kronikk● henrik urdal og david j. allen
Plan S er her – men flere problemer forblir uløste
Plan S byr på alvorlige utfordringer og usikkerhetsmomenter, både for forskere, forskningsinstitusjoner og det vitenskapelige publiseringssystemet for øvrig.
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Før fellesferien kom resultatene fra årets NFR-søknader (Forskningsrådet, red.anm.) Med det ble vi introdusert for den første generasjonen av norske forskningsprosjekter der Plan S styrer hvordan resultatene fra forskningen skal publiseres.
Plan S er, som de aller fleste Khrono-lesere nok vet, det i hovedsak europeiske fellesmandatet for åpen tilgang (Open Access, red.anm) til vitenskapelige publikasjoner (OA), som først ble lansert høsten 2018.
Til tross for at Plan S snart blir en realitet for norske forskere, gjenstår ennå flere til dels alvorlige utfordringer og usikkerhetsmomenter, både for forskere, forskningsinstitusjoner og for det vitenskapelige publiseringssystemet for øvrig.
Plan S godtar tre former for OA-publisering. Dette er bra; det gir forskere større valgfrihet med hensyn til hvordan de offentliggjør og kommuniserer sin forskning. Men ved hver av disse formene hefter det fortsatt bekymringsfulle usikkerhetsmomenter.
At forskeren arkiverer en versjon av sin artikkel i et egnet vitenarkiv (såkalt «egenarkivering» eller «grønn OA») har lenge vært en god, relativt ukomplisert og lite opprivende måte å gjøre forskning åpent tilgjengelig på. Nå har imidlertid den nye «Rights Retention Strategy» (RRS) til Plan S gjort denne minste motstands vei temmelig omstridt og uforutsigbart for forskere.
RRS insisterer på umiddelbar egenarkivering (dvs. uten noen tidssperre) under en svært liberal lisens, samt at forskere informerer tidsskriftets redaksjon når de sender inn sine artikler til vurdering at de har tenkt til å egenarkivere på denne måten, uansett hva tidsskriftets policy for arkivering skulle være.
Å levere et manus til vurdering sammen med et ultimatum er ingen behagelig opplevelse for den enkelte forsker, og kan være særlig utfordrende for yngre og uerfarne forskere. Det gjenstår å se hvorvidt det vil være normen at tidsskriftredaktører er villige til å vurdere slike bidrag, eller om de vil avvise dem uten videre behandling.
En stor gruppe forlag har gjort det klart at de ikke har tenkt å tvinge frem noen felles policy hos sine tidsskrifter, noe som gjør situasjonen uforutsigbart for den som ønsker å få sin forskning publisert.
Å levere et manus til vurdering sammen med et ultimatum er ingen behagelig opplevelse for den enkelte forsker, og kan være særlig utfordrende for yngre og uerfarne forskere.
Innleggsforfatterne
Dette kravet setter nå forskere i en svært vanskelig posisjon. Som kOAlisjon S selv skriver i deres åpne brev til forskerne, kan forskere lett risikere å havne
«in a position where they either have to breach their funder’s grant conditions […] and risk not being eligible for future funding; or breach their publishing agreement […] and subsequently risk the publisher taking action against them».
Ved å skape et høyt konfliktnivå og risiko for juridisk strid rundt egenarkivering, endrer Plan S vitenarkivene fra et akseptabelt kompromiss mellom kravet om tilgjengeliggjøring av forskning og inntjeningsbehovet til forlagene, til en kamparena som forlagene mener har likhetstrekk med piratvirksomhet av den typen ulovlig tilgjengeliggjøring som foregår på Sci-Hub.
LES VIDERE ETTER ANNONSEN
FÅ NYHETER PÅ MOBILEN
Last ned Khrono-appen!
At slike tiltak lanseres plutselig og tett opp til datoen der Plan S trer i kraft etterlater dessuten et inntrykk av at kOAlisjon S arbeider etter innfallsmetoden, noe som vekker bekymring hos de av oss som ønsker ryddige, håndfaste og oversiktlige vilkår for forskning og forskere.
Koalisjonen har fra starten signalisert at deres foretrukne vei til OA er via økt bruk av rent åpent tilgjengelige tidsskrifter. Imidlertid finnes det fortsatt svært få slike tidsskrifter innen humanistiske og samfunnsvitenskapelige fag (SSH).
