«Hvis du som politiker har doktorgrad eller snakker flytende fransk, må du gjemme det bort»

Han er en ekte intellektuell som ikke er redd for å gå inn i de «virkelig brysomme spørsmålene i tiden». Det er i alle fall slik leder for Akademisk skrivesenter ved Universitetet i Oslo, Ingerid Straume beskriver beskriver filosofiprofessor Arne Johan Vetlesen (61).

I et foredrag på Skjervheimseminaret tok hun til orde for at flere akademikere bør ta på seg denne rollen, for demokratiets skyld.

Vetlesen selv lever godt med betegnelsen «intellektuell».

— Jeg har en godt betalt, statlig jobb og får holde på med det jeg er mest interessert i. Det å skrive i avisen, ha ubetalte foredrag for pensjonister og skoleelever er en måte å «pay back» på. Dette er ikke noe jeg sier for å flotte meg, det er veldig reelt. Og det er fint å se at det blir verdsatt, sier han.

Han tror likevel det er vanskeligere for den yngre generasjonen akademikere å ta på seg rollen som intellektuell.

LES VIDERE ETTER ANNONSEN

FÅ NYHETER PÅ MOBILEN
Last ned Khrono-appen!

— Jeg risikerer ikke noe sammenlignet med intellektuelle i altfor mange deler av verden i dag. Jeg er trygg i min jobb. Det må ikke mistes av syne. Men jeg tenker på hvordan det må være for unge akademikere som er aktive på sosiale medier fra starten av. De tenker seg kanskje godt om når det gjelder å være kontroversiell. Og hvor uenige kan man være med ledelsen, sier han.

Forakt for kulturelite og intellektuelle

Som intellektuell er man ikke nødvendigvis populær. Dette var også et av Straumes poenger på Skjervheimseminaret. Dette er en rolle man påtar seg for samfunnets skyld, eller fordi man ikke føler man kan noe annet, ifølge henne. Denne ideen støttes av jurist og samfunnsviter ved Folkerettsinstituttet, Cecilie Hellestveit.

— Forakten for kulturelite og intellektuelle er jo mye mer uttrykt i andre land enn Norge, men det eksisterer også her, sier Arne Johan Vetlesen.

— Jeg er kanskje litt urolig for at den tendensen skal gjøre seg enda mer gjeldende. En grunn til at unge akademikere nøler med å være veldig tydelige i offentligheten er kanskje redselen for å bli møtt med «hvem tror du at du er? Hvorfor skal vi høre på deg bare fordi du har professortittel? Hvorfor skal vi høre på eksperter?»

Han mener dette har å gjøre med vår tids populisme.

— Det handler mye om antiintellektualisme. Norge er et lite, sosialdemokratisk og egalitært land. Man skal ikke stikke seg for mye fram. Jeg merker meg at det er mer innafor å beundre dem med penger enn dem som virkelig har opparbeidet seg kunnskaper. Jeg lurer på hvorfor det er slik, sier han.

— Folk føler vel at det er lettere å identifisere seg med de rike? De tenker kanskje at dette bare er sånne som dem som har jobbet hardt?

— Ja, men kan det være lov å si at man må jobbe ganske hardt for å bli professor også? Det er selvfølgelig ikke alle som har mulighet til å studere i Norge i dag, og det er mye å si om klasse. Men overordnet er det slående at det ikke er et like negativt stigma knyttet til det å tjene mye penger som det er til det å være intellektuell, sier han og fortsetter:

— I Norden snakker vi om å snobbe nedover. Den sosialdemokratiske statsministeren i Danmark, Mette Fredriksen, vil ikke at noen skal tro at hun leser bøker. Hvis du som politiker har doktorgrad eller snakker flytende fransk, må du gjemme det bort. Det er ikke noe som tåler dagens lys, eller trekker stemmer.

Vil nå utover faggrensene

Den vesentlig yngre professoren ved Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi, Jan Grue (40) blir også nevnt av Straume som en viktig intellektuell i vår tid, men Grue vil helst ikke at folk tenker slik på ham.

— «Intellektuell» er et begrep som klinger ganske pretensiøst, så jeg vil ikke identifisere meg veldig med det, sier han til Khrono.

Han tror likevel at han skiller seg ut på en bestemt måte.

— Mye av det jeg har holdt på med om funksjonshemming har ikke hørt til under en åpenbar disiplin. Det har manglet et hjem. Slik var det med kjønnsforskning for noen tiår siden. I likhet med mange kolleger har jeg sett meg nødt til å prøve å etablere det temaet som sentralt og relevant. Dette er et tiårlangt prosjekt som mange før meg har holdt på med. Da må man også prøve å nå litt utover faggrensene, sier Grue.

Han har skrevet flere bøker, også innen den skjønnlitterære sjangeren. For tiden er han aktuell som ny redaktør for Nytt Norsk Tidsskrift — et tidsskrift han mener er et fora for å tenke utover faggrenser.

Blir bedre forskere av å formidle

Både Vetlesen og Jan Grue mener at formidling og kontakten med offentligheten styrker dem, gjør dem til bedre fagpersoner og er en fordel når de skal skrive i vitenskapelige tidsskrifter. Det ligger en faglig og lærerik utfordring i det å formidle kompliserte resonnementer i ulike sjangre, mener de.

— Man må bruke ulikt språk avhengig av hvilket publikum det er snakk om. Jeg lærer noe av det. Jeg bruker ofte poenger fra den siste tidsskrift-artikkelen min i spalten i Klassekampen. Da må jeg omformulere, og dette er som en test for meg, på relevansen. En utenforstående kan plutselig sette fingeren på noe en student eller kollega aldri ville kommet på, sier Vetlesen.

