Debatt leif longva og bård smedsrød

Forlagenes markeds­makt truer den akademiske friheten

Kierulf-rapporten unnlater å berøre den trusselen mot akademisk frihet som utviklingen i markedet for akademisk publisering representerer.

Akademia har sovet i timen. Mens det som en gang var tidsskrifter drevet av faglig baserte foreninger, uten annet motiv enn å fungere som publiseringskanaler for akademisk forskning, domineres markedet i dag av av fem store profittorienterte forlag, skriver innleggsforfatterne.
Akademia har sovet i timen. Mens det som en gang var tidsskrifter drevet av faglig baserte foreninger, uten annet motiv enn å fungere som publiseringskanaler for akademisk forskning, domineres markedet i dag av av fem store profittorienterte forlag, skriver innleggsforfatterne.
Publisert Oppdatert

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Forskning er uatskillelig knyttet til vitenskapelig publisering. Dette skjer i stadig økende grad gjennom vitenskapelige tidsskrifter, der artiklene er kvalitetssjekket gjennom fagfellevurdering før publisering.

Til tross for utvikling av digital kommunikasjonsteknologi har modellen med tidsskrifter som utkommer med volumer og hefter holdt seg. Og en viktig grunn til at den har holdt seg, er at evaluering av forskerne og forskningen er knyttet til denne modellen.

Dette gir tidsskriftene en gullkantet posisjon innen akademia. Forskerne trenger adgang til å lese forskningsartiklene, og de trenger å kunne publisere. Og da må de publisere i så prestisjefylte tidsskrift som mulig.

Dermed kan utgiverne skru prisene stadig høyere: Dyrere å abonnere på og dyrere å publisere i, om man ønsker å betale for å publisere sin artikkel åpent.

Og vi stiller da spørsmålet om ikke dette har betydning også for den akademiske friheten. Trenden er helt klar: De store vitenskapelige utgiverne blir stadig større og mektigere. Hva betyr dette for den akademiske (ytrings-)friheten? Dette berøres ikke av Kierulf-rapporten.

Hvordan har det blitt slik, og hva er problemet? Forskerne og universitetene måles på de publiserte resultatene. Forskere på alle nivåer i akademia, samt universitetsledere er styrt av ønsket om å publisere mest mulig.

For forskerne gjelder det at mye og god publisering øker sjansen for å oppnå forskningsmidler og stillings-avansement. Den menneskelige faktoren, dvs. ønsket om å pynte sin CV med publisering i prestisjetidsskrifter, er også av stor betydning.

For universitetsledelsen gjelder det å øke den eksterne finansieringen som høyt publiseringstempo fører til: RBO-modellen (resultatbasert omfordeling mellom institusjonene – en lukket budsjettramme som fordeles mellom institusjonene basert på publikasjonspoeng registrert i «Cristin» – det såkalte tellekantsystemet) gir økonomisk og prestisjemessig uttelling til institusjoner som vinner i publiseringskampen.

Og forskerne må ha en god publikasjonsliste for å nå opp i konkurransen hos eksterne bevilgningsmyndigheter (f.eks. EU-rammeprogram, Horisont Europa, samt NFR), noe som resulterer i økte inntekter og økt anseelse for universitetet.

Og hele veien er det slik at publisering i de mest prestisjefylte tidsskriftene regnes som den beste forskningen, selv om mange har påvist at den såkalte tidsskrift-prestisjen og kvaliteten på den enkelte publiserte artikkel ikke nødvendigvis er (positivt) korrelert.

I løpet av de siste årene har dette «publiserings-racet» tiltatt. Den viktige publiseringskomponenten av forskningsregimet, dvs. skriving av artikler, inkludert produksjon av illustrasjoner og tabeller, utføres av forskerne. Kvalitetssikringen av forskningspublikasjonene utføres av forskerne.

Og redaktørene i tidsskriftene utgjøres også av (offentlig ansatte) forskere. Mens noen få, stadig færre og stadig større internasjonale forlag, som bidrar med lite annet enn «innpakningspapiret» til det hele, kan hente ut superfortjeneste på det lille de bidrar med.

I de høyest rangerte prestisjetidsskriftene forlanger forlagene opp mot 100.000 kroner for å publisere en enkelt artikkel med åpen tilgang. Denne utviklingen er ikke bærekraftig.

