Debatt ● karl øyvind jordell

Fusk i koronaens tid

Utfallet i saken om selvplagiat ved Universitetet i Agder påkaller et behov for en gjenopptakelses­kommisjon, mener professor emeritus Karl Øyvind Jordell.

Sykepleierstudenten som ble utestengt i et år fra Universitetet i Agder for selvplagiering, fikk ikke medhold i sin anke til Felles klagenemd.
Karl Øyvind Jordell
Professor emeritus Karl Øyvind Jordell
Publisert Sist oppdatert

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

I innlegg på Khrono er det uttrykt generell uro angående muligheten for at studenter under pandemien er blitt for strengt behandlet ved vurdering av fusk, det er blitt pekt på at oppgavesett utformet med tanke på skoleeksamen vil være uegnet ved hjemmeeksamen (2.februar 2022.), og det er publisert tall for den sterke økningen i saker på dette feltet (31.januar 2022 og 13.desember 2021).

Ved besvarelser på universitetseksamener innebærer feil og svakheter i det faglige innholdet at studenten får nedsatt karakter. Når man nå under pandemien har endret en del eksamener, fra å være såkalte skoleeksamener uten hjelpemidler, til hjemmeeksamener hvor kandidaten har tilgang til pensum og andre hjelpemidler, har to endringer inntrådt.

For det første er ikke eksamen lenger bare en prøving i fag, men også en prøving i regler for kildehenvisning. For det annet vil feil på dette nye feltet ikke innebære nedsatt karakter, men som regel beskyldning om fusk, ofte med tilhørende streng straff i form av utestengning.

Jeg skriver «som regel», fordi en form for fusk, nemlig å sitere seg selv uten kildehenvisning, med et besynderlig uttrykk benevnt selvplagiering, ikke blir ansett som fusk ved alle institusjoner – noen steder heter det i regelverket at det kan være fusk.

Sist sommer reagerte jeg spontant på en opplysning i Agderposten 16. juli, knyttet til det sistnevnte problemområdet: Ankesaker for vårsemesteret ville ikke bli behandlet før langt uti høstsemesteret.

Det viste seg at i den saken jeg engasjerte meg i, som dreier seg om en sykepleiestudent som gikk opp til eksamen på nytt i et fag, forelå ikke avgjørelsen i ankesaken før i helt i slutten av januar. Studenten vant ikke fram.

Så langt har jeg berørt flere temaer som jeg i november stilte spørsmål om overfor lederen i Universitets- og høgskolerådet (10.12.), og som jeg aldri fikk svar på:

1. Saksbehandlingstiden: «Hvilke steg er tatt, ved UiA og/eller i Universitets- og høgskolerådet, for at ankesaker om fusk heretter kan bli behandlet før neste semester starter?»

Her fremgår det av oppslag i Khrono at klagenemndene har flere typer saker. Når saksmengden øker, bør man kunne ha ulike nemnder for ulike typer saker.

Hva angår fuskesaker bør man differensiere mellom fusk i masteravhandlinger, fusk i bacheloravhandlinger, fusk ved eksamener på høyere grad, og fusk ved eksamener på lavere grad. Dersom antallet saker i en gruppe overstiger et visst nivå, bør man på nasjonalt nivå ha flere nemnder, som bør kunne avgjøre sakene i løpet av sommeren, slik at det å anke straffereaksjoner i form av utestengning har mening.

2. Reaksjonsformer: En firedeling av fusksakene som foreslått i punkt 1 kan gi ansatser til et fruktbart svar på følgende spørsmål: «Har rektor, eventuelt som leder av Universitets- og høgskolerådet, tatt steg for å innføre advarsel som en mulig reaksjonsform?»

Dette vil være en mildere reaksjon enn annullering og utestengning. Reaksjonsformen må tilpasses den undervisning og øving man kan regne med at kandidaten ha hatt.