Om denne situasjonen skal endre seg, må vi se en mye mer offensiv satsning på rent åpne tidsskrifter, med offentlige finansieringsordninger som er tilstrekkelige til å dekke de reelle kostnadene knyttet til å drifte kvalitetstidsskrifter. Hvis ikke er det en overhengende risiko for at landskapet av rene OA-tidsskrifter i enda større grad vil preges av profittmaksimerende aktører som ikke konkurrerer på kvalitet.
En slik satsning ville være i tråd med anbefalingene i en rapport skrevet på oppdrag for kOAlisjon S, lansert tidligere i år, som peker på behovet for større og mer stabil finansiering på dette området.
Vi håper Norge – ved NFR eller Kunnskapsdepartementet – vil ta disse anbefalingene inn over seg og bidra til å gjøre det til en reell mulighet for flere tidsskrifter å kunne bli åpent tilgjengelig uten å tape kvalitet eller innføre uønskede forfatteravgifter. Før finansiører i Norge og flere land viser viljen til å legge penger på bordet, vil publisering i kvalitetsfokuserte OA-tidsskrifter forbli en sjelden løsning for kOAlisjon S-finansierte SSH-forskere.
I de fagene der det finnes få rent åpne tidsskrifter er den mest aktuelle måten å publisere åpent å betale en tilleggsavgift i et hovedsakelig abonnementsbasert tidsskrift. Tidsskrifter som tilbyr slike tjenester, noe de aller fleste gjør i dag, kalles for «hybride». Imidlertid godkjennes hybrid OA kun av Plan S når det betales for gjennom en såkalt «overgangsavtale».
Prio har støttet slike avtaler ettersom de gjør det mulig for SSH-forskere å publisere i egnede kvalitetstidsskrifter på en måte som er i tråd med Plan S. Men dagens avtaler har en rekke problemer som det haster å ordne opp i.
På et umiddelbart og praktisk plan er det et problem at flere av disse avtalene har artikkelkvoter. Dette gjør det uforutsigbart for forskere som skal publisere åpent tilgjengelig ved bruk av en slik avtale ettersom man ikke kan vite om kvoten allerede kommer til å være brukt opp når man kommer til det tidspunktet der artikkelen skal publiseres.
Til nå har publiseringskvotene gjerne vært oppbrukt tidlig i høstsemesteret. Det er uklart om publisering i tidsskriftene som er inkludert i en avtale godkjennes som kompatibelt med Plan S etter kvoten er oppbrukt.
På lengre sikt er det større problemer med disse avtalene. Det første gjelder avtalenes hensiktsmessighet; det andre gjelder deres kostnader.
Det første langsiktige problemet er at disse overgangsavtalene låser OA-publisering inn i en økonomisk dynamikk som vi kjenner igjen fra det eksisterende abonnementsbaserte publiseringssystemet, med store, dyre, lite transparente tidsskriftpakker solgt av de samme kommersielle storforlagene.
Som journalist og OA-tilskuer Richard Poynder har kommentert, er en slik løsning neppe innovasjonsfremmende, og det er tvilsomt at den vil legge til rette for et billigere publiseringssystem (som er et av de uttalte hovedmålene med en overgang fra abonnement til OA).
I tillegg kommer det Joseph Esposito har kalt for «telle hull i sveitserosten»-problemet. Vi kan altså forvente at prisen på forlagenes avtaler vil gå opp heller enn ned dersom avtalene fungerer som de skal og en stadig økende del av innholdet blir åpent tilgjengelig. For da vil abonnementsinntektene falle gradvis bort, noe som vil føre til en økning i prisen for institusjonene som fortsatt er med på avtalene (dvs. publiseringsintensive institusjoner).
Et viktig element her, som har vært lite fremme i debatten, er at denne dynamikken med stor sannsynlighet også vil svekke posisjonen til foreninger og andre fagmiljøer som eier og driver tidsskrifter vis-a-vis de store forlagene fordi abonnementsbasen gradvis svekkes. Dette vil gjøre at en relativt sett større del av ressursene havner hos de store forlagene og mindre hos de som faktisk utgjør ryggraden i kvalitetssikringen.
Det andre langsiktige problemet handler om fordelingen av kostnadene knyttet til disse avtalene. OA-bevegelsens refreng (som stammer fra en 2015-rapport fra Max Planck-instituttet) har vært at «det finnes nok penger i systemet» til å finansiere et hovedsakelig åpent tilgjengelig vitenskapelig publiseringssystem. Det er mulig at det stemmer som en teoretisk mulighet. Men i praksis innebærer overgangen fra en abonnementsbasert økonomi til gratis lesetilgang at disse midlene som finnes «i systemet» må omfordeles innad i det systemet mellom systemets ulike aktører.
