Debatt ● espen gamlund
Akademia sett innenfra – hvorfor prioriterer vi ikke deltakelse i offentligheten?
Vi har mange flinke formidlere i Norge. Men det er verken institusjonene eller ledernes fortjeneste, skriver Espen Gamlund.
Publisert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Jeg har med interesse fulgt Khrono sin serie «Akademia sett utenfra», hvor kjente personer med føttene utenfor universitets- og høgskolesektoren gir sin diagnose av tilstanden i min sektor. Sist ut var Fritt Ord-direktør Knut Olav Åmås, som reiser noen interessante og viktige problemstillinger knyttet til akademikeres manglende deltakelse i offentligheten. Åmås er gjennom sin langvarige og brede samfunnserfaring godt plassert til å gi et utenfra perspektiv på norsk akademia. Her kommer et innenfra perspektiv som supplerer det Åmås sier.
Det er nyttig å høre hvordan personer utenfor sektoren oppfatter akademia. Når forfatter Jan Arild Snoen sier at mange opplever at universitets- og høgskolesektoren er frakoblet resten av samfunnet, og både Rødt-politiker Mímir Kristjánsson og Knut Olav Åmås etterlyser mer deltakelse fra forskere i offentligheten, er det i utgangspunktet noe vi bør lytte til.
Både Åmås og Kristjánsson løfter frem sekstiåtterne som en generasjon akademikere som var synlige, og som i noen grad fremdeles er synlige, i den norske offentligheten. Ifølge Åmås var, eller er, denne generasjonen kjennetegnet ved «blikket for samfunnet, ønsket om å forme samfunnet, med prosjektene sine, endre noe og være samfunnsaktør som akademiker». Åmås etterlyser de som befinner seg i aldersspennet 45-55 år, som han mener ikke når opp til dette idealet. Dette inkluderer meg, og jeg føler meg derfor truffet av det Åmås sier. Jeg deler det han beskriver som idealet for sekstiåtterne, og ønsket om å være med å forme samfunnet vårt deler jeg sikkert med mange kolleger i min generasjon.
Spørsmålet er: hvorfor når ikke min generasjon akademikere sekstiåtterne til skuldrene her?
Det er i utgangspunktet gode muligheter for meg og min generasjon til å være synlige i norsk offentlighet. Akademikere har ifølge Åmås en lettere tilgang til offentligheten enn mange andre, noe som i utgangspunktet skulle gi gode rammevilkår for samfunnsdeltakelse. Mediene er dessuten blitt flinkere til å utnytte forskeres kompetanse, som betyr at vi i dag har en mer kunnskapsbasert journalistikk enn vi hadde tidligere.
Samfunnet
vil altså ha forskere. Den gode nyheten er at dette er gjensidig. Mange
forskere har et sterkt ønske om å nå ut til samfunnet med sin forskning.
Manglende deltakelse i offentligheten skyldes derfor ikke manglende samfunnsengasjement hos dagens generasjon akademikere. Forskere formidler sin forskning mer enn noen gang, og på stadig nye måter. Utover å formidle sin egen forskning, opplever jeg at mange kolleger også har et oppriktig ønske om å forme samfunnet på samme måte som sekstiåtterne gjorde. Mange forskere er kunnskapsrike og kan bidra med interessante og viktige perspektiver på en rekke samfunnsområder. Ikke alle bør formidle sin forskning til allmennheten, men mange gjør det og enda flere har potensial til å gjøre det.
Alt dette er jo gode nyheter for akademias rolle i offentligheten. Hva er så problemet?
Jeg mistenker at problemet i all hovedsak skyldes de institusjonelle rammevilkårene innad i akademia. La meg peke på noen faktorer som samlet kan forklare at min generasjon ikke er så synlige i offentligheten som Åmås og andre skulle ønske. Den første har å gjøre med publisering.
