— Vi trenger ikke tidsskrifter, sier en. — Hvem skal si at dette er kvalitet, dette er ikke kvalitet, dette er livsfarlig vås, dette er Einstein og dette er Kari Jacquesson, spør en annen.

Er de gjort overflødige av internett?
Er de gjort overflødige av internett?

Tidsskriftene vil dø! Eller?

Publisert

Har det tradisjonelle akademiske tidsskriftene gått ut på dato? Skal vi tro Robert Kiley er svaret et slags ja.

— Vi trenger ikke tidsskrifter. Tidsskriftene var svært nyttige i en tid da vi måtte trykke ting fysisk for å distribuere dem. Siden nittitallet har vi hatt noe som kalles internett... Hva trenger vi fortsatt tidsskrifter til?

Fakta

Plan S

Plan S
  • Noregs forskingsråd har gått saman med EU-kommisjonen, det europeiske forskingsrådet ERC og finansiørar av forsking i heile Europa om å krevje at alle artiklar frå forskinga dei finansierer skal publiserast med open tilgang (Open Access). Dette er Plan S.
  • Frå 1. januar 2021 må alle som inngår kontrakt om finansiering med Forskingsrådet forplikte seg til å publisere arbeida sine i opne tidsskrift, og dei vil ikkje lenger kunne gi frå seg opphavsrett.
  • I fleire tiår har publisering av forsking vore basert på ein kommersiell modell der forlaga har kravd opphavsrett til publiserte forskingsartiklar, som ofte har vore eksklusivt tilgjengelege mot svært høge abonnementsprisar. Deltakarane i Plan S har som uttalt mål å bryte publiseringsmonopolet.
  • I 2019 forhandla og signerte Unit, etter fullmakt frå Universitets- og høgskolerådet, nye avtalar med dei fire største tidsskriftforlaga som har fleire tusen tidsskrift i katalogane sine. Springer Nature, Wiley, Taylor & Francis og Elsevier. Avtalane var såkalla overgangsavtalar på vegen mot heilt open tilgang.
  • Det var eit krav frå Noreg at artiklar i tidsskrift skulle kunne publiserast ope i digitale arkiv, i tillegg til å bli publiserte i tidsskrifta. I dei fire avtalane med forlaga fekk Unit gjennom at dei forskingsinstitusjonane som var knytt til avtalane kan lese alle forlaga sine tidsskrift og i tillegg publisere ope, til ein og same pris.

Denne dommen fra Kiley faller i boka «Plan S for Shock», der Robert-Jan Smits, tidligere generaldirektør for forskning i EU-kommisjonen og hovedarkitekt bak Plan S, borer inn i historien bak planen, sammen med medforfatter Rachael Pells.

I løpet av få år er Plan S, som ble lansert som en plan for å gjøre forskning åpent tilgjengelig for alle, langt mer enn en plan. All forskning som er finansiert av aktørene i Coalition S, deriblant Norges Forskningsråd og EU, må nå publiseres åpent.

Kiley er ingen hvem som helst i debatten om åpen forskning, eller Open Access, som det heter på stammespråket. Han har i en årrekke vært sjef for åpen forskning i den private forskningsstiftelsen Wellcome Trust og er i dag sjef for strategi i Coalition S.

Debatten som dras opp i boka «Plan S for Shock» stanser forøvrig ikke med Kileys dom over tidsskriftene, i samme bok feller Jean-Claude Burgelman, som har jobbet med åpen forskning i EU-kommisjonen, en nær dødsdom over artiklene.

Det skal vi tilbake til, men først til Kileys argumentasjon.

Så hva er alternativet?

Han peker altså på internett og spør hva vi trenger tidsskriftene til etter internettrevolusjonen. Men, som det også påpekes i boka, tidsskrifter er mer enn papir, det er en redigert helhet som selvsagt kan leve videre på nett. Artikler skal velges ut, de skal fagfellevurderes.

Så hva svarer Kiley? Han argumenterer i boka, som er åpent tilgjengelig, for at verdien av det kuraterte dokumentet bare er å fortelle hva det er verdt å lese.

