Foreslår en felles publiseringstjeneste i sektoren

Det skjer mye vitenskapelig publisering i Norge. I tillegg til tidsskriftene som kommer ut på norske forslag som Universitetsforlaget, Cappelen Damm, Novus Forlag og Fagbokforlaget, gir universiteter og høgskoler selv ut over 70 fagfellevurderte tidsskrifter.

Åtte institusjoner — UiT Norges arktiske universitet, OsloMet, Universitetet i Bergen, Universitetet i Oslo, Universitetet i Agder, Universitetet i Stavanger, NTNU og MF Vitenskapelige høgskole har etablert egne plattformer der de tilbyr publiseringstjenester for sine forskere.

Men disse plattformene drives på et svært begrenset budsjett, og kostnader for teknisk drift dekkes av institusjonene selv.

Nå foreslår en arbeidsgruppe nedsatt av Universitets- og høgskolerådet (UHR) at disse åtte plattformene slås sammen til en felles nasjonal publiseringstjeneste.

En felles publiseringsfaglig minstestandard vil gjøre tidsskriftene mer attraktive for forskerne og mer konkurransedyktige i forhold til konkurrerende tidsskrifter, mener utvalget.

les også:

Asheim avviser krav om nasjonalt publiserings­fond: — Ikke aktuelt nå

Lang tradisjon

Per Pippin Aspaas er historiker og førstebibliotekar ved UiT Norges arktiske universitet. Han har sittet i arbeidsgruppen som foreslår en samordning.

— Historisk sett var det de vitenskapelige akademiene, lærde selskap og universitetene som publiserte og distribuerte selv. Det er en mange hundre års lang tradisjon at fagmiljøene selv står for publisering, sier Aspaas til Khrono.

— Hvilken status har disse tidsskriftene, sammenlignet med andre tidsskrifter?

— Status og prestisje er fryktelig vanskelig å måle. En del av tidsskriftene er veldig levende, gir ut svært mange artikler, og blir mye sitert. Noen av dem kommer bare ut nå og da, og er kanskje mindre kjente. Men alle disse tidsskriftene er open access, og har ingen barrierer for tilgang, sier han.

— Kan du nevne noen tidsskrifter som er særlig viktige?

— Viking er et viktig og anerkjent tidsskrift innen arkeologi. Mange pedagoger forholder seg til Acta Didactica, innenfor filologi og kulturforskning er eksempelvis Nordlit mye brukt. Og så har du spesialiserte tidsskrifter Tidsskrift for Misjonsvitenskap, Rangifer for reindriftsforskning eller Journal of Anthropological Films, som publiserer antropologiske dokumentarfilmer fritt og gratis for alle. Bredden er stor og dette var bare noen eksempler, sier han.

Må bli mer profesjonelt

I dag gis disse tidsskriftene ut i samarbeid med biblioteket ved den enkelte institusjon.

— Hva er galt med dagens modell?

— Dette startet opp med ganske få ressurser og er bygget på idealisme. Hver enkelt institusjon har selv laget sine egne tjenester. Det er et lavterskeltilbud. I motsetning til i tradisjonelle forslag, er ikke dette den eneste virksomheten ved et bibliotek. Vi trenger nok å samle ressursene mer, og løfte tjenesten, slik at det hele blir mer profesjonelt og strømlinjeformet, sier Aspaas.

Det ligger egentlig en egen faglighet i å gi ut et tidsskrift, forteller han.

— Ved å samordne arbeidet i sektoren kan vi ha veldig mye mer driv på utviklingsarbeidet. Det handler om å henge med i tiden.

les også:

En av fem siteringer går til en liten akademisk elite... og andelen har bare økt

Gode erfaringer i andre land

Aspaas tror at en samordning også vil gi mer kredibilitet til tidsskriftene.

— Det skal ikke oppleves som at redaktør sitter på et kontor, skribenten sitter over gangen, og fagfellen sitter to dører bortenfor. Det skal være et apparat som sørger for et bredt tilfang av både skribenter og fagfeller. Det er viktig at det ikke virker for lokalt, sier han.

Utvalget mener at systemet bør koordineres og styres fra ett sted, samtidig som det etableres et tverrinstitusjonelt, faglig styre.

— Vi ser for oss å etablere et styre bestående av forskere innenfor særlig humaniora og samfunnsfag, men også de andre fagene som er representert. Styret kan vurdere hva som holder mål og hva som ikke gjør det, for tidsskriftene må oppfylle visse kvalitetskrav, sier han.

En annen fordel med en samkjøring er at man kan få samordnet ressursene på IT-siden.

— Nå er det en eller to IT-teknikere som har dette som en bigeskjeft på de enkelte institusjonene. Vi har sett at i land som Danmark og Finland der de har et felles system har de hatt gode erfaringer med dette.

LES VIDERE ETTER ANNONSEN

FÅ NYHETER PÅ MOBILEN
Last ned Khrono-appen!

— Noe må gjøres

Utvalget har ikke tatt stilling til hvem som skal lede arbeidet.

— Vil en samordning kutte kostnader knyttet til publisering?

— Hvis vi gjør tekniske oppgraderinger og lager xml-koding for hver artikkel — slik at tekstene blir universelt utformet og lesbare på ulike plattformer, vil det koste litt. Det er likevel en kostnad vi mener bør tas, for å være i tråd med anbefalingene i Plan S. Samtidig vil det koste mindre å ha en eller to IT-teknikere som jobber dedikert med dette, heller enn mange som har det som bigeskjeft rundt om i landet. Det vil også bli bedre og mer kvalitetssikrede produkter. Det er verdt å ta bedre vare på tidsskriftene, og støtte redaksjonene enda mer enn det vi gjør i dag.

— Den publiseringsfaglige støtten som gis redaksjonene rundt omkring i landet, bør beholdes og ikke sentraliseres, men på IT-siden er det nok større innsparingsmuligheter, sier han.

— Tror du denne modellen går gjennom?

— Hvis ikke, vil kanskje noen institusjoner begynne å spørre seg hvorfor de skal drifte disse tidsskriftene, særlig i økonomisk trange tider. Da vil en god del redaksjoner bli fortvilte. Noe må gjøres. Hva som skjer er nå opp til UHR forskning og UHR bibliotek og institusjonene selv, sier han.

les også:

Sjekk hvor mye tid og penger forskere bruker på å formatere artikler for ulike tidsskrifter