Publikasjonsjaget. Forskere skal forske, og deretter skal de publisere resultatene fra forskningen i vitenskapelige publikasjonskanaler. Slik systemet er lagt opp i dag er det faglige og økonomiske insentiver for forskere til å publisere resultatene fra forskningen sin i tellende vitenskapelige kanaler. Det er ingen insentiver forbundet med å publisere for en bredere offentlighet. Tellekantsystemet, eller publiseringsindikatoren, ble lansert i 2006 med et formål om å gjøre det mulig å måle den vitenskapelige produktiviteten i Norge. Åmås peker på tellekantsystemet, eller publiseringsjaget som han kaller det, som en mulig forklaring på vår manglende deltakelse i offentligheten. Han er definitivt inne på noe.
Det er sikkert de som vil hevde at tellekantsystemet har vært en dundrende suksess. Selv om det slett ikke er umulig, er det ikke spesielt sannsynlig. Tellekantsystemet har i hvert fall hatt den uheldige konsekvens at det skaper noen uheldige insentivstrukturer. Faglig sett gir publikasjoner i de høyest rangerte publikasjonskanaler mest prestisje, og de er viktige i konkurransen om vitenskapelige stillinger. Økonomisk sett får institusjonene mest penger tilbake dersom forskere publiserer i de kanalene som omfattes av tellekantsystemet. Tellekantsystemet legger derfor godt til rette for at forskere ikke skal skrive for en bredere offentlighet.
Formidling i motvind. De som kan prioritere å skrive og publisere for andre – primært norske kanaler – er hovedsakelig folk med fast stilling, som snakker og skriver norsk, og som ikke er særlig opptatt av hva som gir mest faglig prestisje og status. Jeg vil tippe at dette utgjør en relativt liten andel av dagens akademikere. De må dermed leve med at deres prioriteringer ikke samsvarer med det institusjonen ønsker at de gjør eller med hva deres ledere oppmuntrer dem til å gjøre, og de må leve med at deres arbeid genererer mindre inntekter til instituttkassen.
De som prioriterer å skrive for en bredere norsk offentlig har dessuten ikke det heia-laget av akademiske ledere bak seg som de som får tilslag på søknader om ekstern finansiering har. Formidling foregår gjerne i motvind, til tider sterk motvind. Den eneste medvinden du får, må du skape selv. De eneste insentivene til å drive med formidling i dag er nemlig de som kommer innenfra formidleren selv. For mange er de indre insentivene nok, men en heiagjeng hadde nok ikke vært å forakte. Her kan jeg anekdotisk nevne at jeg svært sjelden har opplevd at min nærmeste leder heier på den formidlingen jeg gjør. Men hvis vi virkelig ønsker at forskere formidler og deltar i offentligheten, hadde det hjulpet om noen heiet tilnærmet like mye på formidling som de heier på ekstern finansiering.
En ny arbeidshverdag i akademia. En jobb i akademia er ikke slik det en gang var. Arbeidsbetingelsene har blitt vesentlig dårligere på flere områder. La meg nevne noen eksempler.
Møter. Det er mye møter i akademia, altfor mye møter. Møter genererer også ekstraarbeid. Referater skal skrives, leses og godkjennes. Noe av dette er selvpåført fordi folk generelt har mange akademiske baller i luften. Mye av det er likevel pålagt. På den positive siden kan hyppige møter kanskje forklares med høy aktivitet. Det er mye som foregår, og dertil mye som må planlegges. Det kan være bra. Men selv om mange møter skulle være en indikator på høy aktivitet, og man hevder at møter er nødvendige, er de i sum en betydelig tidstyv og til hinder for å gjøre andre ting som å bedrive intellektuelt arbeid.
Hypotese: sekstiåtterne hadde betydelig færre møter enn vi har i dag.
Undervisning. I tillegg til å forske er vi som ansatte ved høgskoler og universiteter lovpålagt å undervise. Undervisning er viktig, og det er ofte tidkrevende å drive god undervisning som studentene lærer noe av. Selv om vi underviser færre timer i dag enn for noen år tilbake, bruker vi samlet sett mer tid på undervisning nå enn før. Undervisning skal planlegges, gjennomføres og evalueres som før. Studentene skal ha eksamensoppgaver, det skal lages sensorveiledning, eksamen skal vurderes, de studentene som ber om det (og de blir det stadig flere av) skal ha sin begrunnelse, og til slutt er det klagesensur. Når alt dette er ferdig, er du godt i gang med et nytt undervisningssemester.