Jan Grue mener det er viktig at norske akademikere ikke bare sier at formidling er noe kommunikasjonsrådgivere skal fasilitere.

— Selve tenkningen skjer ofte i andre formater enn en klassisk fagfellevurdert artikkel. Det er en vekselvirkning her. Når jeg har vært i kontakt med folk fra ulike fag og samfunnssfærer har jeg blitt bedre på å forstå hvordan jeg bør snakke om mitt eget fagfelt. Det hjelper rett og slett å snakke med andre mennesker, forteller Jan Grue.

Han mener at det klassiske formidlingsbegrepet ikke er helt egnet til å favne om dette.

— Jeg har aldri helt likt forestillingen om at formidling er noe som skjer etter at forskningen er ferdig, sier han.

les også:

Mener forskere som stikker seg fram blir uglesett

Generalistkompetansen er ikke lenger ettertraktet

Grue understreker at han publiserer mange tradisjonelle artikler og mongrafier, slik man må i akademia.

— I noen sammenhenger kan fagfellevurderte tidsskrifter være et interessant og viktig publikum, men for meg er det ikke det eneste. Det er andre jeg også ønsker å få i tale, sier han.

Han forteller at særlig de siste fem, seks årene har han blitt mer opptatt av å prøve ut andre sjangre.

— Mye av det jeg holder på med er jo interessant for et bredt sammensatt publikum. Det handler om å nå ut i de formene som passer best, og om å finne de riktige verktøyene for å gjøre jobben, sier han.

Både Grue og Vetlesen mener det har skjedd en innsnevring i akademia, i retning spesialisering.

— Den typen generalistkompetanse som vi forbinder med offentlig intellektuelle står ikke høyt i kurs, og er ikke lenger ettertraktet. Systemet har vanskeliggjort det, sier Arne Johan Vetlesen.

— Det blir veldig snevert i mange sammenhenger. Det legges veldig mye vekt på ting som lar seg standardisere. Tellekanter er et særnorsk fenomen. Internasjonalt er «impact factor» og rangeringer det viktige. Man blir besatt av rankingen sin på Google Scholar. Men det er virkelig å sammenligne epler og ananas, sier Jan Grue.

Har de fått rare kommentarer?

En rapport fra Institutt for samfunnsforskning viste tidligere i år at 47 prosent av forskerne i Norge lar være å formidle forskningsfunn i offentligheten. De frykter blant annet en tabloid medielogikk og hets og kritikk fra medarbeidere.

Vi har spurt Grue og Vetlesen om engasjementet deres kan gå på bekostning av noe, og om de har fått rare kommentarer og blikk. Både Vetlesen og Grue mener det er fullt mulig å kombinere formidling og deltakelse i offentligheten med undervisning og forskning.

— Særlig de siste 10-15 årene har jeg rendyrket overlappen mellom disse tre. Hvis jeg skriver en fagbok baserer jeg det gjerne på stoff jeg har undervist i og ideer jeg har prøvd ut i den større offentligheten. Det er en fram og tilbake-bevegelse mellom de ulike sjangrene som har vært veldig berikende for meg, sier Arne Johan Vetlesen.

Han erkjenner at han nå er inne i en fase hvor det ikke er nødvendig å skrive så mange artikler i internasjonale tidsskrifter for karrierens del.

— Jeg har tonet ned på dette de siste årene, og heller rendyrket å skrive fagbøker på engelsk og norsk, og det å være aktiv i en større offentlighet, sier han.

Noe endret seg etter han fikk fast jobb

Når det gjelder hvordan kolleger forholder seg til dette, sier Vetlesen at det «stort sett blir ihjeltiet».

— Det hender jeg hører fra kolleger at det har kommet kommentarer på sosiale medier, som kanskje ikke er helt fordelaktig. Det er en medvirkende grunn at jeg jeg har bestemt at jeg ikke er på sosiale medier, sier han.

Grue sier at folk stort sett har bare har fine ord å komme med om det han gjør.

— Jeg prøver å være litt selektiv, og ikke mene noe om alt. Når det er sagt har jeg gjort mer av dette andre etter at jeg fikk fast stilling, sier han.

— Det føltes tryggere da?

— Helt åpenbart. Man ansettes primært på bakgrunn av vitenskapelig publisering. Det er høyrisiko å gå ut og være veldig mye i offentligheten hvis det går på bekostning av vitenskapelig publisering, sier Grue.

En utvikling hos unge akademikere

Det er nå tendenser til at én person kan representere et helt fagområde i offentligheten, påpeker Arne Johan Vetlesen.

— Thomas Hylland Eriksen representerer sosialantropologi, mens Dag O. Hessen representerer biologi. Dette er uheldig fordi det blir selvforsterkende. Journalister ringer til det samme knippet med akademikere, som for sin del nærmest blir utbrukt og kanskje til og med utbrent. Dette går utover de unge, sier han.

Vetlesen mener alt dette må ses i sammenheng med spesialiseringen i akademia, og han synes han har sett en utvikling hos unge akademikere.

— Det er tydelig at det oppleves som vanskeligere enn før for dem å kombinere en akademisk karriere med det å være engasjert i en større offentlighet, og for eksempel skrive i avisen. Konkurransen om fast stilling er så hard at det er det som gjelder. Det er synd.

les også:

Ønsker flere akademikere som tør å være upopulære