Debatt ● per pippin aspaas
Elsevier-avtalen i et globalt lys
Vi bør heller bruke penger på publiseringsløsninger som er demokratisk styrt av forskersamfunnene selv enn å gjøre forlagsgigantenes aksjeeiere enda noen milliarder rikere.
Publisert
Sist oppdatert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Så har Norge igjen tegnet avtale med Elsevier. Den aller største kommersielle utgiveren av vitenskapelig litteratur er i boks. Neste post på programmet for Sikt (tidligere Unit) er reforhandlinger med giganter som Wiley, Taylor & Francis og SpringerNature.
Det er tale om såkalt transformative avtaler, omtalt av Plan S tilbake i 2018. Transformative avtaler var ment som en mellomløsning på veien til et publiseringslandskap der all forskningslitteratur gjøres åpent tilgjengelig for alle. I slike globale dugnader er det lurt å tenke globalt og handle lokalt.
Norge har definitivt handlet lokalt. Det er hevet over tvil at de transformative avtalene har bidratt til at flere artikler enn før blir åpent tilgjengelig. De enkelte forskerne og deres institusjoner var tidligere skeptisk til å betale «løsepenger» for å få gjort enkeltartikler åpent tilgjengelig i dyre abonnementstidsskrifter.
Slike hybridløsninger bidrar jo bare til at enkelte artikler blir gjort åpent tilgjengelig – og det til en høy kostnad –, mens forlaget fortsetter å tjene penger på å selge abonnement. De fleste lot være å betale, og norsk forskning ble ikke så åpen som den kunne ha blitt.
Hva så, hvis vi tenker globalt? Norge er ikke det eneste landet som har forhandlet om publiseringsavtaler med kommersielle utgivere. En fransk studie har samlet informasjon om hele 197 såkalt transformative avtaler fra 22 land.
De tre forfatterne, alle tilknyttet Centre de Sociologie de l’Innovation i Paris, har analysert avtalene og foretatt en nærlesing av 62 av disse, deriblant de norske Unit-avtalene. Den 81 sider lange studien er trist lesning.
De franske forskerne påpeker at kostnadsbildet i såkalt transformative avtaler alltid er basert på historiske abonnementskostnader. Bortfall av både distribusjonskostnader og kostnader forbundet med rigging og vedlikehold av betalingsmurer, tas det ikke høyde for. Og hvorfor skulle avtalene nevne dette?
De kommersielle utgiverne har ikke til hensikt å transformeres. Ingen av avtalene forskerteamet har gjennomgått, inneholder forpliktende formuleringer om en global omlegging til åpen publisering. Forhandlingene starter altså på et historisk høyt nivå og derfra forsøker man å krige seg nedover med noen få prosent. Forhandlingsposisjonen er ikke god.
Les- og publiser-avtalen med Elsevier, som nå er reforhandlet og forlenget til 2024, innebærer at standarden i Norge blir åpen publisering. Publiseringsdelen i avtalen (frikjøp av norske artikler) gjør at hver enkelt artikkel blir litt billigere å få publisert åpent enn den ellers ville blitt, hvis alle norske forskere skulle betalt løsepenger hver for seg.
Men samtidig kommer Elsevier til å fortsette å selge abonnement overalt i verden, og dermed håve inn penger med begge hendene.
Elseviers markedsmodell forblir hybrid. Forhandlingsteamet til de norske institusjonene har klart å gjøre norsk forskning mer åpen ( «publiser»-delen), samtidig som vi i Norge får tilgang til den lukkede forskningen som produseres av forskere i andre deler av verden ( «les»-delen av avtalen). Men til hvilken pris?
Sverige sa opp Elsevier-avtalen (den abonnementsbaserte) i 2018 og sto uten tilgang til Elseviers tidsskrifter i 18 måneder. Det ble i hovedsak møtt med forståelse i det svenske forskersamfunnet. Da det svenske konsortiet etter en lang pause gjenopptok forhandlingene med Elsevier, var det med blanke ark.
Utgangspunktet var et historisk «år null», i form av de 18 månedene der de ikke hadde noen abonnementsavtale (jf. den nevnte studien, s. 65). Sverige sparte penger på dette. Men heller ikke den svenske avtalen som etter hvert er blitt inngått, kunne råde bot på det grunnleggende etiske problemet.
Les- og publiser-avtalen med Elsevier, som nå er reforhandlet og forlenget til 2024, innebærer at standarden i Norge blir åpen publisering.
