UiOs kinasatsing
Kritisk til senter ved Universitetet i Oslo: — Et brohode for kinesisk propaganda
UiO åpner dørene for Fudan-universitetets europeiske senter. – Dette er ideologi i akademisk forkledning, sier kinaekspert Harald Bøckman.
Publisert
Sist oppdatert
OBS! Denne artikkelen er mer enn tre år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.
Mens UiO-rektor Svein Stølen i Khrono bedyrer at vertskapsrollen for senteret er uproblematisk og utelukkende en berikelse, feller Harald Bøckman en helt annen dom:
— Om konfutse-instituttet i Bergen var en gjøkunge, så er dette et brohode for kinesisk propaganda. Du kan si det er et «konfutse-institutt for voksne».
Det omdiskuterte konfutse-instituttet tilknyttet Universitetet i Bergen, det eneste i Norge, legges ned til våren. Omtrent samtidig flytter Fudans europeiske senter inn på Blindern, etter at Københavns universitet trakk seg fra vertskapsrollen i fjor.
For UiO blir Fudan European Centre for China studies en sentral brikke i ambisjonen om være den førende institusjonen i Norge for akademisk samarbeid med Kina. Stølen signerte avtalen med Fudan i slutten av februar.
Bøckman, som tidligere var forsker ved Senter for utvikling og miljø, er en nestor i norsk kinaforskning og «Norges fremste Kina-kjenner» ifølge Universitetet i Oslos (UiO) eget forskningsmagasin Apollon. Forskeren har også lenge vært en av de hardeste kritikerne av det han mener er universitetenes ukritiske tilnærming til stormakten i øst.
San Diego, Monterrey, Auckland
— I motsetning til konfutse-instituttene, som er en nasjonal satsing fra Kina, kommer dette initiativet fra Fudan-universitetet, men bærer likevel preg av å være en del av en global kinesisk, strategisk satsing som utvilsomt er velsignet fra høyeste politiske hold i Kina. Generelt er Fudan kanskje det beste universitetet å samarbeide med i Kina, men dette er noe annet, sier Bøckman.
Han har selv to ganger ledet sommerskolen ved det nordiske senteret ved Fudan, som ligger i Shanghai.
Fudan-universitetets sentre, av typen som nå etableres ved UiO, finnes i alle verdensdeler. Det første ble opprettet ved Universitetet i California, San Diego, i 2012. Så kom senteret i København i 2013, i 2015 i Monterrey i Mexico, og i Kasakhstans hovedstad Nur-Sultan i 2018. Det første i Oceania ble lagt til Auckland på New Zealand i 2018.
— Betegnende nok er det ikke blitt opprettet noe senter i Australia, noe som åpenbart skyldes det dårlige forholdet mellom Kina og Australia, sier Bøckman.
Han mener tanken bak slike sentre er ærlig nok, slik det er formulert på hjemmesidene: «Senteret er et strategisk initiativ fra Fudan-universitetet for å møte et økende behov for mer nyansert og balansert forståelse for Kinas utvikling og globale innvirkning ved å engasjere seg i og fremme kina-studier i Europa på høyt nivå».
I praksis utfolder det seg på en annen måte, mener Bøckman.
— Rett fra Xi Jinpings taleskrivere
— De siste åtte årene har det gått en jevn strøm av gjesteforelesere, premissleverandører og politikkbearbeidere til København. Den andre veien har det vært heller tynt. Måten temaer blir presentert på vitner om de politiske strategiene som ligger bak. Mange kommer rett fra Xi Jinping og hans taleskrivere: «økologisk sivilisasjon», «Kinas fredelige oppstigning», «skaffe til veie Kinas beste løsninger for å løse globale spørsmål», «Ett belte og en vei» (Kinas globale investeringsstrategi) og «å sammen bygge et skjebnefellesskap for menneskeheten». Dette er ideologi i akademisk forkledning, sier Bøckman.
I avtalen UiO har inngått med senteret, står en setning som slår fast at akademisk frihet skal gjelde i samarbeidet, et prinsipp Stølen gir sin garanti for i intervju med Khrono. Stølen sier også at de kinesiske partnerne er «veldig positive» til akademisk frihet.
Bøckman er derimot kritisk til det han mener er et bortimot totalt fravær av selvkritisk refleksjon i den norske leiren.
— Rektor, dekaner og de som har forberedt denne saken har ikke gjort leksa si. I notatet til universitetsstyret lister de opp ni fordeler for UiO, noe som blir svært nærsynt, for man drøfter ikke de overordnede politiske rammene. Motivene fra den kinesiske siden blir knapt kommunisert. Ekstra ille er det at senteret skal plasseres ved Institutt for kulturstudier og orientalske språk, der man har forskning og undervisning i kinesisk. Der kommer gjøkungen inn igjen, og vil vokse seg stor og prege annen virksomhet, sier Bøckmann.
