Debatt eriksen, heggernes, hansen, gornitzka

Vanskeligere vei for forsknings­politisk samarbeid med Kina

— Selv om ingen snakker om akademisk boikott, er det blitt tydeligere enn noensinne at ethvert initiativ til norsk-kinesisk FOU-samarbeid må vurderes nøye.

Noregs samarbeid med Kina er i rivande utvikling, men mangelen på akademisk fridom i Kina gjer samarbeidet kontroversielt og komplisert. Biletet viser tidlegare statsråd Iselin Nybø saman med Kinas viseminister for utdanning, Du Zhanyuan, under ei større delegasjonsreise i 2018. Foto: KD
Noregs samarbeid med Kina er i rivande utvikling, men mangelen på akademisk fridom i Kina gjer samarbeidet kontroversielt og komplisert. Biletet viser tidlegare statsråd Iselin Nybø saman med Kinas viseminister for utdanning, Du Zhanyuan, under ei større delegasjonsreise i 2018. Foto: KD
Publisert Oppdatert

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Norsk-kinesisk FOU (forskning og utvikling, red.anm.) samarbeid har vært preget av store svingninger: fra optimisme og gradvis oppbyggning av nære relasjoner siden 1990-tallet, og til svært vanskelige forhold under den diplomatiske krisen som fulgte tildelingen av fredsprisen til nå avdøde Liu Xiaobo i 2010.

Under ledelse av President Xi Jinping har kinesiske myndigheter siden 2013 sakte men sikkert strammet grepet ytterligere om forskning og undervisning. Likevel reiste den største delegasjonen i norsk universitets- og høgskolehistorie, med 300 deltagere ledet av statsråd Nybø, til Kina i 2018. Det var fortsatt tro på at FOU-samarbeid med den raskt voksende forskningsnasjonen, handelspartneren og globale aktøren var avgjørende for Norge.

Siden denne reisen fant sted har vi, igjen, sett en ny utvikling. Nye geopolitiske trusler, handelskrig, covid19, strengere kontroll med forskere og undervisere i Kina, og utvidet digitalisert overvåking av befolkningen. Også norske forskere opplever økt sensur ved publisering i Kina og tettere kontroll med samarbeidspartnere.

Alle disse faktorene har medført en generell nedkjøling av samarbeidsklimaet, også i FOU-sammenheng. Selv om ingen snakker om akademisk boikott, er det blitt tydeligere enn noensinne før at ethvert initiativ til norsk-kinesisk FOU-samarbeid må vurderes nøye. Det er ikke lengre nok at deltakerne i et forskningsprosjekt er sterke på sitt fagfelt. Både deltakerne og den institusjonen de jobber på, trenger kompetanse til å forstå den politiske og akademiske strukturen i Kina som ethvert samarbeidsprosjekt – bevisst eller ubevisst - inngår i. Den konteksten har blitt skarpere og mer krevende.

Nå har, i tillegg, norske myndigheter annonsert en ny og betydelig innstrammet eksportkontroll av kunnskapssektoren. Politikken er foreløpig ikke kommet i endelig utgave, men utkastet tilsier at dette regelverket vil sette noen tydelige begrensninger på hvordan, og på hvilke felt, vi inngår i forskningssamarbeid med, blant annet, kinesiske partnere.

Veldig enkelt forklart (og med forbehold om at vi bare har sett før-utkastet som var på høring i juni): fagfeltene som krever lisens er bredt definert, og innebærer stort sett hele MNT (matematikk og naturvitenskap) feltet og medisin. Vurderingen om hva som krever lisens vil bli gjort av Utenriksdepartementet. Det vil bli betydelig mer-arbeid knyttet til å rekruttere ansatte og studenter fra Kina, og det vil innebære en oppbygging av et kontrollapparat internt på universitetene for å håndtere søknader om lisens i nye prosjekt.

Selv om det presiseres i før-utkastet at det nye regelverket ikke skal være til hinder for legitimt akademisk samarbeid, er det vanskelig å se hvordan dette kan unngås. Det reiser umiddelbart spørsmålet om hvem som skal avgjøre hva som er legitimt og ikke, lovlig eller lovstridig – hvordan og med hvilken kompetanse?

Universitetene trenger å selv få større oppmerksomhet mot og bedre rutiner for å håndtere sikkerhetsspørsmål. Ikke desto mindre bør vi ha et skarpt blikk på hvordan dette gjøres. Summen av de nye reguleringene, og av det omfattende apparatet som kan måtte rigges internt på institusjonene og i kontrollorganene, vil nok uansett sette en del nye skranker for akademisk samarbeid.

