Debatt monica haugedal og greta hilding

Fusk bør defineres i loven

Vi mener at UiA og UiAs klagenemnd forholder seg til dagens regelverk selv om denne saken stiller spørsmål ved om dette er tydelig nok.

De fleste institusjonene har definert fusk i sitt lokale regelverk, og dette åpner for ulike regler og ulik praksis ved de ulike institusjonene, skriver innleggsforfatterne, som mener fusk bør reguleres i Universitets- og høgskoleloven.
De fleste institusjonene har definert fusk i sitt lokale regelverk, og dette åpner for ulike regler og ulik praksis ved de ulike institusjonene, skriver innleggsforfatterne, som mener fusk bør reguleres i Universitets- og høgskoleloven.
Publisert

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

FUSK| Khrono med flere har omtalt en sak der en UiA-student angivelig skal være utestengt i to semestre på grunn av gjenbruk av 195 ord fra egen tidligere eksamensbesvarelse, cirka 3,9 prosent av hele besvarelsen. Vi skal ikke kommentere den konkrete saken ut over å understreke at selvplagiat bare var en del av saken, og at mange dermed kommenterer den på feil grunnlag.

En konsekvens av diskusjonen som har kommet i kjølvannet av denne saken er imidlertid at det blir satt fokus på noen dilemmaer i behandlingen av fuskesaker, og på noen viktige spørsmål som ser ut til å bli behandlet ulikt ved ulike institusjoner. Departementet har bebudet en full gjennomgang av Universitets- og høgskoleloven-loven (UH-loven), herunder reglene om fusk, og diskusjonen som nå foregår kan kanskje gi viktige innspill til dette arbeidet.

Hva er fusk? Som det korrekt blir påpekt av sekretær for klagenemnda ved NMBU, Karen Eg Taraldrud, er ikke fusk regulert i UH-loven. De fleste institusjonene har definert fusk i sitt lokale regelverk, og dette åpner for ulike regler og ulik praksis ved de ulike institusjonene. Vi er enig med dem som mener at man bør vurdere å ta inn en definisjon i loven.

Selv om man får en felles definisjon av fusk, må institusjonene og klagenemndene likevel ta stilling til når et regelbrudd som objektivt sett anses som fusk, er så lite alvorlig at saken ikke skal behandles som en fuskesak. I den konkrete saken som har vært diskutert, vurderte både administrasjonen og klagenemnda at man er over en slik nedre grense, men vi har flere eksempler på saker som ikke medfører noen reaksjon etter en vurdering av f.eks. omfanget av plagiat.

Førsteamanuensis Stine Øyna ved UiA skriver i et debattinnlegg i Khrono at slurvefeil ved referering («hvor du setter komma, parenteser, anførselstegn og sidetall») ikke er det samme som fusk. Det kan være riktig. Det som er viktig i denne sammenhengen, er at det må framgå tydelig av besvarelsen hva studenten selv har prestert i den aktuelle eksamenssituasjonen og når og hvordan man bruker ulike kilder. Slurvefeil som ikke har betydning for hvordan en leser oppfatter selvstendigheten i besvarelsen, blir ikke ansett som fusk.

Er selvplagiat fusk? Flere ser ut til å mene at man ikke kan plagiere seg selv, og at gjenbruk av egne tekster dermed ikke kan regnes som fusk. Vi vil minne om at dette er arbeider som allerede er blitt bedømt og gitt uttelling for, og som ikke reflekterer studentens prestasjon i den aktuelle eksamenssituasjonen.

I mangel av konkrete definisjoner i loven forholder UiA og UiAs klagenemnd seg blant annet til retningslinjer fra Felles klagenemnd, som klart uttaler at selvplagiat kan anses som fusk, selv om det er ulike synspunkter på hvordan dette skal sanksjoneres. I UiAs forskrift om studier og eksamen er det derfor blant annet definert som fusk «å sitere eller på annen måte benytte egne tidligere eksamensarbeider uten tilstrekkelige kildehenvisninger». Vi ser fram til en drøfting av spørsmålet i forbindelse med den kommende gjennomgangen av UH-loven.

Vi vil minne om at dette er arbeider som allerede er blitt bedømt og gitt uttelling for, og som ikke reflekterer studentens prestasjon i den aktuelle eksamenssituasjonen.