Kinadebatt i Danmark
Københavns universitet som har vært hjem for senteret avsluttet brått i 2020. Nyheten om bruddet kom i etterkant av avsløringer i dansk presse om dansk-kinesiske forskersamarbeid der teknologi er blitt utviklet og tatt i bruk til menneskerettsstridig overvåking av minoriteter. Offisielt er begrunnelsen ikke politisk, men at universitet ønsker å prioritere samarbeid med andre universiteter.
Ifølge professor Lars Bo Kaspersen, som i seks år ledet instituttet der Fudan-senteret var plassert, mener den polariserte og opphetede debatten om Kina-samarbeid i Danmark var medvirkende til bruddet.
— Det ble komfortabelt å avslutte, sa Kaspersen til Khrono.
Kaspersen er bekymret for økt sensur og kontroll med kinesiske universiteter, men mener Fudan-senteret burde ha fortsatt i København, forutsatt at forholdet var gjensidig og skjedde på like vilkår. Med det mente han gjensidig tilgang til kilder, data og forskningsmateriale.
— Kaspersen trekker andre konklusjoner enn meg, men prinsippene han legger til grunn er jeg enig i. Det er i alle fall noe annet enn de høytflyvende akademiske frasene vi hører fra Oslo, sier Bøckman.
Han undrer seg også over at Fudan velger å satse på Oslo.
— Når man skal koble seg til Europa, er København tross alt nærmere, og Norge er ikke engang medlem i EU. Oslo er periferi i Europa. Hvorfor etablerer de seg ikke i Brussel, Amsterdam eller Leiden? Hvis man ser på profilen for den faglige virksomheten senteret i København har vært involvert i de siste åtte åra, vil en finne at mye har dreid seg om Kina og Danmark, en del om Kina og Norden, men bare marginalt om Europa, utover nettverksarbeid og en nettadresse som ender på .eu.
Bøckmans spekulasjon er at det er langt flere universiteter i Europas hovedsteder enn i København som føler det er mest komfortabelt å ikke slippe senteret inn hos seg. Situasjonen er nå at Fudan slår leir i to hovedsteder i Europa - i Oslo - og i Budapest i Ungarn, der Fudan nå etablerer campus.
— UiO er kommet i dårlig selskap
— Det er selvsagt ikke tilfeldig at Fudan velger Ungarn, det er mest på linje ideologisk. Det bør være en vekker for UiO at man er kommet i så dårlig selskap.
Den høyrenasjonalistiske regjeringen i Ungarn er blitt beskyldt for en lang rekke systematiske mot den akademiske friheten i landet.
— Jeg er absolutt for et bredt samarbeid med Kina, det er premissene det kommer an på. Den som involverer seg med Kina, uansett fagfelt, har en fordømt forskningsetisk plikt å orientere seg om faglige og politiske vilkår kinesiske kolleger arbeider under, for å skjønne bedre hva slags politisk og intellektuelt klima man selv blir del av. Det er her den uttalte intensjonen fra Fudan ved å opprette slike sentre skurrer kraftig.
Bøckman mener selvsensur er et stort problem, særlig innenfor samfunnsvitenskap og humaniora.
— Der beveger man seg lettere inn på sensitive og delvis forbudte områder, samtidig som vi har sett en politisk tilstramming i Kina de siste 10-12 årene.
Bøckman mener det er legitimt å fire på noen idealer og inngå noen kompromisser, for å kunne holde på samarbeid med kinesiske forskere.
— Jeg forstår godt at særlig yngre forskere går på gummisåler. Men man må være klar over hva slags terreng man beveger seg i og prøve å forstå grensene for hva som er etisk forsvarlig, sier han.
— Et akademisk misfoster
Bøckman, som har arbeidet med Kina i over 50 år, har selv erfart konsekvensene av å ytre seg «feil». Fra 2008 av har han vært nektet innreise, og han regner ikke med å noen gang kunne komme tilbake til det han kaller sitt andre hjemland. Han tror en kronikk i Dagbladet i 2007, der han skrev kritisk om konfutse-instituttene, samme år som instituttet ble opprettet i Bergen, kan ha vært medvirkende til at han er svartelistet.
— Fudan-senteret er et akademisk misfoster, sier Bøckman.
— Om noen prøvde å etablere et tilsvarende senter i samarbeid med for eksempel Russland eller USA, ville det blitt ramaskrik. Men når det gjelder Kina, blir det ikke det. Jeg forstår ikke hvorfor, kanskje er det en misjons-impuls som aktiveres, som resulterer i at man blir så føyelig overfor akkurat Kina, i håp om å tilføre kineserne opplysning, så de kan omvendes.
