Debatt ● karl øyvind jordell
Sendrektig klagebehandling for student som risikerer dobbelt straff
Karl Øyvind Jordell er oppbrakt over hvordan Universitetet i Agder håndterer fuskesaken som oppnådde omfattende medieomtale sist sommer.
Publisert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Det er gått noen tid siden jeg stilte rektor ved Universitetet i Agder (UiA) Sunniva Whittaker, som også er leder av Universitets- og høgskolerådet, flere spørsmål, om fuskesaken ved UiA, som jeg engasjerte meg i i sommer. Spørsmålene ble stilt i forbindelse med intervjuet i Khrono med professor Johan Giertsen og instituttleder Tom Skauge med tittelen «Tror fuskere kan ha blitt straffet for hardt under pandemien». Rektor har ikke svart. Det er tid for oppfølging, med flere spørsmål:
Urimelig sendrektig ankebehandling. Det kanskje viktigste spørsmålet er om ankebehandlingen. Her har jeg brakt i erfaring at Agder-studentens anke ikke skal behandles i Felles klagenemnda i januar. Saken var opprinnelig satt opp på desembermøtet, men er utsatt grunnet stor saksmengde. Allerede i sommer var det klart at anken ikke ville bli behandlet før langt utpå høsten.
Det synes som om ingenting er blitt gjort for å korte ned behandlingstiden. Men man kan ikke la dette gjenta seg neste år. Ordningen strider mot vanlig rettsoppfatning. Hvilke steg er tatt, ved UiA og/eller i Univesitets- og høgskolerådet, for at ankesaker om fusk heretter kan bli behandlet før neste semester starter?
Dobbel straff? I løpet av høsten er det blitt klart at det studiet studenten følger, skal legges om, slik at hun risikerer to års forlengelse. Dette fremtrer som underlig – hun kan ikke være den eneste som er forsinket, og det er fast kutyme at studenter får avslutte det studieløp de har påbegynt, hvis forsinkelsen ikke er på mer enn ett år. Men hvis Agder ikke følger denne kutymen, får altså studenten på en måte doblet sin straff. Dette strider også mot vanlig rettsoppfatning. Vil rektor se til at studenten ikke under noen omstendighet får dobbel straff?
Ulike regler. I debatten om denne saken ble det i sommer brakt på det rene at dersom studenten hadde studert ved en annen institusjon, kunne ett av ankepunktene mot henne falt bort. Reglene ved UiA sier nemlig at såkalt selvplagiat er fusk; andre universiteter har regler som sier at det kan være fusk.
Fra en side sett er det altså slik at UiA fritar det utvalget som behandler slike saker, fra en nærmere vurdering av saken; fra en annen side sett binder man utvalget. Det strider mot vanlig rettsoppfatning at noe som ikke med nødvendighet er fusk ett sted, med nødvendighet er det annet sted. Har rektor tatt steg for å endre reglene ved UiA?
Omstridt regel. Samtidig ble det kjent at i det nasjonale klageorganet er det omstridt om selvplagiat overhodet er fusk. Det skyldes at selve termen egentlig er meningsløs. Plagiat er å bruke «… en annen persons tekst som sin egen …» (Store norske leksikon). Når det ikke er tale om en annens tekst, er det ikke plagiat, og logisk sett heller ikke en mulig undergruppe, kalt selvplagiat.
Dobbel uttelling skal forhindres. Når termen likevel benyttes, er utgangspunktet at studenter ikke skal kunne bruke samme tekst ved flere eksamener og få dobbel uttelling for en enkelt besvarelse, eller få full uttelling for en lett omskrevet versjon av en tidligere besvarelse. Ved vurdering av dette spørsmålet andre steder enn i Agder (der er det altså fusk, uansett), ville man måtte vurdere omstendighetene når studenten benyttet det hun hadde skrevet før. (Dette temaet er beslektet med ett som Skauge og Giertsen tar opp, om forskningsetikk-forskriftens margin for tvil.)
Det strider mot vanlig rettsoppfatning at noe som ikke med nødvendighet er fusk ett sted, med nødvendighet er det annet sted.
Karl Øyvind Jordell, professor emeritus (UiO)
At man vil forhindre dobbel uttelling, kan ikke innebære at all bruk av egen tekst er brudd på reglene. Det kan meget vel være slik at et tema man har skrevet om tidligere, er høyst relevant også ved den senere eksamen. Da kan man ikke forvente at studenten skal utelate dette momentet, eller skrive det om med litt andre ord. Det første ville stride mot vanlig rettsoppfatning; det andre virker i overkant formalistisk.
Økt stress. I hvert fall kan man ikke forvente omformulering i en eksamenssituasjon med tidsbegrensning. Ved angjeldende eksamen i Agder hadde studenten, etter det jeg har brakt i erfaring, mindre tid til disposisjon ved hjemmeeksamenen enn det hun ville ha hatt dersom man hadde fulgt planene og avholdt vanlig eksamen. Grunnen skal ha vært at man ville skape tidsnød for å forhindre utstrakt bruk av lærebøkene. Men bruk av egen tekst i en stresset situasjon er noe annet enn bruk av lærebøkene eller andre kilder.