Per Pippin Aspaas, førstebibliotekar ved UiT Norges arktiske universitet
Les- og publiser-avtaler som de svenske og norske blir kun inngått i noen land, mens resten av verden ramler av open access-lasset. I USA har flere institusjoner og konsortier heller satset på den grønne formen for åpen tilgang, altså at forskere skal laste opp sine manusversjoner for tilgjengeliggjøring i åpne vitenarkiv.
Sies abonnementet med en utgiver opp, vil fagfellevurderte manus skrevet av amerikanske forskere uansett være åpent tilgjengelig via vitenarkivene, det eneste som mangler er utgivers logo og paginering.
Dette lovlige alternativet kommer ved siden av utstrakt bruk av Sci-Hub og andre lyssky metoder for å få tak i artikler som ligger bak betalingsmurer. Også i Norge har vi over tid bygd opp en god kultur for egenarkivering av fagfellevurderte artikkelmanus i vitenarkiv (opplasting av fulltekst i Cristin). Likevel betaler vi altså i dyre dommer for disse «transformative» publiser- og les-avtalene.
Forskerne som har foretatt den globale studien av publiser- og les-avtaler, kan glede seg over politisk støtte i hjemlandet. Den franske forskningsministeren Frédérique Vidal sa det rett ut under åpningen av den internasjonale Paris Open Science Conference 4. februar i år: «Transformative deals are economically unsustainable and unethical».
Frankrike har ikke satset på publiser- og les-avtaler som de svenske og norske. Isteden kanaliseres midler inn i forskerstyrte infrastrukturer som OpenEdition, en nasjonal plattform der 571 fagfellevurderte tidsskrifter og en lang rekke akademiske bokserier inngår.
95 prosent av tidsskriftene og 80 prosent av bøkene i OpenEdition følger prinsippene i diamant åpen publisering, dvs. gratis for både forfattere og lesere, uansett hvor i verden de måtte befinne seg.
Nesten all inntjeningen til OpenEdition-plattformen består av offentlige midler, akkurat som hos Elsevier og andre giganter. Forskjellen er at 2/3 av midlene OpenEdition får inn i form av offentlig støtte, fordeles ut til redaksjonene. Kun 1/3 øremerkes selve publiseringstjenesten – i form av teknisk drift, publiseringsfaglig opplæring og veiledning til nye og gamle redaksjoner.
Demokratisk styrte infrastrukturer som OpenEdition gir åpen forskning gode vekstvilkår og bidrar utvilsomt til det globale skiftet over mot åpen publisering. Beveger man seg herfra til de såkalt transformative avtalene, er det som å komme til en annen planet.
Etter Elsevier skal Sikt nå i gang med forhandlinger med blant andre giganten SpringerNature. Om dette har forfatterne av den franske studien følgende å si (s. 9, min oversettelse):
«Sett fra utgivernes side – særlig gjelder dette Springer – er den økende mengden nasjonale avtaler blitt inngått i et målrettet arbeid fram mot et publikasjonslandskap hvor åpen tilgang i praksis kommer til å bli svært dominerende, uten at det gjøres varige endringer når det gjelder den økonomiske modellen til deres tidsskrifter.»
Transformative avtaler er transformative bare i navnet. Ved neste korsvei bør Norge heller bruke penger på publiseringsinfrastrukturer som er demokratisk styrt av forskersamfunnene selv.
Infrastruktur for diamant åpen publisering er noe forskere over hele verden ønsker seg. European University Association har pekt ut dette som et hovedmål i sitt ferske strategidokument Agenda 2025. Og ærlig talt: Vil ikke det være mer fornuftig enn å fortsette å gjøre forlagsgigantenes aksjeeiere enda noen milliarder rikere?
Per Pippin Aspaas er faggruppeleder for forsknings- og publiseringsstøtte ved Universitetsbiblioteket ved UiT og arbeider primært med å koordinere og videreutvikle støttetjenester for åpen publisering og forskningsdata-arkivering.
Les også:
Følg flere debatter i akademia på Khronos meningsside
Nyeste artikler
Khronos store julequiz
Fagskoledebattens blindsoner — mer enn ren kvalifisering for arbeidslivet
Frykter for kurstilbudet. Blir det svekket, kan det bli flere tomme studieplasser
Nøttesteik — på godt og vondt
Distriktsløft krever mer enn flere studieplasser
Mest lest
Medisinstudent ble utestengt i fire år — tapte rettssak
Dette er Lise Øvreås sitt lag til rektorvalet ved UiB
ChatGPT fikk A på eksamen. — Skulle nesten bare mangle
Cecilie Hellestveit vurderer å slutte å snakke med media: — Klikkhoreri
Tidligere har hun fått drapstrusler for forskningen sin. Men nå har det skjedd noe