Debatt ● hilde larsen damsgaard
Debatt(u)kultur
— Mye tyder på at det er et behov for å gjøre døren høyere og porten videre hvis vi ønsker å fremme kritisk tenkning og flerstemt debatt i og utenfor utdanningssystemet.
Publisert
OBS! Denne artikkelen er mer enn tre år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
De siste ukene har Straumes innlegg om behovet for intellektuelle som går mot strømmen - og prioriterer arbeid med å sette dagsorden i samfunnet - og Hellestveits innspill om utenlandske forskere, fått mange til å ta pennen fatt.
Jeg har fulgt debatten med stor interesse. Både fordi den er tematisk og faglig relevant og interessant, men også fordi en del av de reaksjonene som har kommet i kjølvannet av oppslagene i Khrono, bekrefter budskapet om at det ikke lønner seg, ja, kanskje til og med straffer seg, å stikke hodet frem i det offentlige rom.
Følgelig reiser den pågående debatten også en diskusjon om ytringsfrihet og ytringsansvar og om universitetene som arnested for kritisk tenkning, debatt og formidling.
Jeg ønsker både Straumes og Hellestveits innlegg velkommen. Uavhengig av om jeg er enig med dem eller ikke. Nå er det nå slik at jeg deler tankene om at akademikere må tørre å gå mot strømmen og være aktive samfunnsdebattanter. Jeg ser det som en viktig del av jobben i høyere utdanning å drive med formidling utenfor utdanningskonteksten.
Meg bekjent er samfunnsoppdraget vårt tredelt: Det handler om undervisning, forskning og formidling. Men erfaringer fra mange år i akademia tilsier at forskningen har forrang. Det er forskning det er smartest å satse på i et new public managementstyrt tellekantregime med de lønnsomhetsbetraktningene og den regnskapsplikten det fører med seg. Det er et systemproblem som bør diskuteres.
Det samme gjelder det strukturelle problemet som handler om norsk som fag- og forskningsspråk. Men selv om jeg ikke hadde ment dette, selv om jeg hadde vært helt uenig med Straume og Hellestveit, ville jeg likevel ønsket innleggene deres velkommen. Rett og slett fordi vi også må diskutere saker som kan oppfattes som kontroversielle. Det kan ses i sammenheng med at det er en grunnleggende idé i høyere utdanning å fremme kritisk tenkning og demokratisk medborgerskap.
Vi er etter min oppfatning på ville veier hvis det advares mot debattdeltakelse og formidling innenfor en sammensatt universitetsvirksomhet med et bredt mandat og samfunnsoppdrag. Slik jeg ser det, er det forunderlig lite debatt blant akademikere. Vi bør derfor snarere oppmuntre til mer debatt og applaudere meningsbrytning enn å advare mot den.
Det var derfor på sin plass at Rice unnskyldte seg overfor Hellestveit og Khrono etter det som kan oppfattes som et forsøk på begrensning av ytringsfriheten. Men det fjerner ikke det faktum at han som rektor faktisk har uttalt seg i retning av at meninger bør siles, og at noe han er uenig i, ikke burde gis spalteplass. Det er noe grunnleggende problematisk med en slik tankegang i akademia.
Å være uenig med Hellestveit er selvfølgelig helt greit. Å mene at budskapet burde nyanseres og komme med motargumenter er selvfølgelig også helt i orden. Men det er ikke i orden å frata henne retten til å ytre seg eller å frata Khrono retten til å initiere debatt. Uansett hva man selv måtte mene om det som debatteres.
Vi er også på ville veier hvis man må regne med ufine personangrep eller dystre fremtidsspådommer fordi man mener noe andre er uenig i. Retten til å hevde sin mening og bli ordentlig behandlet når man gjør det, burde i høyeste grad ivaretas innenfor et system med danning som et bærende element. Men det ser ikke alltid ut til å være sånn. Særlig ikke hvis det man spiller inn, utfordrer etablerte «sannheter», makt og posisjoner.
De siste dagenes innspill gir derfor grunn til bekymring. Vi ser en tendens til å gå etter kvinnen og ikke ballen. Innspillene bekrefter at det koster mye å stikke hodet frem. Deler av denne debatten er slett ikke til å være stolt av.
Den debattkulturen eller ukulturen vi har vært vitne til, kan bidra til at viktige stemmer forsvinner fra det offentlige ordskiftet. Det gjør oss fattigere både som utdanningsinstitusjoner og samfunn. Mye tyder derfor på at det er et behov for å gjøre døren høyere og porten videre hvis vi ønsker å fremme kritisk tenkning og flerstemt debatt i og utenfor utdanningssystemet.
Les også:
Les flere debattinnlegg på Khronos debattside
Nyeste artikler
Khronos store julequiz
Fagskoledebattens blindsoner — mer enn ren kvalifisering for arbeidslivet
Frykter for kurstilbudet. Blir det svekket, kan det bli flere tomme studieplasser
Nøttesteik — på godt og vondt
Distriktsløft krever mer enn flere studieplasser
Mest lest
Medisinstudent ble utestengt i fire år — tapte rettssak
Dette er Lise Øvreås sitt lag til rektorvalet ved UiB
ChatGPT fikk A på eksamen. — Skulle nesten bare mangle
Cecilie Hellestveit vurderer å slutte å snakke med media: — Klikkhoreri
Tidligere har hun fått drapstrusler for forskningen sin. Men nå har det skjedd noe