Ved masteroppgaver er det rimelig å stille strenge krav, fordi studentene får opplæring i metode, herunder regler for referanser. Ved eksamener av lavere grad må man undersøke om studentene har fått adekvat undervisning og øving.

Det bør ikke være tilstrekkelig at institusjonen har vist til regler på nettet, hvis konsekvensen av feil fortsatt skal kunne være utestengning. Da saken ble drøftet på Dagsnytt 18, prosederte studiedirektøren ved UiA nettopp på at reglene lå på nettet. Programlederen stilte da det betimelige spørsmål om det var slik man drev høyere utdanning – ved å vise til nettet. Direktøren ble rimeligvis svar skyldig.

Det grunnleggende er at dersom en feil kan få så drastiske konsekvenser som utestengning, må det kreves at det foreligger dokumentasjon av grundig undervisning.

Det har ikke vært mulig å finne slik dokumentasjon i den foreliggende sak – men det finnes desto flere henvisninger til regler på nettet. Likevel: Dersom man innfører advarsel som reaksjonsform, kan man også slakke på kravet om dokumentasjon av undervisning og trening på feltet.

3. Selvplagiering: Her var mitt poeng at UiA har strengere regler enn noen eller mange andre; UiAs regler binder klagenemndene, ved å si at selv-plagiering er fusk. Ved andre institusjoner heter det at selvplagiering kan være fusk. Selvplagiering har vært sterkt omstridt i Felles klagenemnd.

Jeg har lagt til grunn at oppmerksomhet rettet mot selvplagiering primært er av interesse for å forhindre at studenter får dobbelt uttelling for samme skriftlige bidrag.

Dette vil vel primært kunne skje ved master- og bacheloroppgaven: I noen fag vil det kunne gå an å levere en svakt bearbeidet versjon av en oppgave som allerede er innlevert og kreditert i et annet fag.

At en kandidat ved en hjemmeeksamen innarbeider deler av en tidligere besvarelse som man oppfatter som relevant, kan vanskelig være noe stort problem, heller ikke dersom kandidaten unnlater å gjøre det klart at dette er noe hun har skrevet før.

Jeg minner om at det er tale om en eksamen på lavere grad, i det som vel er det minst akademiske av alle fag innen høyere utdanning, nemlig sykepleie, hvor halvparten av studietiden består av praksis.

Karl Øyvind Jordell, professor emeritus (UiO)

Her ser man det meningsløse ved at man i saken fra Agder har beskyldt studenten for fusk fordi hun har innarbeidet noe fra en tidligere eksamensbesvarelse i det samme faget.

For å forhindre slike meningsløsheter er det mulig at man burde opprette en femte klagenemnd, for konteeksamener, som blir pålagt ikke å reagere på gjenbruk. Tidspunktet for når noe er blitt skrevet kan ikke være avgjørende for å kunne danne seg et bilde av hvor godt kandidaten behersker faget.

4. Like regler ved alle institusjoner: Her var mitt spørsmål: «Har rektor tatt steg for å endre reglene ved UiA?» Det var ikke noe skikkelig svar at hun avslutningsvis skriver: « … reglene bør være mest mulig like på tvers av institusjonene. Jeg håper diskusjonen i kjølvannet av denne fuskesaken kan bidra til en harmonisering».

Rektor er, så meget mer som hun også er leder i Universitets- og høgskolerådet, i en maktposisjon som gir grunnlag for mer enn å håpe – nemlig handle.

De følgende punkter går mer direkte inn på den foreliggende saken. Jeg minner om at det er tale om en eksamen på lavere grad, i det som vel er det minst akademiske av alle fag innen høyere utdanning, nemlig sykepleie, hvor halvparten av studietiden består av praksis.

I et svar som jeg faktisk fikk fra rektor (9.12.), skriver hun: «UiA har iverksatt en rekke tiltak og samarbeidet med studentene våre om enda bedre informasjon om fusk.» Dette er nok en innrømmelse av at informasjonen ikke har vært god nok.