Derfor har vi i det siste hatt en debatt om såkalte «les-institusjoner» og «publisér-institusjoner» (eller til og med «les-land» og «publisér-land»). Altså må finansieringen omfordeles slik at institusjoner som publiserer mye kan betale den større regningen som OA-publisering vil medføre, mens institusjoner som leser mye forskning relativt til hvor mye de publiserer bør se tilsvarende kutt.
Unit har nå begynt å lufte planer for en omfordeling av kostnadene i denne retningen, altså at prisen for tilgang til de store publisér-og-les-avtalene skal kobles til publiseringsintensiteten. Men en tilsvarende diskusjon av omfordelingen av grunnfinansiering har vi ennå ikke sett.
Her er instituttsektoren særlig sårbar, både på grunn av en relativt lav grunnfinansiering og fordi instituttene ofte er veldig spesialiserte institusjoner med liten undervisningsaktivitet (og dermed et mer begrenset behov for lesetilgang) med forholdsmessig høy publiseringsaktivitet.
Dagens system for vitenskapelig publisering er ikke perfekt. Men en konstruktiv og bærekraftig reform krever pragmatisme, kompromissvilje og medvirkning – og den vil koste penger.
Dette siste punktet har vært en del av problemet med OAs overgang fra ideal til virkelighet. Et viktig aspekt ved OA som ideal har i alle år vært at digital distribusjon og internettets delingskultur skulle kneble de kommersielle forlagenes makt over forskningspubliseringssystemet og dermed gjør vitenskapelig publisering billigere.
Betalingsevnen for publisering er lav ved mange institusjoner i sør, og krav om unntak for publiseringsavgifter er i praksis en outsourcing av problemet til tidsskriftsredaktører og forlag, og en ansvarsfraskrivelse fra kOAlisjon S.
Innleggsforfatterne
Overgangen fra å betale for innhold til å betale for publiseringstjenester skulle styrke evnen til kostnadskontroll, ved å gjøre det enklere for forskerne, forskningsinstitusjonene og myndighetene å følge med på hva man faktisk betaler forlagene for å gjøre og hvilken merverdi de eventuelt tilfører forskningssystemet.
Denne ideen om at OA vil være billigere har uten tvil vært avgjørende for å selge idealet inn til politiske ledere så vel som institusjonsledere. Men drømmen om et mindre utnyttende, mer kostnadseffektivt publiseringssystem vil være et hinder for en vellykket virkeliggjøring av OA-idealet dersom nødvendige investeringer i en offentlig infrastruktur ikke realiseres.
Om man ikke lykkes med å etablere sterke ikke-kommersielle plattformer, men overlater gjennomføringen til private profittorienterte aktører, risikerer man å svekke kvalitetssikringen av forskningen uten at man lykkes med å redusere kostnadene.
Vi har understreket at en bærekraftig tilnærming til OA må ta økonomisk omfordeling og investeringsbehov på alvor. Men den virkelige elefanten i rommet er forskere og forskningsinstitusjoner i det globale sør. Forsøk på å etablere globale normer og standarder drevet frem av aktører i det globale nord er sjeldent særlig gjennomtenkte når det gjelder implikasjoner for forskere i sør.
Uten meningsfull medvirkning og inkludering, og uten å være lydhør for det regionale mangfoldet i forskningssystemet, risikerer Plan S å øke skjevhetene. Ikke minst er det er stort usikkerhetsmoment om tilgangen til publisering for forskere i sør.
Betalingsevnen for publisering er lav ved mange institusjoner i sør, og krav om unntak for publiseringsavgifter er i praksis en outsourcing av problemet til tidsskriftsredaktører og forlag, og en ansvarsfraskrivelse fra kOAlisjon S.
En rapport fra INASP fra 2020 påpeker at «LMIC countries [lav- og mellominntektsland] and regions have not been significantly engaged by cOAlition S in its development to date». Dette er betenkelig og bør vies mer plass i debatten.
Norges forskningsråd har vært en sentral og tidvis ideologisk drivkraft i samarbeidet om Plan S. Vi håper at NFR under ny ledelse vil kunne legge seg på en mer åpen og pragmatisk, og mindre ideologisk linje i spørsmålet om hvordan Norge kan støtte åpen forskning og samtidig ivareta kvalitetstidsskriftenes viktige rolle i forskningsøkologien.
I en situasjon der vi både snart vil se en ny politisk ledelse i KD samt en omorganisering av direktoratene underlagt departementet, er det å håpe at disse endringene vil åpne for mer pragmatiske løsninger og litt større pusterom i debatten om OA og Plan S i Norge.