— Vi trenger helt klart ikke de 30.000 eller flere tidsskriftene som eksisterer i dag, sier han.

Som alternativ til tidsskriftene setter han «et fullstendig åpent arkiv der forskere kan laste opp forskningen sin når de kjenner seg klar til å dele den — akkurat som enhver preprint-server».

Det kan, men må ikke, være en tjeneste som tilbys av et forlag, mener han.

Så hva med kvalitetssikringen og fagfellevurderingen? En publisert artikkel skal fortsatt fagfellevurderes, også vurderingene skal gjøres offentlig. Slik tas «beslutningen og kontrollen over hvorvidt en artikkel skal publiseres ut av hendene på fagfellene og forlagene, fordi den publiserte versjonen (version of record, red.anm), allerede er i arkivet», argumenteres det.

Tidsskriftene var svært nyttige i en tid da vi måtte trykke ting fysisk for å distribuere dem. Siden nittitallet har vi hatt noe som kalles internett...

Robert Kiley

I takt med fagfellevurderingene kan artikkelen oppdateres og publiseres i nye versjoner så lenge som en ønsker, mener han.

Tror det vil fortsette som i dag

Han møter motbør.

Ryktet om tidsskriftenes død er overdrevet, om vi skal tro Maria Leptin. Den tyske biologen overtok før jul som direktør for Det europeiske forskningsrådet (ERC), før det hadde hun i en årrekke ledet European Molecular Biology Organization (EMBO), som utgir et knippe vitenskapelige tidsskrifter.

De neste tiårene vil forskerne fortsatt sende inn artikler til fagfellevurdering, på samme vis som i dag, mener hun.

I Robert-Jan Smits bok viser hun til en undersøkelse EMBO gjorde i 2019, der medlemmene ble spurt om hvordan de ville gå fram for å velge seg artikler fra andre fagfelt enn sitt eget.

— Det var helt tydelig hvilke alternativer som kom på topp: De valgte artikler skrevet av noen de kjente eller hadde hørt om, et høyt ansett navn innen vitenskapen — eller de så på et anerkjent tidsskrift. Det forteller meg at folk bryr seg. De trenger et flagg som sier «start her». Det er selvsagt ingen garanti for at artiklene er gode, men de er i det minste anerkjent. Det betyr noe for folk, sier hun.

Papirtidsskrifter som publiseres digitalt

Ting tar tid når et medium endres teknologisk og går over i en ny fase, påpeker Jan Erik Frantsvåg, OA-rådgiver ved UiT Norges arktiske universitet og sentral i den norske debatten om åpen publisering. Han trekker linjene tilbake til filmmediets spede spart.

— De første tiårene var det filmet teater, så begynte det nye mediet å utvikle seg på egne premisser, sier han til Khrono før han retter fingeren mot vitenskapelige tidsskrifter.

Da internettrevolusjonen sendte tidsskriftene ut på verdensveven var det snakk om papirtidsskrifter som ble publisert digitalt. Selv om mye har skjedd og profesjonaliteten har økt, er dette fortsatt i stor grad tilfelle, mener han.

— Det er fortsatt «philosophical transactions» vi holder på med, bare i elektronisk utgave. Det Kiley peker på er hvilke muligheter som ligger der den dagen man frigjør seg fra historien og begynner å se på mulighetene i det elektroniske mediet.

Bør ikke det få konsekvenser for hvordan vi gjør ting, at ting nå ligger på internett, spør Frantsvåg.

— Det synes jo selvfølgelig ikke forlagene, de er jo avhengige av at ting blir gjort som før for at de skal kunne sitte der og høste sin superprofitt.

Tror ikke endring er rett rundt hjørnet

OA-rådgiveren ved UiT viser til boka «The printing revolution in early modern Europe» av den amerikanske historikeren Elizabeth Eisenstein, som handler om hva som skjedde da trykkekunsten oppsto 0g en raskt kunne produsere flere like eksemplarer av en tekst.