Under-optimale oppgaver? Siden formålet med bestemmelsen er å hindre dobbel uttelling, blir omfanget av gjenbruk av egen tekst viktig. I saken fra Agder skal det dreie seg om 194 av drøye 5000 ord, altså ca 3,9 prosent. Denne gjenbruken skal ifølge UiAs pressemelding ha funnet sted i en deloppgave og der utgjøre ca 40 prosent. Svaret på deloppgaven må da være på ca 500 ord. Dette indikerer at faglæreren har gitt en deloppgave som ligger svært nær en (del)oppgave på en tidligere eksamen.
Her er Skauge og Giertsens andre hovedanliggende av betydning: «Lærere som på kort tid har måttet kaste om på gode etablerte eksamensformer kan ha kommet i skade for å gi oppgaver som i ettertid ikke fremstår som optimale gitt en hjemmeeksamen.»
Å gi oppgaver som ligger svært nær tidligere oppgaver er knapt optimalt, for å bruke Skauge og Giertsens uttrykk – deloppgaver er relativt snevre, og besvarelser av oppgaver som ligger hverandre nær, vil naturlig dreie seg om mye av det samme. Men uansett: Anser rektor et overlapp på under 4 prosent som å være fusk, gitt at formålet for bestemmelsen er å forhindre dobbel uttelling?
Unaturlig krav. Hvis man oppgir sin egen gamle tekst som kilde, blir man ikke anklaget for selvplagiering. Men slik kildehenvisning er, så langt jeg kan bedømme, et uvanlig krav. Jeg ville finne det unaturlig å oppgi meg selv som kilde dersom jeg benyttet et avsnitt fra en av mine tekster, i en annen tekst.
Selv om kravet om å oppgi egen tekst som kilde står i retningslinjene for kildebruk ved eksamen, er nok det et krav som det er lett å overse i en stresset situasjon, fordi de færreste anser det som problematisk med gjenbruk av egen tekst.
Det foreligger også to andre ankepunkter mot studenten.
Fusk når man oppgir kilde? Det ene er at hun har sitert 187 ord fra en kilde uten å markere det i teksten. Dette utgjør ca 3,7 prosent av totalen (men ca 40 prosent av en annen deloppgave, som også telte 15 prosent av eksamenskarakteren). Hun har imidlertid oppgitt kilden i litteraturlista. Det er svært tvilsomt at hun ville oppgitt kilden dersom hun hadde hatt som intensjon å fuske.
Å ikke markere i teksten er et brudd på reglene, men knapt et alvorlig brudd, så lenge kilden er oppgitt. Ved slike snevre deloppgaver vil hele besvarelsen med nødvendighet ligge nær det som står i læreboka, og det kan dermed virke kunstig å markere de 187 ordene, som utgjør nesten halvparten av besvarelsen.
Ved vurderingen av straffen må man også ta hensyn til at bruddet, som meget vel kan karakteriseres som en glipp, skjedde i en situasjon hvor utdanningsinstitusjonen med hensikt økte stressnivået. Tror rektor at studenter som har til hensikt å fuske, oppgir hvilken kilde de har brukt, slik at denne glippen utvilsomt er fusk?
35 ord kan gi to års forsinkelse. Det andre ankepunktet er at det er blitt påvist 35 ord (0,7 prosent av 5000 ord) som man mener må være hentet fra en kilde som ikke er oppgitt i litteraturlista. Dette er et klart brudd på reglene. Man kan spørre om også dette er tilgivelig i lys av at stresset var betydelig.
Men det man må spørre seg om, siden det 1) neppe foreligger en omfattende form for selvplagiat som ville stride om intensjonen bak reglene på dette punktet, og fordi 2) det er svært tvilsomt at studenten ville oppgitt en kilde i litteraturlista dersom hun hadde til hensikt å skjule at hun hadde brukt den, er om manglende kildehenvisning for 35 ord berettiger 12 måneders utestengning, som altså kan bli til 24 måneders forsinkelse; for hvert ord forsinkes man da i 10 eller 20 dager. Dette strider nok mot vanlig rettsoppfatning. Er rektor uenig i dette?
Advarsel fremfor utestengning. Ved vurderingen av dette spørsmålet er Skauge og Giertsens siste punkt høyst relevant: «Lovens unyanserte regulering av sanksjonene kan ha ført til at noen studenter er ilagt en reaksjon der en advarsel kunne vært mer nærliggende.» Har rektor, eventuelt som leder av Universitets- og høgskolerådet, tatt steg for å innføre advarsel som en mulig reaksjonsform?
Les også:
Følg flere debatter i akademia på Khronos meningsside
Nyeste artikler
Professor ber dekan om å gå av: — Null tillit
Forskere formidler som bare det i norske romaner. På siste side får de en takk
Internasjonal på- og avstigning
Vil endre opptaksreglene og etablere nasjonal satsing for å rekruttere flere menn
En profesjonsmelding som vil kunne øke rekrutteringen til læreryrket
Mest lest
Takk og farvel, masteroppgaven
Litt tyngre å få jobb med master
Her får ansatte lønnsbonus for å publisere: — En god anerkjennelse
Student ble tatt for fusk og saksøkte Kunnskapsdepartementet. Nå har hun tapt i to rettsinstanser.
Går hardt ut mot rektor i lokalavisa