Minst like viktig er det at de vurderinger som er foretatt, er for lite detaljerte, og dermed blir lite nyanserte. I et av sakens dokumenter fra UiA finnes det en henvisning til sannsynlighetsovervekt, både med referanse til om det foreligger fusk, og med referanse til forsett:

Det vises til « … sekretariatets vurdering om at det objektivt sett foreligger fusk etter en alminnelig sannsynlighetsovervekt og at [studenten] har handlet forsettlig, etter vurdering av klar sannsynlighetsovervekt.»

En slik summarisk vurdering av saken som helhet fremtrer som lite skjønnsom, dersom den ikke understøttes av separate vurderinger av hvert enkelt av de tre anklagepunktene, som er sakens kjerne. Men separate vurderinger finnes ikke, så langt jeg kan se. Og som det vil fremgå, er andre tolkninger minst like sannsynlige som de UiA har lagt til grunn.

A. 187 uten anførselstegn men med kildehenvisning. I en deloppgave er besvarelsen på under 500 ord, og kandidaten har gjengitt 187 ord fra en kilde uten å markere det i teksten.

Men hun har oppgitt kilden i litteraturlista. Her stilte jeg rektor følgende spørsmål: «Tror rektor at studenter som har til hensikt å fuske, oppgir hvilken kilde de har brukt, slik at denne glippen utvilsomt er fusk?»

Siden rektor ikke svarte, kan spørsmålet belyses med UiAs egen tilnærming, sannsynlighetsvekting. At det foreligger et brudd på reglene, er ikke omstridt: Studenten har ikke satt anførselstegn ved det som er tatt fra en annen tekst.

Men det er bemerkelsesverdig at det ikke foreligger særskilt vurdering av om en student som vil fuske, ved å bruke tekst som ikke er studentens egen, virkelig ville oppgi kilden for denne teksten. Sannsynligheten for dette er selvfølgelig null eller svært nær null – skal man fuske ved å stjele tekst, oppgir man ikke hvem man har stjålet fra.

B. Selvplagiat. Hva angår det anklagepunkt som også er behandlet ovenfor, såkalt selvplagiat, er det klart at det er også klart at reglene er brutt – en tidligere eksamensbesvarelse er ikke oppgitt som kilde.

Reglene ved UiA er imidlertid forvirrende. På den siden som først dukker opp når man googler fusk og UiA, står det på den ene side klart at det er fusk «å sitere eller på annen måte benytte egne tidligere eksamensarbeid uten tilstrekkelige kildehenvisninger». På den annen side er det, i et eksempel på «for mye likhet til tidligere eksamensoppgaver», vist til andres eksamensbesvarelser:

«I faget hun skal ha ligger det ute to eksamensbesvarelser fra tidligere hvor temaet er ganske likt på temaet på denne eksamen.»

Når kandidaten i en intens eksamenssituasjon sjekker disse reglene, er det nok fort gjort å overse førstnevnte, basere seg på eksempelet, og dermed overse at man også må oppgi kilde dersom man benytter egen eksamensbesvarelse.

Det er en betydelig svakhet at det ikke foreligger noen separat vurdering på dette punktet. Det ville være naturlig å la 1) uryddig regelverk og 2) stress komme anklagede til gode, og foreta en eksplisitt vurdering der disse momentene trekkes inn.

C. 35 ord uten kildehenvisning. Det tredje ankepunktet er at det er blitt påvist 35 ord (0,7 prosent av totalt cirka 5000 ord) som er hentet fra en kilde som ikke er oppgitt i litteraturlista. Dette er et klart brudd på reglene. Men er det et forsøk på fusk?

Heller ikke her foreligger det noen separat vurdering. Etter mitt skjønn fremtrer det som svært tvilsomt at studenten ville ta risken på å bli tatt i fusk, som følge av den helt minimale forbedring av besvarelsen det kanskje kunne være å innarbeide disse 35 ordene. Det er mer sannsynlig at dette er en glipp, i en stresset eksamenssituasjon.

