LES VIDERE ETTER ANNONSEN
FÅ NYHETER PÅ MOBILEN
Last ned Khrono-appen!
publisering
Kina er verdens største forskningsnasjon, men ny reform kan skape endringer
Kina leverer for andre år på rad flere forskningsartikler enn USA. Og det uten store deler av landets artikler, som er skrevet på kinesisk.
Publisert
USA har lenge vært den klart største forskningsnasjonen i verden, men i 2019 passerte Kina for første gang USA i publiseringsvolum.
I 2020 hadde Kina en enda større vekst, og landet hadde 540 000 artikler målt som artikkelbidrag. Det betyr at Kina står for 18,3 prosent av verdens vitenskapelige kunnskapsproduksjon.
Tilsvarende tall for USA var henholdsvis 460 000 artikler og 15,7 prosent, viser tall fra Indikatorrapporten, som ble presentert tidligere i høst.
Men.
Disse tallene viser imidlertid ikke artikkelbidrag fra de fleste av Kinas egne tidsskrifter på kinesisk.
— De satser i økende grad på egne tidsskrifter, der er det veldig stor produksjon. Det Kina gjør er at de spiller på flere hester, sier Kina-forsker og viserektor ved Universitetet i Oslo (UiO), Mette Halskov Hansen. Hun legger til:
— De legger virkelig trykk på å bli veldig store på internasjonal publisering innenfor matematisk-naturvitenskapelige fag og medisin. Men samtidig har de over lang tid bygget opp sine egne kanaler, hvor blant annet mye av kunnskapen innen humaniora og samfunnsvitenskap blir publisert.
Dermed er Kinas kunnskapsproduksjon trolig vesentlig større enn det tallene i Indikatorrapporten tilsier.
Ny reform skaper endringer
Kina har i lang tid hatt en forsknings- og utviklingspolitikk som har gitt sterke insentiver for forskere for å publisere i internasjonale tidsskrifter.
Denne taktikken er nok mye av årsaken til at Kina nå for andre året på rad topper listen som verdens største artikkelbidragsyter, ifølge en artikkel skrevet av forsker Gunnar Sivertsen ved Nordisk institutt for studier av innovasjon, forskning og utdanning (Nifu) og hans kinesiske kollega Lin Zhang.
Men våren 2020 lanserte myndighetene en ny reform. Den har allerede begynt å skape endringer i hvordan forskning evalueres og hva som skal prioriteres, forklarer Sivertsen.
— Frem til for to år siden var det sterke insentiver i Kina for å publisere internasjonalt. Den reformen de er i gang med nå er en enda tyngre satsing på publisering i egne tidsskrifter, sier Sivertsen.
Reformen gjør det blant annet tydelig at Kina skal bort fra det ganske sterke insentivet som lenge har blitt lagt til grunn, nemlig publiseringer i tidsskrifter som er indeksert i Web of Science (WoS).
Bare 200 av de 11 000 tidsskriftene i WoS er kinesiske tidsskrifter, ifølge en artikkel skrevet av Sivertsen og Zhang.
Og det er publikasjoner hentet fra WoS som Indikatorrapporten baserer seg på.
— Hva er årsaken til at Kina nå kommer med denne reformen?
— Det er det samme som den nye statsråden vår (Ola Borten Moe, journ. anm.) sier her i Norge, at forskningen skal være nyttig for landet selv og at den skal tjene det kinesiske samfunnet, sier Sivertsen og legger til:
— Og det hele ble aktualisert under covid-utbruddet. Den første artikkelen om covid fra Kina ble publisert i et ledende vestlig tidsskrift. På den måten ble resten av verden kjent med innholdet før det kinesiske samfunnet selv. Men før pandemien så vi også en økende grad av nasjonalisme, for å sikre enstemmighet og oppslutning i samfunnet.
Mener behovet for å kunne kinesisk er større enn noen gang
Rektor Svein Stølen og viserektor Hansen ved UiO mener det verken er dramatisk eller skremmende å observere Kinas enorme satsning på forskning og nå i senere tid på egne tidsskrifter.
