at vi ikke ender opp med en debatt for og mot kvotering, eksempelvis.

Les også:

• Vi må tørre å ta debatten
• Studentleder sier nei til kvotering av norske forskere

Grei andel utenlandske forskere

Tall som Forskerforum presenterte i 2014 forteller om en utenlandsk andel av forskere på 20 prosent. Men andelen som ble ansatt i perioden fra 2007-2012 med utenlandske statsborgerskap var 60 prosent. 

Røttingen synes ikke tallene totalt sett er høye, han er langt mer bekymra for at for få norske forskere reiser ut.

— Vi må dyrke fram en kultur der det å jobbe internasjonalt blir naturlig tidlig i forskerkarrieren, sier Røttingen.

Han trekker fram at derfor har Forskningsrådet lansert rettighet til utenlandsstipend for alle doktorgradsstipendiater og postdoktorer som får støtte fra Forskningsrådet for å stimulere til akkurat dette slik at yngre forskere kan planlegge et år i utlandet tidlig i karrieren.

Bekymret for andelen utenlandske doktorander

Tallene som bekymrer Røttingen mer, er tallene for andelen med utenlandske statsborgerskap blant doktorandene innen enkelte fagområder. Og ikke minst dette sett opp imot den langt lavere antallet norske forskertalenter som tar doktorgraden i utlandet.

— Det norske næringslivet, offentlig sektor og forskningen trenger forskertalentene og kompetansen som blir utviklet gjennom forskerutdanningen fram til en doktorgrad. Hvis mange av de vi utdanner tar med seg sin kompetanse og talentet sitt og reiser hjem, og tilsvarende langt færre norske reiser ut og kommer hjem med tilsvarende kompetanse og utdanning får vi en ubalanse som kan bli problematisk, sier Røttingen, og legger til:

— Så disse tallene må vi se nøye på og debatten må vi tørre å ta.

Han understreker at man jo har dimensjonert forskerutdanningen også for å dekke et kompetansebehov i Norge.

— Når vi ser at vi på tre store fagområder som teknologiske fag, landbruksfag og veterinærmedisin og matematisk naturvitenskapelige fag har godt over 50 prosent med doktorander med utenlandsk statsborgerskap, er det tegn på at vi har en utfordring, mener Røttingen.

Andelen utenlandske doktorander er firedobla

Tall Khrono har presentert viser at andelen utenlandske statsborgere blant doktorander i Norge har økt jevnt og trutt siden 1990. Dette viser Tilstandsrapporten for høyere utdanning 2017.

Mens andelen i 1990 var 9 prosent var den 13 prosent i 2000, 28 prosent i 2010 og i 2016 viser tallene Kunnskapsdepartementet presenterte i sin tilstandsrapport i mai at andelen var økt til 38 prosent.

Det er NMBU (Norges miljø- og biovitenskapelige universitet) som i dag ligger høyest. 59 prosent av NMBU sine doktorander hadde i 2016 utenlandsk statsborgerskap.

De var tett fulgt av Universitet i Agder (UiA) på 54 prosent, men tallene viser store svingninger fra år til år. UiA var oppe i hele 65 prosent i 2015, men nede på 41 prosent i 2014.

Tall fra NIFU viser at av de 1420 avlagte doktorgradene i 2016 var det 532 av dem som hadde utenlandsk statsborgerskap.

Blant mennene var det 45 prosent som hadde utenlandsk statsborgerskap, mens det blant kvinnene var 30 prosent.

Ulike økonomiske virkemidler

Røttingen trekker fram at det er en ubalanse mellom de økonomiske vilkårene doktorgradsstudenter i Norge har sammenlignet med tilsvarende situasjon i de fleste andre land.

— Det kan se ut til at Norge til dels subsidierer forskerutdanningen for andre land, mens våre forskere ikke ser seg råd til tilsvarende å ta seg forskerutdanning i utlandet hvor de ofte må betale studieavgifter og hvor stipendene er lavere.  Denne ubalansen bør vi prøve å gjøre noe med ved å vurdere virkemidlene. I globaliseringens tidsalder må vi ikke være for naive som land. Vi må utnytte fordelene knyttet til internasjonalisering, men samtidig vurdere hva vi som nasjonaløkonomi har interesse av.

Røttingen mener man her må være kreativ og se på hele verktøykassen for å oppnå bedre balanse mellom ut- og innreise.

— Det er altså ikke i seg selv galt at forskere med utenlandsk statsborgerskap tar sin doktorgrad i Norge. Det er tvert imot en ønsket situasjon, men dersom det er de økonomiske betingelsene for doktorandene i Norge som lokker og ikke nødvendigvis fagmiljøene, da er sjansene større for at disse forskerne reiser hjem igjen eller til andre land etter endt utdanning, og dermed tar med seg sin opparbeidede kompetanse ut av landet. Når dette ikke kompenseres ved at tilstrekkelig mange norske forskere reiser ut og tar sin doktorgrad ute for å komme tilbake til Norge, da er det en ubalanse som vi bør gjøre noe med, understreker Røttingen, og han legger til:

— Det er ikke mitt poeng at det må være en matematisk likevekt i regnskapet. Som en liten økonomi og lite språkområde, har vi ekstra behov for å samarbeide internasjonalt, og vi må i større grad enn mange andre land benytte økonomiske virkemidler for å være attraktive. Men det ser ut til å være en for stor ubalanse i dag.

Dårlig statistikk

Han trekker også fram at det er en utfordring at man ikke har lett tilgjengelig statistikk for hvor mange forskere som reiser ut for å arbeide eller studere.

— Vi må sørge for at vi får en bedre oversikt over dette. Ferske tall kan tyde på at Norge kanskje tar imot ti ganger flere doktorgradsstudenter enn de som reiser til utlandet fra Norge. Her må vi få bedre tallmateriale. Både for doktorandene, men også for forskermobiliteten generelt, understreker Røttingen. 

Han legger også til at det er urovekkende hvis det stemmer at tallene er synkende, ved at det er stadig færre nordmenn som reiser ut og tar doktorgraden utenlands.

— Jeg ønsker debatten velkommen.  Slik jeg ser det er det trolig en for stor ubalanse mellom vilkårene som blir tilbudt doktorander i Norge, sammenlignet med det man har mulighet til å oppnå i andre land. Realitetene må vi studere og kanskje være villig til å endre på vilkår. Samtidig må vi erkjenne at dette er knyttet til mer generelle forskjeller i arbeidsmarkedet og at vi med vår lønnsstruktur med mindre forskjeller vil måtte ta med det i vurderingene.  Vi bør uansett overvåke utviklingen nøye, understreker Røttingen.