Akademia har sovet i timen og sett gjennom fingrene med at det som en gang var tidsskrifter drevet av faglig baserte foreninger, uten annet motiv enn å fungere som publiseringskanaler for akademisk forskning, ble kjøpt opp av forlag med rene profitt-interesser.

I dag domineres dette markedet av fem store forlag. Og de prestisjefylte tidsskriftene er i liten grad substituerbare så lenge prestisjejaget fortsetter.

Det er lansert flere tiltak i nyere tid for å utvikle sunnere modeller for publisering og deling av forskningsresultater og forskningsprosessene. Vi kan nevne Dora-erklæringen (San Francisco Declaration on Research Assessment) som sier at man ikke skal vurdere hvor artikler publiseres når forskere og forskning evalueres.

Men det er mange – også norske – institusjoner som ikke har skrevet under på denne. Og å skrive under erklæringen er en ting. Å etterleve den i daglig praksis er en annen skål.

Krav om åpen publisering og arkivering av artiklene (og dataene) er velkjent. Men dette endrer ikke det faktum at det fortsatt er publisering i prestisjetidsskrifter som gir uttelling – ikke den åpne arkiveringen.

Forlagene er (etter hvert) ikke motstandere av åpen publisering. De har innsett at de kan opprettholde sine inntektsstrømmer også med åpen publisering ved hjelp av fordelaktige forretningsmodeller. Allmenn åpen tilgang reduserer altså ikke forlagenes inntektsstrømmer.

Vi har konsortieavtaler der universitetene går sammen for å få tyngde i forhandlingene med utgiverne, og vi har PlanS der finansieringskildene lager felles front. Men i liten grad har vi sett at dette har gitt lavere priser og redusert superprofitten til de store utgiverne.

I de høyest rangerte prestisjetidsskriftene forlanger forlagene opp mot 100.000 kroner for å publisere en enkelt artikkel med åpen tilgang. Denne utviklingen er ikke bærekraftig.

Innleggsforfatterne

Det er langt mellom eksemplene på at universiteter og konsortier i forhandlinger med forlagene setter makt bak sine krav og faktisk nekter å inngå ublu avtaler. Forhandlingsovertaket til forlagene skyldes at forskerne må ha tilgang til tidsskriftene, ellers holder ikke forskerne og universitetene tritt i prestisjekampen.

Dermed kan utgiverne nærmest diktere prisen som enhver annen monopolist. Høy prestisje for forskerne, høy profitt for forlagene. En uslåelig forretningsmodell!

En modell som vi absolutt bør heie på, er den såkalte Diamant-modellen med åpne tidsskrifter uten noen betaling for å publisere. Men dette krever at kostnadene ved å utgi slike tidsskrifter må dekkes av f.eks. universiteter og akademiske foreninger (omtrent slik det var i gamle dager).

Og ikke minst: Hvordan få forskerne til å velge å publisere i slike tidsskrifter, i konkurranse med de prestisjefylte tidsskriftene?

Sentralt i det hele er altså metoden for evaluering av forskere og forskningen der publiseringskanalen tillegges så stor vekt. Dette er erkjent av flere som problemets kjerne.

Og nylig kunne vi lese i Khrono om et initiativ fra EU-kommisjonen for å etablere en helt ny avtale). Avtalen skal gjøre om på den gjeldende modellen med forsker-evaluering, formodentlig bort fra telling av hvor mange og hvor prestisjefylte tidsskrifter forskeren har publisert i.

Arbeidet med avtaleteksten ledes av blant andre European University Association, som flere norske universiteter er medlem av, og Science Europe, som direktør Mari Sundli Tveit i Norges forskningsråd sitter i styret for. I tillegg bygges det en koalisjon av aktører som skal forplikte seg til å følge opp avtalen.

På lista over institusjoner som har meldt at de vil forplikte seg til å følge opp avtalen finner vi også Universitetet i Oslo, NTNU, Forskningsrådet og Universitets- og høgskolerådet (UHR).

La oss håpe at dette blir en skikkelig game changer i evalueringen av forskningen. At det f.eks. blir forskningsprosessen og innholdet i den vitenskapelige publikasjonen som vurderes, og ikke prestisjen til publiseringskanalen.

Universitetene har en nøkkelrolle her. Det er universitetene, via sine ansatte forskere, som gratis gjør kvalitetsbedømmelsen av manuskriptene som sendes inn til tidsskriftene.