— Dette er ikke skremmende, det er helt naturlig for en så stor nasjon. Også Kina har et enormt behov for å publisere forskning i de beste tidsskriftene internasjonalt. Det satser de hardt på og de vil de fortsette å gjøre i all fremtid, sier Stølen. Han legger til:
— Vi trenger forståelse for kinesisk språk og kultur, men til syvende og sist handler det om å ha sterke forskningsmiljøer som kan samhandle med de beste i verden.
Viserektor Hansen er tydelig på at det er en utvikling vi ikke kan overse, og som har betydning for oss her i Norge.
— Vi trenger folk som kan lese og forstå kinesisk. Det er faktisk slik at vi kan si at det er mer behov for å styrke denne kunnskapen nå enn noen gang før. Kina har på kort tid blitt en betydelig internasjonal forskningsnasjon, men samtidig produserer de mye kunnskap på kinesisk som det er viktig å forstå, sier Hansen og legger til:
— Det er så mye anvendt forskning innenfor samfunnsvitenskap og humaniora som brukes direkte til å gi råd til de kinesiske myndighetene. Om vi ikke har nok folk som kan forstå det, så er det uheldig. Det er en av grunnene til at UiO fremmet forslag om en fireårig bachelor i kinesisk. Det er ingen tvil om at det er ganske tungt å lese tidsskriftsartikler på kinesisk.
— Kan vi havne i en situasjon der verdens kunnskapsspråk blir kinesisk og ikke engelsk?
— Det er ingenting som tyder på at vi kommer dit. Faktisk har kinesiske universiteter selv etablert flere nye tidsskrifter på engelsk de senere årene, sier Hansen.
Gradvis vanskeligere å samarbeide med kinesiske forskere
Men likevel. Betyr Kinas økende satsing på egne tidsskrifter at landet er i ferd med å lukke kunnskapsproduksjonen mer inne? Ifølge Nifu-forsker Sivertsen vil det være vanskelig.
— Kinesisk forskning er nå så integrert at det er vanskelig å lukke seg inne. De vil nok vurdere i større grad hva som passer å publisere på kinesisk og på engelsk. De trenger også å være en del av det internasjonale forskersamfunnet, sier Sivertsen.
Han minner også om at Kina ikke står for mer en en femtedel eller fjerdedel av verdens forskning.
— Om de lukker seg inne, så skader det primært dem selv. Det tror jeg kinesiske myndigheter vet. Da taper de anseelse i verdenssamfunnet og nettverkene de har bygget opp globalt. Også næringslivet vil tape på dette. Så de vil komme inn i noen voldsomme paradokser om de skulle stenge seg inne, sier Sivertsen.
Likevel har Sivertsen selv erfart at det har skjedd endringer i det akademiske samarbeidet med Kina de siste tre-fire årene.
— Det er tegn på at de prioriterer i mindre grad å ta i mot studenter og forskere fra utlandet. Det har også gradvis blitt vanskeligere å samarbeide med kinesiske forskere, fordi myndighetene i økende grad skal ha kontroll på forskningen, sier Sivertsen.
Følger USA i tilbaketrekking
Sivertsen sier at Kina kommer ut av en periode med omfattende internasjonalt samarbeid, særlig med USA, der akademia har vært friere til å gjenspeile studentenes og forskernes ambisjoner, ikke bare myndighetenes.
— Det at Kina nå trekker seg litt tilbake har med at USA gjorde det samme. I stedet for samarbeid diskuteres sikkerhet i større grad, det å holde på hemmeligheter og sikre at kunnskap ikke går tapt om det er viktig i konkurransesammenhenger. Det er også blitt mye vanskeligere for kinesiske studenter å studere i USA, og mer kontroll med kinesiske forskere, sier Sivertsen.
Må søke lisens
Det samme foregår i Norge. Hele sektoren holder nå pusten for hva som blir Utenriksdepartementets (UD) neste trekk i kampen mot spionasje og såkalt ulovlig kunnskapsoverføring. Nye retningslinjer i det såkalte eksportkontrollregelverket er på trappene og det kan gjøre det vanskeligere for kinesiske forskere også å komme til Norge.
Det ligger i kortene at norske institusjoner som tar i mot forskere, stipendiater eller studenter fra land utenfor EU/EØS og Nato, deriblant Kina, må søke om lisens før man overfører kunnskap til disse som kan tenkes å være relevant for militær bruk.