Den ekstremt smale definisjonen av grunnforskning i utkastet til eksportkontrollregel er i så måte interessant i seg selv. Den innebærer, for eksempel, at forskning på Ph.d-nivå ikke oppfattes som grunnforskning, noe som mange har påpekt er misvisende. Her er hensynet til sikkerhet og geopolitiske interesser på kollisjonskurs med premisser i forskningspolitikken. En ekspanderende fortolkning av hva som er lisenspliktig kunnskapsoverføring kan komme til å utfordre prinsippet om akademiske frihet og dermed også svekke Norges kunnskapsberedskap.

Hva er effekten av denne utviklingen for forskingssamarbeid med kinesiske partnere, og hvordan skal vi som universitetssektor tenke om det? Vi mener det er på tide at vi begynner å tenke høyt sammen om hvordan vi skal håndterer dette nye landskapet, som helt klart vil være betydelig mer utfordrende fremover.

Gjennom Panorama-strategien er Kina et prioritert samarbeidsland, og mange av våre forskningsmiljø har over tid utviklet sterke former for samarbeid. Kina satser tungt på forskning innen naturvitenskapene, medisin og teknologi, og ettersom globale kriser knyttet til klima, miljø og helse uansett ikke løses uten Kina, har dette ofte vært prioriterte samarbeidsområder. Samtidig deltar kinesiske miljøer også inn i samarbeid om forskning på digitale medier, historie, utdanning, menneskerettigheter, jus, internasjonale relasjoner, osv.

Denne typen samarbeid er avgjørende for utviklingen av teorier om, for eksempel, økonomiske og politiske modeller eller nasjonalisme og identitet, men den er også viktig for Norges (og andre europeiske lands) oppbygning av helt nødvendig kompetanse om Kina, særlig innsikt i samfunn, kultur og politikk.

Det endrede trusselbildet av Kina gjør det, etter vår mening, forståelig at regjeringen ønsker å styrke eksportkontrollen. Det samme gjør den rivende utviklingen av ulike teknologier som vi ikke alltid kan forutsi hvordan vil bli brukt og med hvilke samfunnsmessige effekter. Samtidig må det imidlertid settes fokus på det økte behovet for, nettopp, samarbeid med kinesiske forskere og institusjoner på helt avgjørende globale tema, og innen de brede humaniora og samfunnsvitenskapelige fagene.

Vi har derfor to forslag og én invitasjon:

  1. Vi foreslår at regjeringen nytenker sin strategi for samarbeid med Kina i lys av det økende kontrollregime som forskning og utdanning vil bli underlagt gjennom nytt regelverk for eksportkontroll. Avhengig av den endelige utformingen av den nye forskriften kan det bli vanskeligere i praksis å ta opp studenter med kinesisk pass på MA og Phd-nivå, ansette forskere og inngå i større prosjektsamarbeid, kanskje særlig på forskningsfelt innen mat-nat, teknologi og medisin som hittil har vært prioritert i oppfølgningen av Panoramastrategien. Sammenhengen mellom satsninger knyttet til Panoramastrategi og skjerpet eksportkontroll kan med fordel tydeliggjøres.

  2. Vi foreslår også at oppfølgningen av Panoramastrategien i større grad løfter frem behovet for den samfunnsvitenskapelig og humanistiske forskningen som i økende grad trenger solid institusjonell støtte for å kunne gjennomføres i samarbeide med kinesiske partnere. Dette er fagområder hvor forskere har vanskelig med å få tilgang i Kina og hvor internasjonalt samarbeid er ekstremt viktig for individuelle forskere og mindre fagmiljøer i Kina, og hvor vi, ikke minst, har et skrikende behov for mer kunnskap og kompetanse i Norge. I tillegg har Kina langt svakere tradisjon enn Norge for tverrfaglig samarbeid på tvers av MNT og HUMSAM, så også her kunne en revidert plan for oppfølgning av strategien spille en viktig rolle.

  3. Så til invitasjonen: Det tilspissende geopolitiske, og handelspolitiske klima, og utfordringer knyttet til akademisk frihet, har resultert i en merkbar større skepsis i offentligheten mot FOU-samarbeid med Kina. Vi må bli bedre til å formidle hvorfor det akkurat nå er spesielt viktig å samarbeide, ikke minst på samfunns- og kulturfeltet, og vi må bli mer åpne overfor kinesiske samarbeidspartnere om de problemene som finnes. Men dette krever også god kompetanse om hvordan Kinesiske myndigheter, politikk og akademia arbeider og fungerer. Vi inviterer derfor ny statsråd (når denne er på plass) til en dialog med oss og andre universiteter med langvarig samarbeid med Kina om hvordan en norsk forskningspolitikk for samarbeid med, og utvikling av kompetanse på, Kina kan formes.

Les også:

Les flere debattinnlegg på Khronos debattside

Powered by Labrador CMS