Så langt er de tre anklagepunktene vurdert med utgangspunkt i det begrepet UiA selv har benyttet, sannsynlighetsovervekt. Det fremgår at det er klar overvekt hva angår regelbrudd. Men det er langt fra like sannsynlig at studenten har ønsket å fuske. På alle tre punkter kan det etableres andre forståelsesmåter som er minst like sannsynlige.

Heller ikke den nasjonale klagenemnda har fortatt separate vurderinger av forsett på de tre anklagepunktene. Man argumenterer i stedet primært kvantitativt, med referanse til omfang, og behandler også her alle tre anklagepunkter summarisk:

«For nemnda fremstår en likhet av et slikt omfang og en slik art som et klart objektivt holdepunkt for at klageren bevisst har brukt eget og andres arbeid uten å oppgi dette i besvarelsen. Med andre ord utelukker måten plagiatet kommer til uttrykk på i besvarelsen og omfanget, at fuskehandlingen kan ha skjedd ved uaktsomhet.»

Utover enhver rimelig tvil? Det å bli utestengt innebærer tap av lønn i de siste årene før man blir pensjonist; dette beløper seg til minst brutto 500.000 – 1000.000, avhengig av om det er mulig å avslutte studiene på ett eller to år.

Nyeste artikler

Mest lest

Dermed er utestenging i realiteten en tung økonomisk straff, som kommer i tillegg til det å bli beskyldt for fusk, i den foreliggende sak uten at det påståtte fusket er grundig vurdert for hvert enkelt anklagepunkt.

Når det slik foreligger straff, er det et spørsmål om «alminnelig» eller «klar» sannsynlighetsovervekt er tilstrekkelig. Etter mitt skjønn burde det stilles krav om at fusket må bevises «utover enhver rimelig tvil», slik som i straffesaker, så meget mer som konteksten i den foreliggende saken er at det dreier seg om en eksamen som brått er endret, med de uregelmessigheter som dette kan medføre.

Men vurderinger ut fra dette strengere kriteriet er ikke gjort i denne saken, av noen av instansene.

Samme dag som jeg skrev første utkast til denne artikkelen, ble statsråden intervjuet om at studenter var misfornøyd med det de hadde blitt utsatt for under pandemien. Statsråden kunne ikke si annet enn at disse to årene kunne man ikke gjøre noe med.

Men den summariske behandling som er kommet fram i den foreliggende sak, og som med en mer generell tilnærming er berørt i andre innlegg på Khrono, burde kunne gi grunnlag for opprettelse av en gjenopptakelseskommisjon, i hvert fall for de fuskesaker som har oppstått når en eksamen i hui og hast er blitt omgjort til en hjemmeeksamen.

Konteksten for eksamen er blitt vesentlig endret, men det virker som de instanser som behandler fusksaker, lokalt og nasjonalt, ikke har vært i stand til å foreta sine vurderinger også i lys av studentenes situasjon, og med tilstrekkelig grundighet og nyansering.

Mye, herunder eksamensformer, måtte improviseres under pandemien. Den form for hjemmeeksamen som det her har dreiet seg om, med vilkår som skoleeksamen, er en nyskaping. Men fuskesaker behandles som før, som om alt var normalt, uten hensyntagen til den endrede konteksten.

I tillegg til å se på denne type saker på nytt, bør man altså gjøre noe med saksbehandlingstiden (ved å opprette flere nemnder), reaksjonsformene (ved å innføre advarsel om reaksjonsform) og ulikheter i regelverk mellom institusjonene (ikke binde nemnder til å måtte mene at selvplagiat er fusk).

Les også:

Følg flere debatter i akademia på Khronos meningsside

meninger karl øyvind jordell fusk felles klagenemnd eksamen debatt universitetet i agder universitets- og høgskolerådet selvplagiering sunniva whittaker
Siste fra forsiden:
Powered by Labrador CMS