Det som skjedde var at det ble trykt mye vås, ifølge Frantsvåg, som sammenligner det med da vi fikk internett og alle kunne publisere hva som helst. Ut av dette kaoset oppsto utgiverne.

Frantsvåg spør hva som skjer når du skal slippe tre millioner artikler ut i en verden uten tidsskrifter.

Hvem skal si at dette er kvalitet, dette er ikke kvalitet, dette er livsfarlig vås, dette er Einstein og dette er Kari Jacquesson?

Jan Erik Frantsvåg

— Hvem skal si at dette er kvalitet, dette er ikke kvalitet, dette er livsfarlig vås, dette er Einstein og dette er Kari Jacquesson? Noen må ta på seg å fortelle allmennheten hva som er hva, du må ha en eller annen form for mekanisme. Men det må ikke være et forlag, det trenger ikke å ha noe å gjøre med økonomiske interesser.

Frantsvåg peker på preprint-serveren arXiv. Han mener en kunne ha sett for seg at manus ble lagt ut der, og at en gruppe tok på seg å kuratere, gi tilbakemelding til forfatteren og karakter på artiklene.

— Problemet med en uformell setting er at forfattere en ikke liker kan bli mobbet ut, jamfør scenenekt og slikt. Det finnes jo dessuten konkurrerende teorier og metoder. Modellen er interessant å se på, jeg har ikke sett det utviklet på et vis som gjør at jeg har tro på at det er rett rundt hjørnet, men en bør tenke mer i den retning.

Så hva med artiklene?

Realiteten i dag er dessuten at de fleste ikke leser tidsskrifter, de leser artikler, påpeker han.

Det fører oss videre til Jean-Claude Burgelman. Han går som sagt et steg lenger enn Kiley og pirker ved selve artiklene.

— I framtida vil en publikasjon bare være en sett data og korrelasjoner, artikkelen vil bare være narrativet for å forklare det, sier han i «Plan S for Shock» og fortsetter:

— Mange i min generasjon ser på artikkelen som den ultimate visdommen, mens måten vitenskapen utvikler seg på blir en kontinuerlig strøm av oppdatert kunnskap fra data. Artikkelens hellige status — at et stykke tekst en gang for alle gir sannheten om noe — er over.

Så hva sier Frantsvåg? Er artikkelens æra over?

— Det er mye praksis i akademia som er der i dag fordi det var sånn for tretti år siden, det sitter i veggene. Det er akkurat som kveiken på gårdene med ølbrygging på Vestlandet, du blir ikke kvitt det, det er prosesser som tar lang tid å endre. Som de fleste av oss er forskere overhode ikke interessert i revolusjoner de ikke selv står bak.

På vei inn i en ny verden?

Han tror det vil komme en del eksperimenter, men at de fleste vil bli kortlivet. Men om en stor aktør som Wellcome Trust, som Kiley kommer fra, sier de vil gjøre det sånn, vil det ha stor betydning sier han og viser til at flere allerede bruker en metodikk der artikler legges ut og blir kommentert etter at de er lagt ut.

— Det kan gripe om seg. Da er vi på vei inn i ny verden, sier han.

Jan Erik Frantsvåg
Jan Erik Frantsvåg

Men noen må stå for publiseringen, og det må rekrutteres folk som er villige til å legge tid og krefter inn i kuratering og kvalitetssikring, påpeker han og sier det krever omstilling. De fleste forskere er lite omstillingsvillige på slike områder, men det kan endre seg med en ny generasjon som får det inn med morsmelka, mener han:

— Men da er man avhengig av at seniorforskerne de de er underlagt sier det er tjenlig for dem å bruke tid på, det vil de sannsynligvis ikke gjøre.

En endring av publiseringssystemet kan rokke ved mer enn tidsskriftene. Frantsvåg peker på at det er mye «ære og berømmelse» knyttet til tidsskriftene, som leder til opprykk og forskningsmidler. Et nytt system for publisering vil på mange måter slå beina under dette.

— Det vil på mange måter kunne være en klar forbedring, men vi klarer sikkert å lage noen utvekster innenfor rammen av et nytt publiseringssystem også, sier han.

Powered by Labrador CMS