Hypotese: sekstiåtterne brukte mindre tid på alt som har med undervisning å gjøre enn vi gjør i dag.
E-post. Den kanskje verste tidstyven er e-post. Jeg har så langt ikke våget å regne på hvor mye tid jeg bruker på e-poster. Men jeg både skriver og mottar uhorvelig mengder hver eneste dag. Før e-postens forbannelse måtte man enten ringe eller banke på kontordøren. Det var en aldri så liten terskel for mange. I dag finnes det ingen terskel for å skrive en e-post. Men hver gang du skriver en e-post, er det noen som må bruke tid på å lese den og svare deg. I dag forventes det at vi er tilgjengelige på helt andre måter enn tidligere. Vi skal være digitalt tilgjengelig, og det er mer krevende enn å være fysisk tilgjengelig. Ofte forventes det at du svarer på en e-post samme dag, noen ganger innen den nærmeste timen. Dette tilgjengelighetstyranniet gir dårlige vekstvilkår for intellektuelt arbeid.
Hypotese: Sekstiåtterne har i stor grad vært forskånet for tilgjengelighetstyranniet.
Fragmentering av arbeidstiden. Flere undersøkelser peker på at ansatte ved norske høgskoler og universiteter jobber mye, bruker mye av fritiden på jobb, og opplever en dårlig balanse mellom arbeid og fritid. Dette i kombinasjon med en økende byråkratisering og fragmentering av arbeidstiden – med en stadig voksende liste over pålagte kjerneoppgaver og administrative gjøremål – gjør det krevende å finne tid til både forskning og formidling. Dette er dessuten oppgaver som ikke haster og som kan utsettes, og derfor gjør du nettopp ofte det. Det du kan utsette til i morgen, utsetter du til i morgen. Når mange nok til stadighet utsetter forskning og formidling, får det konsekvenser. Dette er en uheldig negativ sideeffekt av en utvikling som jeg opplever at alle i sektoren mer enn noe annet lukker øynene for i håp om at det skal gå over av seg selv. Stadig flere ser seg imidlertid om etter jobb utenfor akademia, og noen har allerede forlatt akademia til fordel for et nytt liv utenfor.
Hypotese: Sekstiåtterne hadde bedre rammebetingelser for sitt akademiske virke enn vi har i dag. Det gjorde det blant annet mulig for dem å prioritere å være aktive samfunnsaktører.
Konklusjon
Forklaringen på at min generasjon akademikere ikke når sekstiåtterne til skuldrene når det kommer til deltakelse i offentligheten er altså sammensatt. Dels skyldes det formidlingens dårlige institusjonelle rammevilkår. Dels skyldes det endrede arbeidsforhold for akademisk ansatte ved høgskoler og universiteter. Vi er i dag mer administratorer enn vi er forskere. Det gjør det vanskelig å prioritere deltakelse i offentligheten.
Knut Olav Åmås hevder at akademikere er privilegerte. Vi nyter stor frihet og har lett tilgang på offentligheten. Ja, vi er privilegerte sammenlignet med mange andre yrkesgrupper. Men sekstiåtterne var antagelig langt mer privilegerte. Det hjelper også lite å snakke om at vi er privilegerte når vi jobber innenfor et system som ikke prioriterer at vi deltar i offentligheten.
Vi har mange flinke formidlere i Norge. Men det er verken institusjonene eller ledernes fortjeneste. Det er ene og alene forskernes egen fortjeneste. Formidling er imidlertid ikke forskernes ansvar alene. Det ansvaret ligger primært hos institusjonene selv.
Det jeg har sagt i denne kronikken er velkjent for de aller fleste som befinner seg innenfor akademia. Men det kan kanskje være nyttig å høre for de som står utenfor. Jeg erkjenner at det jeg har sagt kan oppfattes som sutring og klaging. I én forstand er det også det. Men i så fall er det sutring og klaging på vegne av en god sak – nemlig at vi som jobber ved høgskoler og universiteter kan få prioritere å være med på å forme samfunnet vårt.