— Vanskelig å skille det rendyrkede akademiske og fordekt etterretning
Politiets sikkerhetstjeneste (PST) har gjort det klinkende klart at de mener universitets- og forskningssektoren er naive i sin tilnærming til faren for spionasje.
PST-sjef Hans Sverre Sjøvold minnet sektoren på hvordan dette gjøres under et webinar i regi av Det Norske Videnskaps-Akademi i midten av november.
— I dag kan det være vanskelig å skille mellom det som er rendyrkede akademiske samarbeid og det som er fordekt etterretning, sa Sjøvold.
Han mener kinesisk etterretning bruker akademia som en arena for rekruttering av kilder.
— For eksempel kan aktuelle personer inviteres til Kina, og så kan kultiveringen fortsette der. De kan bli invitert til konferanser hvor alle utgifter blir dekket. Dette er klassisk og gjelder ikke bare kinesisk aktivitet, sa Sjøvold.
Når det kommer til kunnskapsoverføring, kan det skje på flere måter, ifølge PST-sjefen.
— Forskere og næringslivsaktører forvalter kompetanse som de etterspør, som sikkerhetsteknologi med militært flerbrukspotensiale. Kina bruker virkemidler for å få tak i vestlig teknologi, blant annet nettverksoperasjoner. Her er det mange gråsoner. Et eksempel er talentrekruttering, at de søker å tiltrekke seg utenlandske talenter til ulike teknologidisipliner, sa Sjøvold.
I tillegg prøver de aktivt å skaffe seg store mengder data, som informasjon fra for eksempel helseregistre, sa Sjøvold.
— De kan dra nytte av gode, men sensitive registre ved norske forskningsinstitutter. Her er det viktig å være bevisst når det gjelder verdiene man forvalter. Kina har blitt en mer utfordrende samarbeidspartner og det trengs årvåkenhet fra norsk side, sa Sjøvold.
Ikke et alternativ å kutte båndet til Kina
I utgangspunktet skulle UD komme med forslag til nye retningslinjer i det såkalte eksportkontrollregelverket tidlig i høst, etter å ha hatt et høringsmøte med sektoren i juni.
Men det lar vente på seg. Det er enda uklart når disse nye retningslinjene vil bli sendt ut på høring, har Khrono fått opplyst.
— Arbeidet med høringsnotatet er komplisert og pågår fremdeles. Det er ikke satt en dato for når forslaget skal sendes på alminnelig høring, opplyste seniorrådgiver i UD, Mari Bangstad, til Khrono i november.
Både Nifu-forsker Gunnar Sivertsen, og Svein Stølen og Mette Helskov Hansen i UiO-rektoratet er spent på hva som vil komme fra regjeringen.
— Forskningen har idealer som kolliderer med sikkerhetstankegangen. Dette blir en møteplass mellom to helt forskjellige perspektiver. Forskningen er bygget på verdier om global utveksling, sier Sivertsen.
Hansen og Stølen mener det er svært viktig å fortsette å samarbeide med Kina og kinesiske forskere.
— Jeg tror ikke alternativet er å kutte båndet til en så stor nasjon. Jeg tror vi må ha et reflektert samarbeidsforhold til alle land. Vi må evne å samhandle og samhandle på en måte som ivaretar vitenskapen og norsk sikkerhet og interesser. Det krever bevissthet og den må hele tiden vedlikeholdes, sier Stølen.
I ferd med å dra fra USA også i 2021
Basert på utviklingen i Kina, den nye reformen og satsingen på egne tidsskrifter, skulle man kanskje tro at Kinas plassering som verdens største forskningsnasjon målt i artikkelbidrag i Web of Science-registrerte tidsskrifter ville gå ned.
Det er ikke i ferd med å skje med det første.
— Foreløpig kan vi ikke se det. Jeg sjekker av og til, og slik det ligger an for 2021, er de på nytt på veg til å gå fra USA i antall artikler. På en annen side tar det tid før man ser slike endringer. Artikler som publiseres nå spinner som regel ut fra arbeid som ble satt i gang for tre-fire år siden, sier Sivertsen.