Før i tiden, da de aller fleste vitenskapelige tidsskriftene var ikke-kommersielle publiseringskanaler for vitenskapelige foreninger, var det ansett som en selvfølge at forskere brukte tid på å kvalitets-evaluere sine fagfellers manuskripter. Etter at de store forlagene overtok de fleste av disse tidsskriftene, fortsatte forskere å utføre fagfelle-evaluering som ren dugnad.

Gratis dugnadsarbeid for multinasjonale konserner med superprofitt. I praksis betyr det at universitetene forærer svært verdifulle tjenester til de samme forlagene som tar uforskammet høye priser for å publisere universitetsansattes manuskripter eller for adgang til å lese artiklene. Samtidig som universitetene og forskningen strever med stramme budsjetter.

Det er underlig at universitetene ikke bryr seg med hvor mye og hvordan deres vitenskapelig ansatte utfører slike gratistjenester for disse forlagene. Begrepet «akademisk frihet» tolkes gjerne slik at forskerne har frie hender til selv å bestemme hvordan og i hvilke kanaler de skal publisere og utføre kvalitetsbedømmelse for.

De profittmaksimerende forlagene tjener dermed stort på denne tolkningen av «akademisk frihet». Det hadde vært spennende om Kierulf-rapporten hadde drøftet dette viktige aspektet av akademisk frihet.

Den nevnte europeiske avtalen (som vi p.t. ikke kan se har fått noe navn) med siktemålet å danne en koalisjon for å reformere evalueringen av forskere kan neppe oppnå nevneverdig endringskraft uten at universitetene, som forskernes arbeidsgivere, slutter opp og sørger for at insentivene for egne forskere blir vridd bort fra telling av prestisjepublikasjoner.

Da kan dette danne grunnlaget for å fjerne det grepet de mektige utgiverne i dag har om akademia. Om f.eks. Elsevier krever for mye betalt, så sier vi opp avtalen med Elsevier. Vi kan publisere andre steder. Og vi får tak i artiklene via åpne arkiver. Og universitetene kan be sine forskere om å bruke tiden på å kvalitetssikre tidsskriftsartikler fra de utgiverne som spiller på lag med akademia.

Vi trenger en game changer nå. Utgivernes superprofitt gjør dem i stand til å kjøpe opp mindre utgivere, og også tjenesteleverandører som yter ulike støttetjenester i forskningsprosessen.

Og dermed utvikler disse utgiverne seg til mektige konsern på det vitenskapelige publiserings- og støttetjenestemarkedet, med en markedsmakt som har tydelig preg av monopol.

Hva kan dette bety for den akademiske friheten? Kan vi risikere at disse mektige konsernene kan styre forskningen og publiseringen i tråd med deres egen agenda, i en retning som reduserer forskernes akademiske frihet?

Vi kunne ønsket oss at Kierulf-utvalget viet dette og følgende andre spørsmål oppmerksomhet:

  • Er det etisk akseptabelt og bærekraftig at universitetsansatte forskere jobber gratis for de store profittmaksimerende forlagene?
  • Er det i tråd med akademisk frihet at publisering av forskningen kontrolleres i stadig økende grad av noen få store publiserende konserner?
  • Er det i tråd med akademisk frihet at de samme konsernene overtar stadig flere støttetjenester som tilbys forskerne?
  • Burde ikke arbeidsgiveren, dvs. universitetet, kreve betalt av forlagene for å yte verdifull arbeidskraft til det produktet som forlagene selger til superprofitt?
  • Burde ikke universitetet kunne styre sine ansatte mht. hvem de gjør fagfellevurdering for?
  • Burde ikke universitetene utnytte dette i en forhandlingssituasjon overfor forlagene?

Slik det fungerer nå, gjør ikke universitetene bruk av den forhandlingsmakt de faktisk har, men i stedet aksepterer de skyhøye prisene som forlagene krever for at tidsskriftene skal være tilgjengelige for universitetsansatte.

Å styre egne ansattes arbeidsinnsats overfor de store forlagene blir gjerne sett på som klart i strid med den akademiske frihet. Men spørsmålet vi stiller, er om ikke akademia manøvrerer seg inn i en verre ufrihet ved å unnlate å bryte de store forlagenes makt.

Les også:

Følg flere debatter i akademia på Khronos meningsside

Powered by Labrador CMS