Debatt gabriel qvigstad

Hvem er vår tids Mulan?

Hvem skal vi sende ut i kampen for å løse klimakrisen? Trondheim og Oslo samler sine team.

— I en verden som har utfordringer med vannforsyning, energi, klimaendringer og sult, er det naturlig å se seg om etter hvem som er i stand til å ta rollen som vår tids Mulan. skriver Gabriel Qvigstad.
— I en verden som har utfordringer med vannforsyning, energi, klimaendringer og sult, er det naturlig å se seg om etter hvem som er i stand til å ta rollen som vår tids Mulan. skriver Gabriel Qvigstad.
Publisert Oppdatert

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

I eventyrene kan man lese om helter og heltinner som legger ut på farefulle ferder for å redde sin landsby fra den onde trollmannen. I en verden som har utfordringer med vannforsyning, energi, klimaendringer og sult, er det naturlig å se seg om etter hvem som er i stand til å ta rollen som vår tids Mulan.

Før vi skal velge ut hvem, må vi finne ut hva målet er. Dette begynner heldigvis å materialisere seg. «Missions» eller «samfunnsoppdrag» er idéen om at aktører på tvers av sektorer og politiske skillelinjer forener sine krefter for å løse viktige samfunn- og bærekraftsutfordringer innen en tidsfrist.

Khrono har dekket begrepet «missions» i over ett år, nå senest med fokus på hvilken rolle dette begrepet skal spille i langtidsplanen for forskning og høyere utdanning.

Dagens Næringslivs Eva Grinde er i denne sammenheng urolig for at regjeringen skal legge opp til mer statlig detaljstyring av universitetene gjennom «missions».

Avtroppet forskningsminister Henrik Asheim mente på sin side at staten må ha en rolle i hva de 40 milliardene til universitets- og høyskolesektoren skal gå til. De er uenige, men tar også begge feil. Samme feil begås av Universitetet i Oslos rektor Svein Stølen og prorektor Åse Gornitzka gjennom deres ni forslag til prinsipper for å utforme forskningens samfunnsoppdrag.

Så hvilken feil er det de begår? Svaret ligger i at verken Stølen eller Gornitzka er Mulan. «Missions» er rett tankegang, men det skal ikke være opp til universitetene å formulere eller løse disse alene.

Heldigvis har UiO allerede gått sammen med våre ledende innovatører - private som offentlige. Sammen har de meislet ut et konkret verktøy som kan brukes for å nå oppdragene gjennom norsk innovasjon. Nasjonen kan også tjene penger på dette. Mye penger. Nå som “feilen” er identifisert, skal jeg avsløre hvem Mulan egentlig er...

«Missions» er rett tankegang, men det skal ikke være opp til universitetene å formulere eller løse disse alene.

Gabriel Qvigstad, daglig leder i Kunnskapskompaniet

Mulan er Norges innovasjonsdistrikter. Hvis nasjonen løser «missions» med innovasjonsdistriktene som leverandør, vil Norge kunne gå fra å være svakest på innovasjon i Norden til å bli ledende i løpet av få tiår.

Et innovasjonsdistrikt er en bydel der ledende innovasjonsaktører og lokalmiljø i fellesskap utvikler, tester og tar i bruk innovasjon. Medlemmene består av de beste aktørene i MITs innovasjonsmodell: Akademia, bedrifter, kapitalforvaltere, gründere og myndigheter. I Norge finnes det fem slike satsinger:

Innovasjonsdistrikt Hovinbyen har sirkulærøkonomi som sitt hovedmål - satsingen ble lansert på Oslo Urban Week i slutten av september i år. Innovasjonsdistrikt Sentrum på sin side har datadrevet innovasjon som sitt virkemiddel. Trondheims innovasjonsdistrikt, Trondheim Tech Port ble lansert i oktober, her vil hav- og helseteknologi kunne stå sentralt. I Bergen er Marineholmen innovasjonsdistrikt verdensledende på nyskaping innenfor marinbiologi, bioteknologi og IKT.

Innovasjonsdistriktet Svein Stølen er styreleder for heter Oslo Science City og er Norges første innovasjonsdistrikt. Satsingen ble lansert av Erna Solberg for ett år siden. Det er igangsatt en omfattende mulighetsstudie som ferdigstilles nå i november.

Dette studiet bør peke på konkrete behov og oppdrag (les: «missions») som skal løses av aktørene i fellesskap. Hvis ikke disse aktørene løser konkrete utfordringer, vil samarbeidet ende opp i å bli et arealplanforum eller, som jeg skrev om i DN i fjor, et kaffeslabberas av globale dimensjoner.

NTNU, Equinor, Oslo Universitetssykehus, St. Olavs hospital, Ferd, OBOS, OsloMet, Universitetet i Oslo, Sparebank1, GC Rieber, Sintef, Norsk Gjenvinning, Entra, Ferd, Simula, Innovasjon Norge, Adresseavisa, Storebrand Trondheim og Oslo kommune er bare noen av aktørene som satser på innovasjonsdistrikter. De kan nå sine mål hvis de utnytter følgende tre nasjonale fortrinn:

  1. En effektiv offentlig sektor: Vi må ta i bruk den offentlige verktøykassen. Norge vil se en totalforandring av norsk næringsliv når anonymiserte datasett legges ut i markedet. Her er Datafabrikken et godt initiativ. Samtidig må offentlig sektor ta del i innovasjonsprosesser, for eksempel ved å stille sin kompetanse, ansatte og nettverk til disposisjon for gründere som ønsker å skape innovasjon og verdier.

  2. Høy tillit: Produktive innovasjonsprosesser er preget av høy gjensidig tillit. Når tilstrekkelig tillit er oppnådd, vil ulike aktører begynne å dele på idéer, penger og areal. Slik oppstår innovasjon. Det er likevel viktig å kombinere tilliten med økonomisk og juridisk forutsigbarhet. Kun med gode innovasjonskontrakter vil kommersielle aktører føle tilstrekkelig trygghet at intellektuell eiendom og økonomisk avkastning sikres når pengene potensielt ruller inn.

  3. Fokus på kundens behov: Forskere bruker i dag mye ressurser på å søke midler til sine prosjekter. Det er en for tidkrevende omvei til å utvikle kritiske omstillingsløsninger. Akademikerne må derfor samarbeide mer med næringsliv og gi kapitalforvalterne insentiver til å investere i nye forskningssentre. Dette med ett fokus: Markedsbehovet til en bærekraftig verden, formulert gjennom «missions».

Innovasjonsdistrikter er ikke forbeholdt de største byene i Norge. Mindre steder har ofte bedre forutsetninger med sine kompakte og spesialiserte innovasjonsmiljøer, for eksempel Nærøysund med sin lakseoppdrett eller Ålesund med sin havforsknings- Industri.

Tåken begynner å lette, og nå er tiden inne for å orientere seg. Kanskje ser vi konturene av veien Norge og våre ledende innovasjonsmiljø må gå for å finne løsninger på globale utfordringer innenfor klima, energi og vannforsyning.

Nå kreves vilje, vilje og atter vilje. Har innovasjonsdistriktene det som kreves? Vil de kunne stå seirende igjen som Mulan når vi nærmer oss 2030? Det gjenstår å se. Oppdragene har i hvert fall fått sine utvalgte.

Les også:

Les flere debattinnlegg på Khronos debattside

Powered by Labrador CMS