Nedsatt karakter i stedet for annullering og utestenging? Noen har tatt til orde for at fusk (i noen tilfeller) bør medføre stryk eller nedsatt karakter i stedet for annullering og utestenging. Som Taraldrud også påpeker, er ikke dette et av klagenemndenes virkemidler. Når en sak tas under behandling som en fuskesak kan klagenemnda enten konkludere med at vilkårene for fusk ikke er oppfylt eller fatte vedtak om annullering og eventuelt også utestenging.

Klagenemnda kan ikke sette karakter – det er forbeholdt sensorer med faglig kompetanse på det fagområdet studenten skal testes i (jfr. UH-lovens bestemmelse om at kandidatenes kunnskaper og ferdigheter skal bli prøvet og vurdert på en upartisk og faglig betryggende måte). En utfordring ved denne løsningen er dessuten at så lenge klagesensur gjennomføres som såkalt blindsensur vil en risikere at fusk som er avdekket ved ordinær sensur, ikke blir oppdaget ved klagesensur.

Bør «straffen» i fuskesaker differensieres mer? Hva bør avgjøre hvilken reaksjon som skal gis i den enkelte sak? Normal reaksjon i henhold til dagens praksis er annullering og utestenging i ett semester ved grovt uaktsom fusk og annullering og utestenging i to semestre ved forsettlig fusk. Det skal gjøres en individuell vurdering i hver sak slik at reaksjonen står i forhold til fuskehandlingen.

Momenter i en slik vurdering kan være fuskehandlingens alvorlighet (f.eks. omfanget av plagiert tekst), om handlingen er gjort forsettlig eller grovt uaktsomt, om fuskehandlingen kan tilskrives faglig umodenhet, om saksbehandlingstiden har vært uforholdsmessig lang, eller andre forhold som bør hensyntas når reaksjonen fastsettes. Av og til kan ulike momenter trekke i hver sin retning.

Alle saker er forskjellige, og krever individuell behandling med hensyn til både objektivt vilkår, subjektivt vilkår og reaksjonsfastsettelsen. Det vil kanskje likevel være mulig å lage noen klarere «kjøreregler» som grunnlag for den individuelle vurderingen som vi mener alltid må gjøres, men som kan sikre større grad av likebehandling og forutsigbarhet.

Det vi kan konstatere ut fra praksis i UiAs klagenemnd er at kun annullering brukes i svært få tilfeller. Det vil si at fusk normalt medfører utestenging i minst ett semester. Flere synes å mene at annullering alene bør brukes i større grad, kanskje særlig for uerfarne studenter. «Bare» annullering vil imidlertid for mange studenter ikke få andre konsekvenser enn stryk, og da må vi stille spørsmål ved om det vil være riktig.

Hvilket ansvar har studentene? Det er stilt spørsmål om hvorvidt studentene får god nok opplæring og informasjon om reglene om fusk. Vi prøver stadig å forbedre informasjonen på UiAs nettsider, og har fått hjelp av både studenter og vitenskapelig ansatte til dette. Det ligger lenker til den generelle informasjonen om kildehenvisninger fra alle canvas-rom, og i tillegg gis det opplæring på det enkelte studium og/eller emne.

UiA vil fortsatt jobbe med å gjøre informasjonen så tydelig og tilgjengelig som mulig, og ut fra denne saken ha et ekstra fokus på selvplagiat. Vi må likevel understreke at det stilles høye aktsomhetskrav til studentene i en eksamenssituasjon, og at det til syvende og sist må være studentenes ansvar å sette seg inn i den informasjonen som er tilgjengelig.

«Bare» annullering vil imidlertid for mange studenter ikke få andre konsekvenser enn stryk, og da må vi stille spørsmål ved om det vil være riktig.

Veien videre. Denne konkrete saken har satt fokus på hvordan særlig UiA, men også sektoren generelt, håndterer fuskesaker, og om regelverket er tydelig nok. Vi mener at UiA og UiAs klagenemnd forholder seg til dagens regelverk. Det kommer likevel utvilsomt en diskusjon på UiA og i UiAs klagenemnd om vår egen praksis, og det er alltid noe å lære når det stilles kritiske spørsmål til ens egen saksbehandling. Den konkrete saken og debatten i etterkant har imidlertid også vist at det er gode grunner for å ta regelverket opp til revisjon.

Powered by Labrador CMS